Kommentar

Under forhandlingene om en mulig ny regjeringskoalisjon, kom det frem at KrF reagerte på at enkelte FrP-ere hevdet at Norge ble snik-islamisert. Bak FrP-ernes uttalelser lå det en klar oppfatning av at islamisering ikke var en ønsket utvikling, man uttrykte frykt for et samfunn preget av islam. I ettertid har den påtroppende lederen i KrFU, Emil André Erstad, invitert muslimer inn i KrF, og budskapet er tydelig: Islam er ikke farlig.
Jeg tror mange stiller det samme spørsmålet som meg: Hvordan er det blitt mulig at vi ikke lenger frykter islam?

På samme tid reagerer mange mot at RLE-faget skal få større innslag av kristendom, økt mangfold er kravet fra både biskoper og politikere på venstresiden. Men kan det være at det er mangel på kunnskap om kristendommen som gjør at vi ikke frykter islam? I løpet av svært kort tid har nemlig forståelsen av hva kristen tro handler om, endret seg markert. Samtidig har vi fått en ny generasjon «religionsanalytikere», en generasjon som har kastet troen på Gud på den akademiske kirkegården.

La oss se på noen eksempler på nivået til dagens samfunnsdebattanter, debattanter som ligger på toppen av det vi kan kalle den akademiske og intellektuelle næringskjeden:

Den kjente skribenten og journalisten Sven Egil Omdal kunne i en kronikk den 11. april i år fortelle Stavanger Aftenblads lesere at:

«Derimot er det klare spor etter både zoroastrisme, judaisme og kristendom i islams hellige bok, på samme måte som disse religionene også er påvirket av hverandre. Størst er sammenfallet med kristendommen, som i likhet med islam krever underkastelse under én gud, og én, enslig, perfekt budbringer.»

Den 30. september hevdet en fast skribent i Klassekampen, professor i historie ved Universitetet i Oslo, Hans Jacob Orning, at

«Man sier ofte at middelalderen hadde et negativt menneskesyn. Det er sant i den forstand at mennesket var et syndig vesen. Helt siden Adam hadde spist av eplet, hadde menneskene syndet. De gjentok hver dag Adams synd. Men de hadde et håp: De kunne angre. Eksempelet på det var Kristus, som til forskjell fra Adam hadde angret sine synder. Og menneskene kunne følge Kristi eksempel. De kunne angre, og dermed likne han.»

Jeg tror ikke vi forstår hvilken dramatikk det ligger i disse uttalelsene, for når en professor i historie og en erfaren journalist viser en slik mangel på kunnskap i elementære deler av den kristne tro, er det usannsynlig at det står bedre til blant folk flest. Men har det noe å si? Har det noe å si at Sven Egil Omdal ikke ser forskjell på profeten Muhammed og Jesus Kristus? Har det noe å si at professor Hans Jacob Orning mener at Jesus Kristus ikke var uten synd?

Svarene på disse spørsmålene ligger i hvordan vi vurderer religionens gudsbilde som utgangspunkt for menneskets forståelse av seg selv og sine medmennesker. Dersom vi går tilbake til antikken, var kampen om gudsbildet utgangspunktet for mange konflikter, og på kirkemøtet i Nikea i år 325 var denne kampen sentral. Man visste at dersom man endret gudsbildet, endret man også mennesket.

I Nikea var det først og fremst arianismen man kjempet mot. Arianismen er navnet på en bevegelse som førte til kirkesplittelse på begynnelsen av 300-tallet. Bevegelsens utgangspunkt, presten Arius i Alexandria, hevdet at om Gud er Gud, kan han hverken være skapt eller født. Derav følger at Guds sønn ikke kan være Gud i virkelig betydning, og derfor heller ikke bør kalles Gud. Jesus er jo født, og den som er født, må ha en begynnelse. En årsak til den sterke motstanden mot denne læren, var at den rørte ved troens innerste liv: menneskets mulighet til fellesskap med Gud. Hvem annen enn Gud kan forene mennesket med Gud? Denne striden viser til fulle hvor avgjørende Treenigheten er for menneskets relasjon til Gud, en relasjon islam avviser. Men like viktig er det at denne kampen viser oss at man forstod at bildet av Gud former samfunnet, også dem som ikke tror.

For kristne har dette alltid vært av avgjørende betydning. Troen på Treenigheten og inkarnasjonen var ideologisk sprengstoff i antikken, hvor kvinner ble vurdert etter Aristoteles’ målestokk og hvor slaveriet var allment akseptert. Og hadde arianerne vunnet, kunne vi havnet i samme uføre som islamske samfunn, samfunn preget av undertrykking og vold. For det er ikke tekstanalyse som avgjør den troendes beveggrunner, det er forståelsen av hvem Gud er, og hvilken relasjon du står i overfor guddommen som er utgangspunktet. Dessuten: Kristne har alltid forstått at gudsbildet ikke trenger å være sant for å gi disse konsekvensene. At vi mener at Treenigheten gir en sann forståelse av Gud, er slik sett irrelevant. Muslimer har et galt bilde av Gud, men det har like fullt en destruktiv kraft.

Denne forståelsen av gudsbildets betydning er på vikende front. I dag er det helt normalt for religionsvitere å ha et ateistisk utgangspunkt, eller som religionshistorikeren Helene Næss skrev i Klassekampen 19. september:

«Men hvis det å ta avstand fra «muslimer» er svaret, hva er da spørsmålet? Det er i alle fall et religiøst et. Man må faktisk tro at Allahs kraft virkelig eksisterer før det henger på greip å mene at alle muslimer deler noen essensielle trekk. Og så har man i virkeligheten forlatt kultur- og samfunnsvitenskapen, og i stedet løftet problemstillingen opp på et metafysisk nivå, hvor den kan debatteres og begråtes i det uendelige uten konsekvenser. At innvandring til Norge skaper problemer, er åpenbart, det er den gode analysen vi mangler.»

Det er det samme utgangspunktet den svenske journalisten Henrik Arnstad har når han i Vårt Land 16. oktober hevder at «liberalt demokrati skal definere mennesker som individer, ikke som grupper», og derfor stempler FrP som rasistisk.

Men er det bare den gode analysen vi mangler, eller er det noe mer? Å hevde at Allah må være sann for at vi skal kunne generalisere om hans tilhengere, er i prinsippet det samme som å si at Karl Marx’ ideer må være sanne for at vi skal kunne utlede noe om de politiske konsekvensene av troen på hans kommunistiske manifest.

Som kristne har vi derfor en formidabel oppgave i tiden som ligger foran. Vi må både overbevise mennesker om at troen har konsekvenser, og forklare hva den kristne tro handler om: at Treenigheten med den inkarnerte Guds Sønn, Jesus Kristus, har invitert oss inn til et evig fellesskap med Ham, en relasjon der kjærligheten er utgangspunktet.

Når mennesket forstår Treenigheten, vil frykten for islam vende tilbake, man vil forstå at den kulturen som kjennetegner muslimske samfunn er en konsekvens av troen på en allmektig a-moralsk vilje, en vilje som ikke inviterer til en guddommelig relasjon, men til slaveri og underkastelse.

Et første trinn på veien til forståelse for hva som former oss, er økt undervisning av kristendommen i skolen. Men flere timer med kristendom er ikke nok, vi må også begynne å undervise og snakke sant om hva kristendom, islam og andre religioner handler om.