Det går sjelden en dag at ikke en eller annen av våre politikere eller samfunnsdebattanter hevder at muslimers anvendelse av terror og død er misbruk av islam, eller misbruk av religion, med underliggende påstand om at all religion egentlig handler om kjærlighet.

Det er noe ubegripelig med denne påstanden om misbruk, for det forutsetter en allmenn kunnskap, en form for felles forståelse av hva religion er: at alle religioner har et felles utgangspunkt og mål, bare ikledd ulik drakt, hvilket er, i en sekulær tid hvor troen på Gud stort sett avvises, påfallende. Men uansett tro eller ikke tro, er det virkelig mulig å snakke om en felles forståelse av Gud?

I forbindelse med at sjefen for PST, Benedicte Bjørnlands, påstod at jihadister misbruker islam, skrev Hans Rustad at:

Ordet “misbruk” kan bety flere ting. Det kunne bety at man vil fordømme alt i islam som smaker av konfrontasjon og polarisering. Men da skulle man konfrontert langt bredere enn Profetens Ummah, for radikaliseringen skjer i konsentriske sirkler, og man finner konfrontasjon og uforsonlighet mye nærmere sentrum. Men vi vet at det er ikke dette Bjørnland sikter til. Hun vil isolere, brennmerke jihadistene. De som åpent går inn for å bruke vold.

Frikjennelse og invitt

Det finnes derfor en annen tolkning av “misbruk”, og det er at man bruker ordet for å lage en branngate mellom main stream islam og jihadistene. Men hvor reell er denne branngaten?

Bruken av «misbruk» handler altså om å konfrontere og å støte bort holdninger man ikke liker, men hva forutsetter vi dersom vi mener at det er mulig å misbruke en religion?

ANNONSE

Å misbruke en religion vil egentlig bety at noen bruker religionen for å oppnå et gode, et gode de oppnår lettere ved bruk av religion enn uten bruk (som for eksempel nazistene og deres nazifisering av kirken) eller for å nå et mål de ikke kan nå på annen måte. De kan da enten være ikke- troende, dvs at de kun bruker religionen som middel i kampen, eller at de tror, men er villig til å gå lenger enn troen tillater, og håper at de vil få tilgivelse for de feil de har gjort.

Mange hevder at kristningen av Europa ble utført av mennesker som misbrukte kristendommen, at personer som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson mente at målet helliget middelet, at det derfor var lov til å gå utover religionens rammer. På D-dagen i 1944I ba general Eisenhower Gud være med soldatene i deres korstog mot nazismen, og mange politisk korrekte vil nok ha problemer med det. Men i begge tilfeller var de involverte klar over at uskyldige ville dø. I kampen mot regimer bygget på terror var man imidlertid villig til å betale den nødvendige prisen, og man visste at Gud ønsket et annet samfunn enn det bestående. Å sammenligne denne praksisen med dagens muslimske terrorister er frastøtende. For muslimske terrorister er drap på uskyldige sivile målet, deres mål er et mareritt på jord.

Men med dagens homoliberale kristne er saken annerledes. De vet at de omskriver Ordet, de vet at de overtrumfer klassisk kristen tro med egne erfaringer, og derfor er det ikke et uforskammet angrep å hevde at de misbruker kristen tro, for enhver kan se at det hele egentlig dreier seg om en ny religion, en ny guddom.

På samme måte er det med de som hevder at muslimske terrorister misbruker islam, som Rustad peker på vil lage en «branngate» mellom mainstream islam og jihadistene. De peker på en guddom som er ukjent for oss, som ingen kan vise til åpenbaringer fra og som ikke finnes andre steder enn i synkretistenes egne hoder.

Men hva er tilfellet med muslimske terrorister? Er deres guddom en ukjent gud? Handler de bevisst i strid med sin egen tro? Husk at vi her snakker om religiøse mennesker som begår groteske handlinger for å få etablere et religiøst samfunn her på jord og for å få et evig liv i paradis. Dersom vi mener at jihadister misbruker religion, forutsetter vi at jihadistene vet at de handler i strid med sannheten, i strid med det muslimer mener er åpenbart. Men da synes vi å glemme hva muslimske terrorister gjør når vi bruker ordet misbruke, vi glemmer at de svært ofte også tar livet av seg selv.

Nå kan man si at flere er villig til å ofre livet uten tanke på evigheten. For eksempel kan man til en viss grad forstå at marxister er villig til å ofre seg selv i kampen for et klasseløst samfunn. En marxist tror ikke på noe annet enn denne verden, og dersom han ser at hans offer kan bidra til å nå det målet han drømmer om, og ønsker for sine barn, kan døden være et akseptabelt offer. Men islam handler ikke om denne verden, men om evigheten.

Det er viktig å være klar over at muslimske terrorister er sterkt troende mennesker, de mener å kjenne Allahs vilje og mening med deres liv, en vilje de underkaster seg lydig. Er det da mulig å hevde at de misbruker islam? Når et menneske i fullt alvor mener at det å ta livet av seg selv og uskyldige mennesker er en rett religiøs tilbedelse, er det ikke snakk om misbruk, men om bruk. For husk at dersom drap og selvmord (som selvmordsbomber) skulle vært i strid med islam, vil terroristen vite at det medfører evig fortapelse, og hvorfor skulle han utsette seg for det? Vi kan selvfølgelig tale om muslimer som aksepterer at Allahs vilje med hans liv er fortapelse, men selv da er ikke riktig å snakke om misbruk. I vestlig kontekst er det imidlertid liten forståelse for den ekstreme fatalismen vi finner i islam, og en diskusjon om mulig misbruk bør derfor skje innenfor troen på den frie vilje.

qaradawi

Foto: Dagens moderne mennesker råker ut i store problemer når de skal forsøke å definere hva som er misbruk av islam. De må kompartmentalisere virkeligheten og får problemer med å holde styr på alt som skjer. Mye trekkes det et glemselens slør over. Det blir for vanskelig, som Yusuf Qaradawis uttalelser.

Spørsmålet blir derfor om muslimske terrorister har misforstått islam, og på den måten misbruker religionen. Det er selvfølgelig mulig, men husk at terroristene mener at de har den rette tolkningen, og så lenge man kan finne dekning for denne tolkningen i Koranen, profetens liv (hadith) og islams historie, er det vanskelig å påstå at deres tolkning er feil. Det er ikke noen ny tro, a la troen til homoliberale kristne, vi snakker om.

Men enda viktigere er det å problematisere at terrorister med vilje skal begå handlinger som ikke fører til paradis, hvilket jo er konsekvensen av misbruk av islam. At terrorister som dreper seg selv skal gjøre det med kunnskap om at de misbruker troen, er en utrolig selvmotsigelse. Muslimer tror jo, og hevder alltid med stor styrke, at deres martyrer garantert kommer til paradis, og hvem vil frivillig sende seg selv til evig pine? Dette enkle spørsmålet blir aldri besvart av de som hevder at terrorister misbruker troen, men det er det avgjørende punktet, for dersom påstanden om misbruk er riktig, er det vanskelig å komme utenom at terroristene må vite at deres oppfattelse av Allahs vilje er feil.

Muslimske terrorister handler imidlertid i god tro, ikke i misbruk av tro, det er det eneste som kan forklare deres uhyrligheter, og de viser oss at målet om en felles gudsforståelse er absurd. Vi bør derfor snarest mulig begynne å forstå hva denne troen går ut på.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629