Kommentar

For litt over hundre år siden kom det en bok om Vestens økonomiske historie som det moderne sekulære mennesket vil ha store problemer med å ta på alvor, for forfatteren, Max Weber tok nemlig utgangspunkt i menneskets tro. I sitt verk Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd fremstår han derfor som mer aktuell enn noen gang. For i en multireligiøs tid er det tankevekkende å lese hvordan Weber tar tak i det som bygger sivilisasjoner, nemlig rasjonaliteten, og hvordan Vesten med sin forankring i kristendommen utkonkurrerte resten av verden, fordi kristendommen la grunnlaget for en rasjonell kapitalisme. Weber mente at det var i troen vi fant den viktigste motivasjonen for vår holdning til verdiskaping og arbeidsmoral, og hans kanskje viktigste tese var at det er en stor forskjell på en lære som formaner til arbeid og fornuftig plassering av formuen, og en etikk som er forankret i en levende religiøs tro.

Men når hørte vi sist noen av våre ansvarlige politikere eller intellektuelle snakke om ånd? Jeg vet ikke, men jeg vet at det å peke på religiøse faktorer som en årsak til et samfunns utvikling og tilstand ikke er politisk korrekt. Men det fantes en tid hvor dette var naturlig, og Max Weber har gitt oss anledning til stadig å problematisere det som skjer.

Max Weber slo fast at det bare var i Vesten det fantes vitenskap på det utviklingstrinn de anerkjente som gyldig, og han viste til at andre kulturer hadde tilløp til vitenskapelig tenkning, men at de alle manglet den rasjonaliteten som er nødvendig for suksess.

Men det handlet ikke bare om tradisjonell vitenskap, også innenfor kunsten finner vi det samme fenomenet. Weber peker på at selv om det musikalske gehør sannsynligvis var finere utviklet hos andre folkeslag enn i Vesten, var det bare her at man fikk en rasjonell tilnærming til kunstarten, og utviklet harmonisk musikk.

Innenfor arkitekturen var Vesten alene om å utvikle spissbuer til rasjonell bruk. Vi utviklet den gotiske hvelvingen som middel til vektfordeling og overdekking av rom av en hvilken som helst form. Men fremfor alt ble den utgangspunkt for utviklingen av arkitektoniske prinsipper. Det var en rasjonalitet som gikk hånd med utviklingen av Vestens akademia. Andre sivilisasjoner hadde skoler som i sitt ytre ligner på våre universiteter, men rasjonell, systematisk og faglig vitenskapelig virksomhet, det skolerte fagmannsvesen, var et vestlig fenomen. Men like viktig er det at det bare var her kulturen frembrakte parlamenter av periodisk valgte representanter og regjeringer av politikere som er parlamentarisk ansvarlige. Weber hevder at ikke var tilfeldig at det var Vesten som kjente «staten» forstått som en politisk institusjon med rasjonelt fastsatt forfatning, rasjonelt fastsatt domsmyndigheter og en forvaltning av fagembetsmenn, orientert ut fra rasjonelle, fastsatte regler: «lover».

Men det var kapitalismens ånd Max Weber var mest opptatt av, om hvordan den protestantiske etikk la grunnlaget for en økonomisk modell og suksess verden ikke har sett maken til. Og det er interessant er at han fant premissene for en kapitalistisk økonomi i den protestantiske etikken. At mange mener at man finner den samme etikken i katolisismen, endrer ikke hovedpoenget: at et samfunns evne til å utvikle seg i positiv retning, er avhengig av en gitt rasjonell etikk. Og det Weber fant i Vesten var den rasjonelt-kapitalistiske organisering av fri arbeidskraft, bygget på en protestantisk etikk.

Spørsmålet vi ikke har lov til å stille i dag, er i hvilken grad vår nye sekulære kultur eller islam har de kvalitetene, den etikken som skal til for å opprettholde den kulturen som den kristne tro har lagt grunnlaget for.

Motstanden i USA mot Hillary Clinton må sees i lys av dette. Selv om Hillary Clinton fremstår som et langt mer dannet menneske enn Donald Trump, blir hennes politiske løsninger av mange sett på som langt mer liberale enn hans. Hun er et ekte resultat av 1968-generasjonen, og hennes hedonisme og individualisme undergraver den disiplin og moralske fellesskap USAs kapitalisme er avhengig av dersom den fortsatt skal lykkes. Et produktivt næringsliv og velordnet samfunnsliv kommer ikke rekende på en fjøl, de er resultater av en etikk, og liberalernes selvrealisering gjennom avskaffelse av en suveren nasjonalstat og dyrking av den individualiserte etikk med tanke på rus, kjønn og sex, blir sett på som et historisk tilbakesteg, men enda viktigere, som et angrep på nasjonens grunnvoller.

På samme måte må vi forstå den konservative motstanden mot dyrkingen av den sekulære etikken, en etikk dens tilhengere liker å kalle nøytral. Men Max Weber var ikke opptatt av det nøytrale, han var opptatt av det som formet mennesket og dets tanke, og det var i de kristnes relasjon til Gud han fant det beste grunnlaget for en rasjonell etikk. I vår tid er det viktig å se årsakene til at den sekulære etikken fører til redusert motstand mot islam, samtidig som motstanden mot tradisjonell kristen tro øker. Den sekulære politikeren klarer ikke med sin etikk og sine verdier å forstå at det finnes en åndelig kultur som er uforenlig med islamsk tro. At den muslimske etikken har et helt annet utgangspunkt enn den kristne etikken, er en selvfølge for de fleste kristne, men for den sekulære er en gud en gud, uansett hvilket navn du setter på ham. For den sekulære tror etikken er som en strikk, føyelig slik eieren finner det for godt.

Men islam er med sin tro på underkastelse og regeldyrking uforenlig med tradisjonell vestlig rasjonalitet. Problemet er at det moderne sekulære mennesket ikke kan vurdere åndens kvalitet uten å bli anklaget for religiøse fobier, for den sekulære er det religiøse kun et privat anliggende, hvor kritikk av islams etikk betyr å ta islam på alvor. Men sekularismen som idé kan ikke forholde seg til religion som en reell variabel for samfunns evne til å bestå eller utvikle seg. Felles etikk bygget på religiøs tro blir for den sekulære undertrykkende, alt handler i stedet om formaninger, relative verdier, ordninger og troen på at alt kan reformeres. Og derfor blir det sekulære Vesten uten forsvarsmidler når islams tilhengere krever sin rett.

I sin naivitet og historieløshet står sekularismen i fare for å ødelegge en kultur som har gitt oss alt det vi i dag tar for gitt, enten det er kultur, vitenskap, politisk frihet eller kapitalismen. Er det på tide å drøfte sekularismens etiske utgangspunkt?