Kommentar

Raphael: Moses receiving the tablets of the law (1518)

Det har etter hvert blitt en dagligdags affære at muslimske ungdommer i Oslo kaster stein, enten det er på politiet eller natteravner. Samfunnet rundt søker en forklaring på det som skjer, og vi får som vanlig servert sosio-økonomiske forklaringsmodeller, som om disse ungdommene er islams svar på venstresidens blitzere. Ingen berører de grunnleggende forskjeller på islam og vår kristne sivilisasjon, hvordan angrep på våre sivile institusjoner kan forklares religiøst. Denne problemstillingen handler derfor ikke bare om steinkastende ungdommer i Oslo, den handler like mye om islams avvisning av det sekulære.

Fra et politisk ståsted er det en diametral forskjell på kristne og muslimske samfunn. Særlig er det forståelsen av skillet mellom det verdslige og det åndelige området i samfunnet som er viktig. I kristne samfunn hadde man en klar oppfatning av hva som var staten og kirkens domene, samtidig som man hadde en forståelse av at mennesket var blitt gitt myndighet av Gud over det verdslige området. Gi keiseren hva keiserens er, og Guds hva Guds er, svarte Jesus Kristus sine motstandere da de lurte på om det var riktig av dem å betale skatt. Det verdslige, eller det sekulære, var underlagt egne regler. På flere ulike rettsområder var lovverket et resultat av menneskets egen lovgivning og på det økonomiske området var det en egen rasjonalitet som lå til grunn. Kapitalismen som vokste fram i middelalderens Europa forutsatte at innbyggernes økonomiske transaksjoner foregikk innenfor en autonom struktur som kirken ikke hadde noe med. Det samme gjaldt vitenskapen (og ja, her florerer det av myter knyttet til kirkens påståtte overgrep mot vitenskapsfolk).

Denne ideen om at store områder i samfunnet ikke skal være underlagt religiøs kontroll står i sterk kontrast med islams idé om en allmektig guddom som til enhver tid holder alle ting oppe og i funksjon. Samfunn som hevder at det står mennesket fritt til å lage de ordninger de selv finner best for sine innbyggere, opptrer i et muslimsk perspektiv blasfemisk. Årsaken er at muslimer mener slike samfunn prøver å unndra deler av sin aktivitet Allahs allmakt. Islam kan ikke akseptere en annen rasjonalitet enn den islam foreskriver, hvilket betyr at det utenforskapet mange advarer mot blir unngåelig for muslimer i møte med vestlige samfunn.

I et intervju med Forskning.no var konvertitten Nora Eggen ganske tydelig på hvordan islam skal møte det sekulære. Hun sa blant annet

En form for vitenskap som ikke har ydmykhet i forhold til Skaperen, eller til og med fornekter Skaperen, og som utviser menneskelig hovmot, kan derfor ikke være en ekte søken etter viten. Det islamske kunnskapssynet har på denne måten en moralsk karakter.

Og hun oppsummerte med å peke på Allahs grenser:

Helt generelt kan man si at islam er vennlig innstilt til all vitenskap som forholder seg til Allahs grenser, men avviser all vitenskap som fornekter Allah eller setter seg ut over hans grenser.

Hun kunne like gjerne sagt at islam avviser ideen om det sekulære, inkludert en vitenskap med en forståelse av kausalitet som ikke omfatter Allah. Hun sier egentlig at vår måte å organisere økonomi, vitenskap og ordensmakt på er i strid med islam. Men også for oss helt dagligdagse områder kan blir rammet, noe vi ble vitne til nyttårsaften 2016 da terrorister angrep en nattklubb i Istanbul.

I sakens anledning sa NRKs korrespondent Sidsel Wold at angrepet var rettet mot et sekulært lokale, der det ble drukket alkohol, danset og festet, de mest sekulære aktiviteter vi kan tenke oss. I tillegg hadde landets religionsdirektorat fredagen før nyttårsaften sendt ut et opprop til fredagsbønnen der man tok kraftig avstand fra nyttårsfeiring fordi direktoratet anså denne feiringen å være en sekulær/kristen feiring.

Ingen stoppet opp med uttalelsen fra det tyrkiske religionsdirektorat om nyttårsfeiringen som en sekulær fest, og dermed i strid med islam, men det er avgjørende for oss hvis vi vil forstå islam. Uttalelsen viser nemlig skillet mellom vår kristne sivilisasjon og islam. I tilfellet fra Istanbul var det vår forståelse av tid, og måling av denne, i Oslo handler det om en sekulær ordensmakt. Politi og natteravner er representanter for en sekulær forståelse av rettsvesen og samfunnsorden, en forståelse som er i dyp konflikt med islam tenkning om Allah. Vår idé om det sekulære setter seg ut over Allahs grenser og kan derfor ikke godtas. Og det islam ikke kan godta, står muslimer fritt til å angripe.

Vi nyter stadig den friheten kristendommen ga oss, men har glemt frihetens opphav, og vi evner ikke å se hva islam medfører for våre samfunn. Islam krever alt, vår underkastelse. Vi er kommet svært nær det punktet der vi vil bli nødt til å kjempe for den friheten vi til nå har tatt for gitt. Men skal vi kjempe må vi vite hva vi skal kjempe for og hva vi skal kjempe mot. Vi har fortsatt et stykke igjen dit.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!