Det går knapt en dag uten at en eller flere offentlige debattanter peker på at islam må reformeres, samtidig som det hevdes at mangelen ved islam er at den ikke har blitt vasket ren i opplysningstidens vaskemaskin. Uten å kunne peke på faktiske forhold, tar man det for gitt at kristendommen slik vi kjenner den i dag, ville vært utenkelig uten opplysningstidens velsignelser. Få ser at det hele faktisk er stikk motsatt, at det er opplysningstiden fortjeneste at dagens moderne menneske ikke forstår islam, fordi vi selv er blitt så grundig vasket i den samme vaskemaskinen at vi ikke ser forskjell på rett og galt, at det eneste vi ser, er oss selv.

Først av alt bør en stille spørsmål ved hvordan opplysningstiden påvirket den kristne tro. Det er riktig at opplysningstidens vektlegging av den menneskelige fornuft gjorde at mange protestanter fikk et problematisk forhold til begreper som jomfrufødsel, inkarnasjonen og Treenigheten: Det man ikke kunne bevise måtte man glemme, men på samme måte som antikkens kristne stod imot østlig inspirerte angrep fra manikeere, nestorianere og arianere, overlevde kristenheten angrepet fra den gudløse rasjonalismen i opplysningstiden. Hadde den ikke gjort det, ville den sunket ned i østens mørke, uten annen forankring enn i mennesket selv. En liberal teolog som Kristian Schjelderup innså også det, da han i møte med nazismen forstod at hans tro ikke ga ham argumenter i møte med sin tids nye menneskesyn. Når inkarnasjonen forsvant ble mennesket alene med sine erfaringer, og dommen tilhørte den enkelte, troen på en objektiv moral ble umulig å forsvare når Gud ikke lenger hadde vært menneske. Det er derfor ingen grunn til å bli overrasket over at Schjelderup, som så mange andre fra sitt ideologiske fellesskap, fant den dypeste meningen i buddhismen. Men han, som de fleste i vår egen tid, syntes aldri å forstå at for Østens religioner er moral et fremmedord. G. K Chesterton siterer i sin berømte bok Det evige menneske en professor i persisk som påpeker: «Dere kommer aldri til å skjønne de orientalske religionene, for dere tenker alltid at religion henger sammen med moral. Asias religioner har ingenting med etikk å gjøre.» Det er derfor forståelig at blant Europas intellektuelle medførte opplysningstiden en økt oppmerksomhet og dyrking av den østlige mystikken.

Men selv om kristendommens dogmer overlevde angrepene fra opplysningstidens profeter, fikk staten varig mén av de nye ideene: Staten ble i løpet av kort tid a-moralsk, og særlig i møte med Europas kolonier ble dette merkbart. Slaveri og kvinneundertrykking ble akseptert, det var få, selv blant opplysningsfilosofene, som kjempet deres sak. For Europas stater kunne ikke lenger argumentere på et religiøst grunnlag, opplysningstidens fornuft hadde lagt grunnlaget for en gjennomført kulturrelativisme, lenge før våre moderne sosialantropologer hadde blitt påtenkt. I India var det ingen briter som mente at det var riktig å bekjempe omfattende drap på jentebarn eller hinduistenes enkebrenning. Enkebrenning ble sett på med samme øyne som vi i dag betrakter kvinner i burka: som et eksotisk innslag i kulturlivet. Slavehandelen var på 1700-tallet så gjennomført at endringer ble ansett for umulige.

ANNONSE

Men så, som en fugl Føniks reiste kristne seg og ble på nytt engasjert i samfunnspolitiske spørsmål, og med utgangspunkt i en gruppe evangelikale kristne i England, ble dogmene utgangspunkt for en moralsk debatt og refleksjon, og det ble klart for alle involverte at slaveri og kvinneundertrykkende skikker måtte bekjempes.

