Sakset/Fra hofta

Bilde: Sandro Botticelli Inferno Canto XVIII (1480)

SV har landsmøte denne helga, og av en eller annen grunn er islam i fokus, men det er ikke skikkelig religionskritikk det handler om. Det er et ensidig forsvar for muslimer. Uten evne til å drøfte hva religion handler om, avviser partiet at en religion kan lede til noe vi ikke liker. Det er rasisme og islamofobi SV er opptatt av, partiet misliker at for mange av oss mener det er en sammenheng mellom islam og terror. Enhver generalisering blir slått ned, det tåles ikke, det må forebygges.

Få ting er mer risikofylt enn å hevde at det er en sammenheng mellom personers tro og deres gjerninger, men skal vi få til en meningsfylt samtale om religioners betydning for kulturers utvikling, må vi våge å gå litt dypere inn i materien enn det politikerne i SV og de fleste andre partier evner å gjøre.

I forrige uke skrev jeg om boka Islamsk humanisme og hvordan flere muslimer argumenterer for at det er mulig å leve som islamsk humanist med basis i Koranen. Det interessante var at ingen av bidragsyterne kom inn på ondskapens problem.

Jeg vil anta at det er sjelden noen går rundt og reflekterer over ondskapen ut fra et filosofisk perspektiv, men jeg tror de fleste mener at ondskapen er et problem, noe som vi skal bekjempe, og uten at de vet det selv, står de dermed i en solid jødisk/kristen tradisjon. Det er nemlig det kristendommen handler om: hvordan en elskende hellig Gud gjør alt for å redde mennesket fra en situasjon som umuliggjør en relasjon med Ham. En hellig Gud tåler ikke ondskap, men Sønnen kunne redde situasjonen, og han gjorde det. Med dette som utgangspunkt vokste kristenheten fram etter Romerrikets fall.

Spørsmålet ingen orker, eller vil ta tak i, er hva vi gjør når ondskapen ikke lenger anses som et problem. Vi hører det tidvis hos våre egne politikere, som når det blir hevdet at terror er noe vi må venne oss til. Det er en påstand som står så langt fra kristen politisk etikk det er mulig å komme, men det viser hva sekularismen kan lede til når båndene til kristendommen kuttes av.

Politikerne i SV liker ikke generaliseringer om muslimer, men de snakker aldri om hvilke konsekvenser det får for samfunnet at vi får stadig flere som tilhører en religion der ondskapen ikke er et problem. Enhver som tar seg bryet med å sjekke, vil oppdage at det ikke er syndefall i islam, alt som skjer utgår fra Allah selv. Som Hadia Tajik så triumferende skrev en gang: «Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for». Utfordringen er at ingen spør hvordan en slik gud er, når ondskapen ikke er en hindring for evig relasjon mellom ham og det skapte, men det er medpå  å forklare kristenhetens suksess, mens den muslimske verden sank ned i armod og undertrykkelse.

Det er selvfølgelig riktig at ikke alle muslimer er terrorister, men burde ikke politikerne stille et aldri så lite spørsmål med hva muslimer forplikter seg til å gjøre, dersom deres gud kaller dem til handling?

Et svar på det spørsmålet kan vi finne i den årlige pilegrimsferden til Mekka. Denne ferden er en påminnelse om Abraham og da han ble utfordret til å ofre sin egen sønn Isak ( i islam er det Ismail som skal ofres) Pilegrimene går syv ganger mellom den to høydene al-Safa og al-Marwa slik Hagar, tjenestejenta til Abrahams kone Sara, skal ha gjort da hun lette etter vann til Isma’il. De drikker vann fra den hellige Zamzam-brønnen som en gang slukket Ismail’s tørst, og ved Mina stener de Satan, nøyaktig slik Abraham gjorde da han drev fristeren bort. Hvert år avsluttes pilegrimsfesten med offerfesten – id al-adha – som feires over hele den muslimske verden med et dyreoffer. Dette til minne om Abrahams lydighet: Han var villig til å ofre sin egen sønn, og hver enkelt muslim skal følge Abrahams eksempel og være villig til selv det største offer. Symbolet på denne overgivelsen er offerdyret som slaktes.

Ingen problematiserer hvorfor muslimer feirer id al-adha. Norske politikere stiller villig opp ved festlighetene, men det handler altså om en religion med diametralt motsatt syn på ondskap enn hva kristendommen lærer. En god muslim er forpliktet til å gjøre det kristendommens Gud sier at Abraham ikke skulle gjøre; drepe sin egen sønn.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvor lite som skal til før mennesker med et slikt gudsbilde blir voldelige. Islams virkelighetsoppfatning har etablert tankemønstre som er så forskjellige fra det vi tar som selvfølgelige, at det er vanskelig å se hvordan det er mulig å integrere muslimer i Vesten. Utfordringen er nemlig at integreringen ikke handler om tankemønstre, men om arbeid og språk.

Vi kunne fått en fruktbar debatt om integrering dersom islams doktriner ble tatt på alvor, men da må vi forstå hva det innebærer at muslimer ikke deler vår forståelse av det ondes problem.

Jeg kan ikke understreke nok hvor avgjørende dette er for at vår kultur skal overleve. Vi har alle vokst opp i et samfunn hvor man visste hva som var rett og galt, hvorfor man måtte reagere overfor dem som brøt fellesskapets normer. Nå er vi i ferd med å få en stor gruppe mennesker som ikke deler dette, som mener at det er et uttrykk for svakhet å tro på en absolutt moral.

Vår tro på en Gud som ofret seg selv, som måtte ydmyke seg selv for å vinne oss, har formet oss mer enn det selv ateistene i SV liker å tenke på, det er i det kristne gudsbildet vår kultur er blitt til. Problemet er at SV avviser troens betydning, de mener at de i sin gudløshet har evnen til å mestre en religion som kan kreve alt av sine egne tilhengere.

Vi bør begynne å spørre våre motstandere  hvilken kultur de ønsker seg. Ønsker de seg en kultur der ondskapen er et problem, eller en der ondskapen ikke er det? Vi må komme oss bort fra troen på at vi alle vil det samme. På samme måte som stalinister hadde et annet ideal enn de fleste i Vesten, har muslimer et annet ideal enn kristne. En god muslim er rett og slett noe annet enn en god kristen.

Les også

Hadia Tajiks jul -
Den farlige forenklingen -
Påske i terrorens tid -
Julens politiske drama -
Modernitetens soldater -
Terrorens utgangspunkt -