Kommentar

Rene Magritte: Intermission (1928)

Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet, No må vi kjempa mot mørkemenn i islam, skriver Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes i VG.

Vi hører det stadig vekk, påstanden om opplysningstidens betydning for kristendommens utvikling i menneskelig retning, eller som forfatter Solveig Aareskjold nylig skrev i Klassekampen: Verken kristendommen eller islam kan sameinast med menneskerettane utan først å ha vore prosesserte gjennom moderniteten.

Etter at hun hadde påpekt at

Det er ikkje så lenge siden me sleit med ein bakstreversk religion. Enno lever her innfødde kvinner som hugsar tilbake til ein barndom då dei vart tvinga til å gå i skjørt året rundt fordi kristelege lærarar og prestar syntest det var syndig at jenter brukte bukser.

Men hva om dette ikke er riktig? Hva om dagens forsøk på å humanisere islam ikke har rot i historiske realiteter? For det er et premissene debattantene legger til grunn for sine påstander, nemlig at lyset kom med dem, at menneskerettigheter, fornuft og demokrati ikke hadde vært mulig uten sekularistenes innsats, er høyst diskutable.

Og hva om det er sekularismens disipler som er de egentlige mørkemenn, og at det er lyset de bekjemper? Jeg våger å stille det spørsmålet, for når jeg hører hva de opplyste egentlig forfekter, må det være tillatt å spørre hvor de vil hen, om deres mål er noe å trakte etter?

Det nye Sverige

Vi må alle integreres i det nye Sverige, er budskapet til en gruppe bak en video som skal bidra til å oppdra det nye Sverige, og det minner om Solhjell og Raknes når disse hevder at vi må legge felles verdier til grunn, at vi står overfor en varig endring i det norske samfunnet. Selv kjemper Solhjell og Raknes for den livssynsnøytraliteten som har multikulturalismen som et ideal, de angriper kristne som ønsker kristne verdier, og ser ikke at de selv er like religiøse som enhver mørkemann de kritiserer. De frykter en konflikt mellom islam og kristendom, men hevder med frimodighet at kampen står mellom et religiøst eller et sekulært samfunn. Hvorfor akkurat deres kamp er å foretrekke, er vanskelig å forstå, men hvis det er riktig at deres kamp er ufarlig, er vel det for godt til å være sant, og det som er for godt til å være sant, er som regel det …

Og hva med modernitetens historie? Når ble vi invadert av islam? Var det da kristendommen fortsatt hadde en innflytelse, eller fant det sted under dagens sekulære? Kanskje vi bør minne om at det først ble vanlig at Europa betalte beskyttelsespenger til muslimske sjørøverstater da opplysningstiden slo rot i Europa?

For hva er det egentlig de tror på, Solhjell & co, som gjør dem så frimodige i kampen mot dagens mørkemenn? Jo, det er en etisk evolusjon som paradoksalt nok skal ha et opplyst mål der fremme. Hvorfor en etisk evolusjon ikke trenger å ende opp som et islamsk mareritt, sier de ingenting om, det er uansett et mysterium hvorfor islam ikke har klart å utvikle seg til noe bedre, dersom vår etikk ikke hviler på annet enn mennesket selv, ettersom vi alle er så gode, slik humanistene stadig minner oss om. Men utfordringen er at dagens gudløse sekulære ikke klarer å si noe annet om fremtidens Utopia enn at vi alle skal tolerere hverandre, men hva vi da kan ende opp med å tolerere, sier de mindre om.

Hva gårsdagens SV-ere fant det for godt å tolerere, skal vi ikke snakke for høyt om, men det sier litt om hva de kan finne for godt å tolerere i fremtiden.

Men vi har da reformert kristendommen, sier sekularistene når de møter motstand, og peker som Solveig Aareskjold på endringer i klesdrakt og kvinnesyn. Problemet er at disse endringene ikke er spesielle for kristendommen, de skiller seg heller ikke ut fra andre endringer i historien og handler i grunnen svært lite om kristendommens teologi.

