Pieter Aertsen (ca. 1508–1575), «Kristne barmhjertighets­handlinger» (etter Matteus 25, 35-36), Nasjonal­museet i Warszawa.

⁷ For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. ⁸ Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir.

⁹ Han har frelst oss
og kalt oss med et hellig kall,
ikke på grunn av våre gjerninger,
men etter sin egen vilje og nåde,
som er gitt oss i Kristus Jesus
fra evighet av,

¹⁰ og som nå er blitt åpenbart
ved at vår frelser Kristus Jesus kom til jord.
Han har gjort ende på døden
og ført liv og udødelighet
fram i lyset ved evangeliet.

¹¹ For dette er jeg satt til herold, apostel og lærer. ¹² Derfor er det jeg lider, men jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer.

Paulus’ 2. brev til Timoteus 1, 7–12

Media skriver at Sverige er i trøbbel. Vi hører om 14-åringer i skytedrama og 15-åringer som drapsmenn, og at stadig flere barn og unge rekrutteres til gjenger.

Stadig flere spør seg hvordan så mange kan føle et utenforskap i et samfunn som opptrer så positivt overfor strømmen av emigranter.

Svaret på det spørsmålet er som regel at offentlige organer som arbeider med sosiale spørsmål, har for lite penger. Kommunikasjons­leder Mona Thorin i sosial­forvaltningen i Stockholm sier til Klasse­kampen at over­arbeidede ansatte og lite ressurser er et problem som har vedvart i mange år, men at det blir verre fordi det blir stadig mer å gjøre.

Det er ingen som stiller spørsmål ved den åndelige og kulturelle bagasjen innvandrerne har med seg, hva de tror på som gjør at de opprett­holder et fiendskap til staten. For det er ikke bare Sverige som er i trøbbel, det gjelder store deler av den vestlige verden.

I lang tid har troen blitt individualisert, det vil si stor­samfunnet mener at det du tror på kun angår deg selv. Vi forutsetter at troen ikke skal ha en politisk betydning. Også kristen­dommen har blitt gjort til en sak mellom deg og Gud. Utfordringen er at vi har fått en erstatning, en offentlig tro vi ikke får utfordre.

Men kristendommen er langt mer enn en personlig relasjon til Gud. Kristen­dommen gir deg en virkelighets­forståelse du ikke finner andre steder, og den tar du som kristen med deg inn i det sekulære. Det handler om alt fra troen på en nådig Gud som frelser og absolutt sannhet, til anerkjennelsen av et sekulært samfunn. Gi Gud hva Guds er, og keiseren hva keiserens er, sa Jesus Kristus.

USAs andre president John Adams (her portrettert av John Trumbull) skrev en gang: «Our constitution was made only for a moral and religious people. It is wholly inadequate to the government of any other.» Religionen han tok for gitt, var kristendommen. Det gjør vi ikke i dag.

Enhver kristen vil forstå at Gud har gitt mennesket frihet til å organisere samfunnet slik vi finner det best. Troen på en fri vilje og fravær av skjebnetro gjør det mulig å holde både politikere og byråkrater ansvarlige for sine handlinger, samtidig som forståelsen av menneske­verdet og menneskets autonomi gjør at statens primære oppgaver ble å beskytte menneskets liv, frihet og eiendom. Resultatet var enkelt sagt at mennesket ble lojalt både mot Gud og staten.

Da kristendommen var allemanns­eie, ble alt dette tatt for gitt, men med avkristningen forsvant ikke bare kunnskapen om kristen tro; også forståelsen av andre religioner ble svekket. I stedet har vi fått en materialistisk tro på årsaks­sammenhenger kombinert med fravær av sannhet og moralske absolutter der venstresiden fikk en lett kamp mot en høyreside som ikke lenger tror på annet enn en global kapitalisme. Alle tror de at dersom mennesket får yte etter evne og få etter behov, vil alle konflikter bli løst.

Våre innvandrere har ofte en muslimsk bakgrunn som gir dem en helt annen virkelighets­forståelse enn den vi tar for gitt. Islam forteller en historie om en allmektig gud der ingenting overlates til menneskets egne valg. Bare det å snakke om menneskets autonomi blir blasfemi. Under islam er det derfor utenkelig å akseptere en ren sekulær stat. En sekulær stat forutsetter at det offentlige samfunnet ikke er underlagt religionen, noe islam ikke kan akseptere. Kravet om menneskets frihet er et opprør mot Allah.

Men ikke bare en sekulær stat provoserer islam, også resultatene av menneskets frihet blir mistenkelig­gjort. Kapitalisme blir haram da den opptrer som et eget lukket og selv­stendig system i verden. Kapitalismen forutsetter en rasjonalitet og selv­stendighet som er fremmed for islam. Derfor vil den vestlige verden slik den fremstår nå alltid være en motsetning til muslimers ideal.

Med dette som bakgrunn oppleves Sveriges (og resten av Vestens) forsøk på å betale seg ut av kultur­konflikter som både naivt og kunnskaps­løst. Men det er et naturlig resultat av at vi har utviklet en kultur som ikke anerkjenner påstanden om ulike virkelighets­forståelser, og at disse har en avgjørende betydning for hvordan vi forstår verden. I vår rendyrkede materialisme avviser vi ikke bare menneskers tro, men også vår mulighet til å forsvare den tryggheten som er en forutsetning for vår velstand.

Tragedien i Sverige handler ikke om manglende ressurser, men om en gruppe innvandrere som oppfatter staten som en fiende, en organisasjon de ikke kan uttrykke lojalitet til, og at statens ledelse ikke forstår utgangspunktet for vår frihet. Den friheten vi fortsatt nyter, er et resultat av Guds kjærlighet til oss, og løsningen på Vestens utfordringer ligger derfor der: hos Jesus Kristus.