nidarosdomen-cathedral-in-trondheim-1920

Da Jens Stoltenberg under sin minnetale til ofrene etter terroren 22.juli i Oslo domkirke hevdet at vår kultur ville vinne fordi våre verdier er overlegne, var det så langt jeg kunne registrere ingen som reagerte, ingen debatt ble utløst, ingen kronikker ble satt på trykk hvor man drøftet det etiske grunnlaget for den sekulære staten. Og det slår meg at sjelden har frie samfunn lagt en så grunn og overfladisk tenkning til forsvar for sine valg som vår egen, selv om det i få, eller ingen perioder, har blitt gjennomført større endringer enn i vår tid.

Selv Gud, menneskets følgesvenn gjennom alle tider, mener vi vi kan manipulere. Uten krav til bevisføring blir det hevdet at alle religioner har kjærligheten til felles, og uten særlig refleksjon, aksepterer vi påstanden om at muslimske terrorister misbruker religionen, og at islam vil bli human dersom den reformeres i tråd med humanistiske idealer, slik kristendommen etter sigende har blitt det. Hvor ofte har vi ikke hørt det utsagnet? Og hvor sjelden er det at vi får en begrunnelse? Rettere sagt, jeg har aldri fått en saklig og god begrunnelse på at selvmordsbombere og andre terrorister misbruker noe som helst eller at Vestens idealer er garantert seier, men enda mer; jeg savner kritikk av troen på mennesket som finner sin frihet når kirkene blir tomme og prestene arbeidsløse.

Jeg undrer på hva vi ville sagt, dersom amerikanske soldater hadde påstått at det var misbruk av politiske ideologier, da de for første gang gikk inn i en tysk konsentrasjonsleir ved avslutningen av andre verdenskrig? Eller hva om spanjolene hevdet aztekerne misbrukte solguden, da de ofret sine krigsfanger? Vil noen akseptere en påstand om at nazistene eller aztekerne ville blitt humane, bare de fikk tiden til hjelp?

ANNONSE

Møtet med Holocaust, eller strandpromenaden i Nice om du vil, krever at vi avklarer vårt forhold til hva vi tror på. Holocaust førte til en moralsk reaksjon, det var aldri tale om å unnskylde morderne med deres utilstrekkelighet, deres manglende forståelse eller sosiale og økonomiske årsaker. Men kraften i fordømmelsen avtok, erkjennelsen av ondskapen har blitt avløst av troen på menneskets uendelige godhet. Men Holocaust forsvinner ikke av den grunn, vi må forholde oss til ondskapen, om vi vil eller ikke.

Vi kan som hinduene, si at alt det vi er vitne til, er en illusjon, at det vi opplever egentlig ikke er til. Men vi er ikke der, vår kultur har vært av en annen støpning, vi har forholdt oss til ondskapen som noe vi er kalt til å bekjempe. Spørsmålet vi må stille oss, er hvordan det er blitt mulig å ta så lett på en ondskap vi ikke har sett maken til siden nazismens herjinger. Hvorfor tror vi at alt vil utvikle seg til det beste?

Vi snakker en god del om Europas avkristning, men lite om det som overtar; en gudløs sekularisme, hvor troen på en etisk evolusjon er utgangspunktet for det meste av politisk tenkning. Vi kan alle behandles, enten det er hardkokte kriminelle elle muslimske terrorister, og fremtiden er garantert god, våre verdier er overlegne, vi kan ikke tape.

Men utfordringen for den gudløse i hans møte med terrorens ondskap er at uten Gud blir selv det verste av det verste ikke annet enn en del av evolusjonens a-moralske utvikling. Uten Gud blir påstanden om misbruk absurd, da det ikke finnes noe å misbruke, ingen standard å forholde seg til. Det er lite som er mindre forståelig, enn den gudløse som på den ene siden hevder at noen verdier er bedre enn andre, og at utviklingen går til det bedre. Hvordan det er mulig å hevde at et kosmos, et kosmos blitt til ved en tilfeldighet, skal ha en innebygget erkjennelse om hvor denne utviklingen skal føre oss, er ikke annet enn umulig å forstå.

