I uken som gikk kunne vi lese om at innvandrerungdommer har lav tillit til politiet. Det hele ble forklart med forhold i landet de utvandret fra. Spørsmålet få våger å stille, er hvorfor mange muslimer synes å har et svært problematisk forhold til den sekulære sfære som sådan. For det er en sammenheng mellom svenske innvandrerungdommer som kaster stein på utrykningskjøretøyer, norske innvandrerungdommer som har lav tillit til politiet og svake statsdannelser i muslimske kulturer. Det handler om avvisningen av det sekulære og mangelen på et alternativ.

Ideen om en sekulær sfære, et samfunnsområde unntatt religiøs innflytelse, er i strid med islam fordi muslimer mener at en slik organisering av samfunnet innebærer å unndra noe fra Allahs allmakt.

Denne holdningen er ikke ny. Da klokken ble oppfunnet i middelalderens Europa la det ottomanske riket etter hvert ned forbud mot bruk av offentlige klokketårn. Årsaken var den samme som det tyrkiske religionsdirektoratet i dag bruker i sin avvisning av nyttårsfeiring; det innebærer en sekularisering av tiden, de kaller det en kristen feiring. At muslimer etter hvert tok i bruk klokker, var et resultat av tilpasning til den vestlige verden.

Vi snakker mye om integrering, men det er en forbausende motvilje mot å diskutere om hva som skjer når det samfunnsområdet mennesker skal integreres inn i, avvises fordi det er i strid med deres tro.

Vestens forståelse av et verdslig og åndelig regiment er langt mer kristen enn dets innbyggere vil innrømme. Gi keiseren hva keiserens er, sa Jesus Kristus. Paulus skrev at det finnes ingen myndighet som ikke er innsatt av Gud, og at den som setter seg opp mot dem står opp mot det Gud har bestemt. Det har preget hele vår kultur opp til våre dager.

Vi lever i den tradisjon der utgangspunktet er kristendommens Gud som inviterte mennesket til å legge under seg skaperverket, en Gud som selv viser sin lovmessighet og rasjonalitet i forutsigbare naturlover. I kristen tro er vi takknemlige for at ikke alle områder i samfunnslivet reguleres av troen, det gir oss en frihet til å ordne våre liv etter eget ønske, men det avvises altså av islam. Når da muslimske innvandrere møter et politi som representerer et sekulært styre og menneskeskapte lover, bør vi ikke bli forundret over at de ikke har tillit eller ønsker å anerkjenne dem.

I islam har ikke mennesket grunnlag for å skille mellom det gode og det vonde, Allahs allmakt kan ikke begrenses, og det har også konsekvenser for det vi kaller den sekulære verden. Mennesket skal ikke forsøke å ta kontroll over sine omgivelser i et forsøk på forstå eller å forbedre dem, og muslimer vet at nettopp det er et kjennetegn ved den kristne kulturen. Muslimer vet at Treenigheten gir mennesket en frihet de ikke finner i islam, men for dem er friheten en blasfemisk idé, de vet den er en forutsetning for utviklingen av det sekulære samfunnet. De kan derfor ikke tillate seg den friheten det er å ta ansvar for egne liv, og sekulære institusjoner blir følgelig uforenlige med det muslimske liv.

Vår sekulære verden er for muslimer et fiendtlig område, dets representanter kan angripes uten tanke på moralsk ansvar. På samme måte som deres amoralske guddom ikke kan sette begrensninger for sin egen allmakt, kan han heller ikke sette begrensninger for de troendes handlinger, og blasfemi er for muslimer naturlig nok en utålelig handling, deres Gud kan ikke hånes uten at det kreves reaksjoner. Muslimer kan ikke tåle at det skjer noe i det sekulære rommet som er utenfor deres kontroll. Et samfunn som tillater blasfemi er sekulært i sin natur, det unndrar seg Allahs allmakt og er følgelig i krig med islam.

Vi er og forblir de andre. Vår største tragedie er at vi ikke lenger forstår hvorfor vi er det. Vi har nemlig brukt vår frihet til å forkaste Ham som i sin tid ga oss den.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