Historikeren Niall Ferguson er en av få som reflekterer over den holdningsendringen som fant sted i Storbritannia og USA på 1700-tallet. I boka Empire, How Britain made the modern world, skriver han:

“It is not easy to explain so profound a change in the ethics of a people. It is used to be argued that slavery was abolished simply because it had ceased to be profitable, but all the evidence points the other way: in fact, it was abolished despite the fact it was still profitable. What we need to understand, then, is a collective change of heart. Like all such great changes, it had small beginnings. There had long been a minority of people within the British Empire opposed to slavery on religious principles. Quakers in Pennsylvania were speaking against it as early the 1680s, arguing that it violated the biblical injunctions to “do unto others as you would have others do unto you,” (Matt 7.12). In the 1740s and the 1750s the so-called Great Awakening in America and the rise of Methodism in Britain spread such scruples into wider Protestant circles.”

slave.trade

Bilde: Vi tror at slaveriet ble avskaffet fordi tiden ble stadig mer progressiv. At tiden bare trengte et puff for å gå i riktig retning. Og denne vissheten gjør at vi tror miljøkampen skal skje på samme måte og alle andre politiske kamper. Men hva om det ikke er slik? Det var en liten gruppe menneskersom startet kampen mot slaveriet, som fortsatt var profitabelt. Mindretall kan utrette store ting, det gjelder både til det gode og til det onde. Det ser vi i dag. Demokratier har en tendens til å ignorere mindretall av makelighet og treghet.

Sett i ettertid er det en utrolig historie som utspant seg i Storbritannia på midten av 1700-tallet og fremover. Mot en a-moralsk stat og et næringsliv fundert på e sekulær liberalisme, klarte en liten gruppe mennesker å snu folkeopinionen, det er en større bragd enn vi aner, men samtidig er den et paradoks i møte med vår egen tid. For det var på tross av opplysningstidens ideer at reformene ble kjempet gjennom. Det ble mulig, for en periode, å hevde at sannheten finnes, at ingen religioner kan tillates å redusere mennesket til et nødvendig religiøst offer eller at næringsinteresser skal få bruke mennesket slik det vil kun ut fra hensyn om størst mulig profitt.

Det er en nær sammenheng mellom opplysningstidens gudløse rasjonalisme og vår egen tids manglende evne til å kjempe mot islams undertrykkende og menneskefiendtlige tradisjoner. Fra midten av 1700-tallet klarte Storbritannias kristne å kjempe for Indias kvinner, de våget å kritisere hinduismens umenneskelighet, av den enkle grunn at de hadde et moralsk fundament. Det var en kollektiv endring av folks forståelse av menneskeverdet som fant sted i Storbritannia, en endring som måtte motarbeide opplysningstidens idealer, og derfor blir vår tids rop om en islamsk reformasjon etter de samme idealer så hul og selvmotsigende. Opplysningstiden fremholdt menneskets fornuft, den subjektive forståelsen av rett og galt, en forståelse man krevde skulle være uavhengig av religion. Men da glemte man at kristendommen ikke er en religion i ordinær forstand. Den ber ikke mennesket underkaste seg troen på skjebne eller en a-morals guddom som gjør med mennesket som han selv finner for godt. I kristendommen inviterer Gud mennesket til en evig relasjon med seg selv, en relasjon vi er ment å oppfylle her på jord, og som derfor forplikter oss i møte med mennesker vi møter, som krever at vi engasjerer oss i menneskers lidelse og nød: Det er Gud selv som vil at vi skal kjempe for de undertrykte. Derfor var da kristenheten heller aldri i tvil om at de måtte sloss da islams dødsskvadroner stod på terskelen til Europa på 700-tallet. Hadde kristne tenkere ikke stått imot angrepene fra antikkens gnostikere og andre motstandere, er det langt fra sikkert at Europa ville klart å stå imot islams angrep. Det er derfor en klar teologisk sammenheng mellom de teologiske kampene i antikken og den vi så i kampen mot slaveriet.

De som i møte med islam peker på opplysningstidens idealer, bør derfor tenke etter hva de krever. For det første er det med et sekulært utgangspunkt vanskelig å ta avstand fra religiøse skikker, og for det andre forutsetter opplysningstidens idealer at man aksepterer den menneskelige fornuft fremfor islam selv.

Når islam på ny å bli akseptert i Europa er det opplysningstidens idealer som preger vårt møte med de utfordringer islam medfører. Vi møter dem uten tro, men med ønske om dialog og respekt, vi våger ikke hevde at vi har funnet sannheten, snarere tvert imot, vi sier at sannheten ikke finnes. Det er opplysningstiden gjennomført i praktisk politikk. Konsekvensen av det er jeg redd kan bli fatal.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629