Kommentar

Dersom du setter deg ned og leser en lærebok i historie, vil du raskt erfare at kirken og kristen tro fremstilles som en bremsekloss for fornuften og vitenskapelige fremskritt.

Jeg har til gode å se en lærebok som gir kristendommen noe av æren for den kunnskapsbaserte sivilisasjonen vi har i den vestlige verden, og sjelden kommer det tydeligere til uttrykk enn i læreboka Alle tiders historie fra Cappelen Damm. For der står det at: «Siden Gud hadde skapt alt, måtte man finne seg i sin skjebne. Det var faktisk ikke før i opplysningstiden på 1600- og 1700-tallet at en annen forestilling begynte å feste seg. Mennesket var ikke bare overgitt til Guds vilje, men hadde rett til å søke lykken og et bedre liv. Tanken om å kunne forandre samfunnet og ta kontrollen over naturen fikk gjennombrudd. Med fornuften kunne overtroen overvinnes, menneskene kunne frigjøres fra undertrykking, og verden ville gå fremover.»

Men det var kristendommen som startet kampen mot overtro og troen på åndemakter. Bonifacius, Tysklands apostel (675–755), hevdet at det var ukristelig å tro på hekser og varulver, og Karl den store kalte brenning av hekser for en hedensk skikk. Kirken mente at hekser var en umulighet, troen på dem var overtro.

Men i norsk skole lærer elevene at kristendommen er en tilbakeskuende og irrasjonell religion. Det er de som brøt med kirken som applauderes.

En av dem som reagerer sterkt på en slik fremstilling av historien og kristendommen, er den amerikanske sosiologen Rodney Stark. I boka The Victory of Reason, hevder han at årsaken til at den vestlige kulturen dominerer verden, er nettopp fordi den har bygget samfunnet på kristendommen. Han peker på at kristendommen er en rasjonell religion, en religion som innbyr mennesket til å utforske verden. Den kristne troen ga vitenskapen en religiøs ramme som oppmuntret til forskning og utvikling av redskaper der målet var å underlegge seg naturen. Fremveksten av vitenskapen var ikke en forlengelse av den klassiske skolen, den var en naturlig fremvekst av kristne doktriner.

I strid med det man kan lese i norske historiebøker, var tidlige kristne tenkere opptatt av at mennesket kan tilegne seg stadig mer kunnskap, at vi gjennom fornuften kunne utvide vår forståelse av skaperverket. Augustin (354–430) sa at ettersom mennesket var skapt i Guds bilde, måtte også vår evne til rasjonell og fornuftig tanke være en gave fra ham. Når Gud hadde gitt mennesket i oppdrag å legge under seg verden, måtte det være mulig å forstå skaperverket. Det man så av naturfenomener måtte ha en årsak, og det man observerte måtte ha en lovmessig atferd, noe som gjorde det fruktbart å forske på dem.

Kristne så fremover og ønsket å forbedre samfunnet de var en del av, og det la grunnlaget for vitenskapelig tenkning. Gud hadde inngått en ny pakt med sitt skaperverk, et forhold som var av avgjørende betydning for menneskets forståelse av sine muligheter. Gud ble en gud man kunne stole på, som hadde gode hensikter med mennesket. Mennesket på sin side ble en selvstendig skapning med fri vilje og ansvar for egne handlinger.
Vitenskapen vokste frem i det kristne Europa fordi middelalderens europeere trodde at vitenskap var mulig og ønskelig, og bakgrunnen for det var deres forståelse av Gud og hans skaperverk. Det var budskapet da den kjente engelske filosofen og matematikeren Alfred North Whitehead holdt en forelesning over vitenskapens historie ved universitetet i Harvard i 1925. Hans utsagn om at «tro på mulighetene for vitenskap… har sitt utspring fra middelalderens teologi», sjokkerte hans samtid.

Kristendommen ga mennesket en sannhet om Gud, mennesket og naturen. Vår forståelse av moral, årsakssammenhenger og menneskeverd er en direkte konsekvens av et kristent verdensbilde. Demokratiet og forståelsen av rettsstaten bygger på kristen tro, julen er ikke bare Jesu fødselsdag og utgangspunkt for Guds redningsoperasjon for mennesket, den er også hele vår sivilisasjons utgangspunkt.