Kommentar

Mesaccio: The Tribute Money (gi keiseren hva keiserens er) 1425

Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Markus 12.30

I vår kristne kultur og tradisjon har forstanden vært en sentral del av «redskapet» til å forstå verden. Kristendommen ble viktig i bekjempelsen av overtro og irrasjonelle oppfatninger av årsakssammenhenger. Kyr døde ikke å båsen på grunn av onde onder, været ble ikke dårlig på grunn av hekseri og barns sykdom var ikke et resultat av foreldres handlinger. Slike hendelser hadde en naturlig forklaring, de hadde en årsak det skulle gå an å forske på og forstå. Gud var den første årsaken til at verden eksisterte, men den andre årsaken, dvs årsaken til det som skjer her og nå, lå i skaperverket selv. Den filosofiske utledningen av denne forståelse fant sted i middelalderen, og la grunnlaget for senere vitenskapelig arbeid.

Thomas Aquinas (1225 – 1274) var en av de sentrale personer i dette arbeidet, Han anså fornuften å være en gave fra Gud, en del av det å være skapt i hans bilde. Ifølge Thomas Aquinas var verden reell og gjenstand for årsak og virkning. Ting skjedde ikke uten en forutgående årsak, og med vår fornuft var det mulig å forstå årsaken til hendelser vi var vitne til.  Visste man årsaken, forstod man, og kunne forutsi, hva som videre ville skje. På samme måte som Gud var en ordens Gud, gjenspeilte skaperverket hans orden. Thomas Aquinas forsvarte troen på «den andre årsaken» som en måte for kristne å forske på verden på. Han avviste og aksepterte ikke påstanden om at for eksempel en pest var et resultat av en guddommelig inngripen. Han mente at slike ting skjedde fordi det hadde en jordisk forklaring, en årsak det var mulig å forstå, og dermed lære å unngå. Det var imidlertid ikke dermed sagt at Gud ikke kan gripe inn.

Det hele hadde utgangspunkt i troen på menneskets frie vilje. Det var vanskelig å se for seg et fritt menneske i en verden der Gud styrte alt annet. En fornuftens Gud ville nødvendigvis skape en forståelig verden. Det var da også en helt naturlig utvikling at samtidig med at kristendommen la grunnlaget for naturvitenskapen, måtte muslimske tenkere ta konsekvensene av sitt gudsbilde og avvise tanken om en natur som opererte uten guddommens konstante inngripen. I kristenheten fikk vi følgelig en kunnskaps- og industriell revolusjon, i muslimske samfunn en fullstendig stagnasjon.

Det er imidlertid grunn til å stoppe opp og vurdere hva som skjer, for når muslimske Bushra Ishaq blir presentert som lege og forsker i forbindelse med sin nye bok Hvem snakker for oss, er det påfallende hvor vestlig orientert hennes respondenter svarer. Som Halvor Tjønn skriver i Dag og Tid: «Så kan ein spørja om undersøkinga til Bushra Ishaq spegler røyndommen, eller om undersøkinga speglar ynska til forfattaren.»

Bushra Ishaq vil svært gjerne vise at muslimer er klare til å bli en del av det norske, og flere norske medier biter på, deriblant Aftenposten som viet henne flere side i forrige helgs magasin. Det er interessant hvordan Aftenpostens Tonje Egedius kan diskutere svakheten med Bushra Ishaqs vitenskapelige metoder, men hverken Aftenposten eller Halvor Tjønn stiller det avgjørende spørsmålet; Hvordan kan en intelligent person, som i tillegg er forsker, publisere en undersøkelse med så store metodologiske svakheter og åpenbare feilslutninger som det Bushra Ishaq gjør. Ingen våger å spørre om det er noe med islam som gjør at  fornuften ikke synes å spille en rolle, eller hva som vil skje den dagen muslimers virkelighetsforståelse får være med og dominere den offentlige samtalen, hvilken forskning vi da sitter igjen med. Det er som de ikke vil se at muslimers avvisning av kausalitet er en av vår tids største utfordringer, at det muslimske gudsbildet, som stengte ned en hel sivilisasjon, er nøyaktig det samme i dag.

Vestens manglende forståelse av islam som utgangspunkt for blant annet terror og kvinneundertrykking, og håp om en muslimsk reformasjon, er bare noen eksempler på hvordan vi er i ferd med å forlate gamle vitenskapelige idealer. Vesten avviser Gud som kilde til fornuften, men setter menneskets egen fornuft i høysetet. Samtidig vinner islams anti-rasjonelle virkelighetsoppfatning fram, det må jo være et aldri så lite paradoks.