Kommentar

Hvordan skal vi forstå terroren i Paris? I tiden som har fulgt etter de grufulle drapene, mangler det ikke på eksperter som vil forklare årsaken til det som skjedde. Man søker etter motiver, men ingen spør hva terroristenes tro går ut på.

Lederen i Stavanger Aftenblad den 19. januar hevdet at:

«Terroren finn alltid eit mål, det er dei djupare årsakene til hatet, brutaliteten og den desperate aksjonsviljen me må leita etter.

Då er det vanskeleg å koma unna den djupe frustrasjonen mange unge muslimske menn føler, både i dei autoritære og mislukka statane i Midtausten, og i vestlege samfunn. Kjensla av utanforskap, av å vera ein annanrangs borgar, nører opp under ein offermentalitet som hos enkelte får ekstreme utslag. Det er ikkje første gang i historia slikt skjer….Og nøyer me oss med dei enkle svara, kan det gjera vondt verre.»

Det er påfallende hvor lite oppmerksomhet drapet på de fire jødene i Paris har fått. Det er som om de ikke passer inn i våre eksperters virkelighetsoppfatning. Men uansett, det er de sosio-økonomiske betingelsene som får oppmerksomheten. Og det er egentlig ikke så underlig, for det faglige analyseverktøyet man bruker er tømt for religiøst innhold.

knut.melvaer

Tilfeldighetenes spill førte til religionsviter Knut Melvær, en av Klassekampens faste spaltister om religion, hadde en utledning om hvordan religionsvitere forstår religion, dagen etter angrepet på Charlie-Hebdo. Knut Melvær er opptatt av at religion ikke er noe i seg selv, men noe mennesker gjør. Han skriver at:

«Det å si at religion ikke er en ting, er et tankeverktøy som minner oss på at det vi kjenner igjen som religion blir produsert av mennesker i bestemte tider og på bestemte steder. Det samme kan vi si om begreper som islam, kristendom, wicca og reiki. Religion er noe mennesker holder på med, og derfor må forstås innenfor og ut fra alt det som det innebærer å være et menneske. Vi har ikke kun én identitet som aldri endrer seg. Alle valg eller handlinger skjer ikke fordi det står i en hellig bok.

Islam er ikke en egen kraft som utfordrer Vesten. Kristendom er ikke noe du kan putte i en boks og testamentere til neste generasjon sammen ned resten av arvesølvet. Like lite som nyateismen fører til amoral og verdifattigdom. Religioner er ikke rene størrelser med harde kjerner. Det vi kaller religion har alltid med mennesker å gjøre.»

I religionssosiologien har man den samme materialistiske tilnærmingen. Sosiologien er metodologisk ateistisk, og svaret på religiøses motiver for handlinger søker derfor alltid utenfor religionen selv. Og etter hendelsene i Paris var et samstemt kommentarkorps enige om at det hele ikke hadde noe å gjøre med islam. Men hvilke svar får man dersom man tar islam på alvor? Hva blir konsekvensen av det en muslim tror på, islams harde kjerne?

I islam er Allah en gud som ikke kjenner følelser overfor det skapte. Det sies at da Allah skapte verden, tok han en leirklump i høyre hånd, kastet den over høyre skulder og sa: «Disse går til paradis, jeg bryr meg ikke om det.» Deretter skal han ha tatt en klump med leire i den venstre hånden, kastet den over venstre skulder og sagt: Disse går til helvete, jeg bryr meg ikke om det.» Dette er den guden muslimer må underkaste seg, og denne underkastelsen er total. Den viser troen på en allmektig guddom som på forhånd har avgjort menneskets skjebne.

Et godt eksempel på hvordan islam og den kristne tro avviker fra hverandre med hensyn til krav om underkastelse og relasjon til skaperen, finner vi i historien om Abraham og da han ble utfordret til å ofre sønnen Isak. Koranen beskriver Abraham som alle araberes stamfar, han er «Guds venn» som avviste all avgudsdyrkelse. I boka Islams hus skriver Kari Vogt at:

«den årlige pilegrimsferden til Mekka en påminnelse om dette, de årtusengamle ritualene minner pilegrimene om Abraham, Hagar og deres sønn Isma’il. Pilegrimene går syv ganger mellom de to høydene al-Safa og al-Marwa slik Hagar gjorde da hun lette etter vann til Isma’il. De drikker vann fra den hellige Zamzam-brønnen som en gang slukket Isma’ils tørst, og ved Mina stener de Satan, nøyaktig slik Abraham gjorde da han drev fristeren bort. Og hvert år avsluttes pilegrimsferden med offerfesten – id al- adha – som feires over hele den muslimske verden med et dyreoffer. Dette til minne om Abrahams lydighet: Han var villig til å ofre sin egen sønn, og hver enkelt muslim skal følge Abrahams eksempel og være villig til selv det største offer. Symbolet på denne overgivelsen er offerdyret som slaktes.»

Caravaggio.Sacrifice_of_Isaac-Caravaggio_(Uffizi)

Caravaggio: Ofringen av Isak

Det er interessant å se hvordan historien om Abraham og Isak forstås så ulikt i islam og kristendommen. I islam handler det om menneskets plikt til selv det største offer, mens det i kristen tro handler om det motsatte. Bibelens Gud griper inn og viser at mennesket ikke skal foreta slike offer, at det ikke er etter Guds vilje, og samtidig peker den frem mot Jesus Kristus og hans fullkomne sonoffer. Ja, vi kan si at med sin inngripen viser Gud at den som krever et slikt offer av oss, ikke er fra Gud. Jesus Kristus sonet for alle og inviterte oss inn til en relasjon med en personlig Gud, helt ulikt islam, hvor Allah krever at mennesket skal underkaste seg og være villig til å foreta de mest umenneskelige offer.

Når Stavanger Aftenblad mener at vi må gå til de dypere årsakene til terror begått av muslimer, og når religionsviter Knut Melvær hevder at troen ikke er noe vi overleverer uendret fra generasjon til generasjon, er det grunn til å spørre om de i det hele tatt vet hva tro er. For når et menneske er overbevist om at skaperen ikke bryr seg om det skapte, og er villig til å gjøre alt det den allmektige pålegger ham, blir drap på journalister og jøder en selvfølge. Hverken journalistene i Charlie-Hebdo eller jødene hadde underkastet seg guddommens krav om respekt, og vi kan ikke forvente at muslimer har større medfølelse med sine medmennesker, enn det Allah krever at de skal ha overfor sine egne barn. For en muslim blir de sosio-økonomiske betingelsene uvesentlige. De er et resultat av Allahs allmakt, der den enkelte muslim oppfatter seg som en brikke i et skuespill hvor vi alle går inn i handlinger den store regissøren har lagt klar for oss. Derfor er muslimers tålmodighet så stor, de vet at de ikke kan opponere mot skaperens vilje.

Med islams økende utbredelse, blir konsekvensene av islams virkelighetsforståelse stadig mer håndfaste for den vestlige verden. I Midtøsten har den vært en realitet i over 1000 år, et faktum våre historikere gjør sitt beste for å dekke over.

Spørsmålet blir om våre redaktører og religionsvitere snart skal begynne letingen etter religiøses motiver andre steder enn i de materielle, eller om de lar seg narre helt inn i en dødelig forenkling av virkeligheten.