Rasjonalisme

Vi så det på 1800-tallet da det vi kaller rasjonalisme og naturalisme ble dominerende innenfor akademisk tenkning, og hvordan denne tenkningen inspirerte til utviklingen av det vi kaller liberal teologi. Målet var en reformert kristendom, tilpasset den nye tid. Dogmer som ikke var etterprøvbare ble problematisert, og med det var troen på Treenighet, inkarnasjonen og Jesu legemlige oppstandelse uakseptabel. Men selv om moderniteten ikke klarte å knekke troen på dogmene og dermed kristendommens sjel, vokste det fram en myte om kristendommens reformasjon, at den endret syn på kvinner og vitenskap etter sitt møte med moderniteten, at den ble menneskelig, for å sitere kristendommens kritikere. Men de miljøene som gjorde den liberale teologien til sin døde ut, det var en tro uten liv, og kristen tro handler fortsatt om det samme som for snart 2000 år siden. At antallet kristne er blitt redusert i vår tid er en annen historie, men kan vanskelig sees i sammenheng med Solhjell og Raknes’ kamp mot mørkemenn.

Solhjell, Raknes og andre med sin modernitet og opplysningstid endret altså ikke budskapet, og menneskerettighetene har aldri vært et stort problem, kampen mot slaveriet var for en kristen idé, og en av stifterne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim i 1760 var biskop Johan Ernst Gunnerus. Hvilke mørkemenn disse kristne motarbeidet, er det ikke særlig politisk korrekt å diskutere, men noen må det vel være?

Hva med islams dogmer?

Modernitetens angrep på kristendommen var ikke et angrep på klesplagg, men på dogmer, men kristenhetens forsvarere visste at uten dogmene var troen død; hvis Jesus Kristus bare ble en tannløs etiker ville kristendommen ikke overlevd. Men Solhjell og Raknes forstår hverken kristendom eller islam. De synes å tro at vi kan reformere islam uten å gå løs på selv gudsbildet. Men gudløse sekularister finner  muslimers gudsbilde forlokkende, de synes å akseptere en tro på en fullstendig allmektig skaper, er glad for at de finner hverken jomfrufødsel, inkarnasjon, oppstandelse eller treenighet. Men da glemmer man hva dette gudsbildet betyr: at Allahs enevelde gjelder alt og alle, utilgjengelig og absolutt, som at Koranen er Allah selv, uskapt og en del av hans eget vesen. Islam er slik sett bare ett eneste stort dogme; Allah selv. Vi er faktisk der mange av kristendommens kritikere mener at kristendommen bør være. Men i en slik tro springer alt ut fra guddommen selv, den kristne tanken om individets frihet fordunster og Treenighetens kjærlighet blir meningsløs, og med det blir burkini på strendene i Nice ikke mer enn man kan forvente, husk at for muslimer er terror noe deres gud tillater før den finner sted. Og en slik tro er det svært vanskelig, for ikke å si tilnærmet umulig, å reformere og tilpasse en europeisk rasjonell tradisjon. For vår sivilisasjon er bygget på menneskets evne til å ta kontroll over seg selv og sine omgivelser; en demokratisk kultur hvor humanismen og kristendom begge har ansvar for resultatet, det er en kultur som ned i minste detalj er i opprør mot muslimers verdensbilde.

Det er vanskelig å se at Solhjell og Raknes tar muslimers tro på alvor, det er som de tror at muslimer ikke vet hva de har underkastet seg, at de har misforstått i snart 1500 år. Man skal imidlertid ikke være mye observant før man skjønner at muslimer vet hva konsekvensene av troen på Allah betyr, men de aksepterer den skjebnen det innebærer. Men hva er det da å reformere, hva er da Solhjell og Raknes vil bekjempe? Og hvordan vil de føre kampen? Vil de be muslimer slutte å tro?

Det er derfor vanskelig å komme utenom spørsmålet: Når premissene for dagens drøm om det integrerte islam hviler på så tynt grunnlag, bør man ikke da vurdere en annen tilnærming til vår tids største konflikt? For hva vil skje dersom Solhjell og co tar feil, at et møte med moderniteten ikke endrer islam? Liker vi tanken på hva som skjer da? Skal vi virkelig la dem få ta den risikoen?