Og uten at vi la særlig merke til det, var det denne fatalismen Jens Stoltenberg la til grunn for sine refleksjoner. For hva må vi akseptere dersom IS vinner kampen vi står oppe i? Jo, at våre verdier er underlegne, men ikke bare underlegne, også tapere i evolusjonens gang. Det er seieren som definerer kvaliteten, hvem som skal ha retten til å leve. For når retten går ut fra makten, blir vi stående uten forsvar når motstanderen seirer og vi ikke har annet å vise til enn troen på innholdsløse verdier. Og dermed ville det vært bedre om Stoltenbergs holdt sin tale i en moské, hans virkelighetsoppfatning passer bedre der. For Allah er en guddom uten frihet og moralske absolutter. I muslimsk tro utgår alt fra Allah, selv Holocaust. Og den gudløse sekulære er nødt til å ta determinismen på alvor, han kan ikke hente religiøse elementer der han måtte ønske, og derfor møtes de, muslimen og den gudløse sekulære, selv om de avviser hverandres utgangspunkt.

Men vi kan ikke tro på en kjærlig Gud etter Holocaust, svarer den gudløse, og ser ikke at uten Gud er det ikke noe å reagere på. For Holocaust forsvinner ikke dersom vi fjerner kjærlighetens Gud. Vi får bare ingen å anklage for menneskers lidelser. Vi sitter enten igjen med en tyrannisk skapergud (Allah), eller kun oss selv.

Den gudløse sekularisten vil imidlertid ikke ta konsekvensene av sitt eget standpunkt, han vil gjerne beholde troen på det gode, forbli human, selv om han fastholder en dypt inhuman filosofi, han ser ikke at uten en kjærlig Gud blir det gode ikke annet enn alles kamp mot alle. Vi synes å glemme hva vi gjør, når vi krever at Gud skal reagere mot all urett, men stadig la oss leve videre som før. Samtidig som vi glemmer at kristendommens Gud reagerte på ondskapen, han gav seg selv, han kan nemlig ikke akseptere den. Men kjærligheten til mennesket tvinger Ham til å la oss få velge, selv om de valgene vi gjør går imot det han ønsker for våre liv. Det er dette som for mange fremstår som et paradoks: at det virker som Gud i sin påståtte kjærlighet tillater ondskapen. Men Gud tillater ikke ondskapen, den utgår ikke fra ham, men fra resultatet av den friheten som kjennetegner hans hellige kjærlighet, for uten kjærlighet er det ingen frihet. Og frem til den tid da Gud selv skal holde en rettferdig dom over skaperverket, er det opp til oss i vår frihet å kjempe mot ondskapens mørke. For i kristen tro er vi frie mennesker, frie til å velge; et samfunn med Gud, eller uten.

Derfor er det naturlig at kristendommen helt siden Romerrikets fall siviliserte Europa. For når en kikker nærmere etter, er det ikke kristendommen som har et ondskapens problem, men den gudløse sekulære som sliter med kjærligheten. Den gudløse har ikke et syndefall som forklarer, en trøstende hellig Gud å støtte seg til, en Gud som har lovet rettferdighet. Den gudløses tro på kjærligheten døde der i gasskamrene i Auschwitz, for uten kjærlighetens Gud blir alt som finner sted like riktig.

I evolusjonens tidsalder får sekularistene problemer med å forklare hvorfor IS-soldatens krav på anerkjennelse ikke har samme gyldighet som dem selv. Det er ikke dermed sagt at gudløse sekulære er ubrukelige i kampen mot islams mørke, men evolusjonens dogmer gjør dem til uforutsigbare allierte. Vi kan aldri vite hva de mener er misbruk i dag, men riktig i morgen. Det som var kvinneundertrykkende i går, er interessante kulturelle innslag i dag.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629