Kommentar

Stillbilde: SVT.

I tv-serien «The Crown» møter vi dronning Elizabeths svigermor, prinsesse Alice av Battenberg. Hennes bakgrunn er utrolig. Født døv ble hun misforstått og behandlet som en psykiatrisk pasient. Etter store prøvelser i Hellas konverterer hun til den gresk-ortodokse tro og lar den bli det sentrale i sitt liv. Senere, i 1967, da hun igjen ble forent med sin sønn, kommenterer hun troens betydning, og sier til Philip: «Den er alt».

I dag mener stadig flere at de klarer seg uten en tro. Men da glemmer de at vi alle egentlig tror på noe, og at denne troen preger oss dypere enn vi vil innrømme.

Det er ingen sammenheng mellom innvandring og kriminalitet, sa nylig Sveriges statsminister Stefan Löfven. Utsagnet var ment å være sekulært, men kikker vi nærmere etter, opptrer han i en ganske tydelig religiøs kontekst, og det er den vi bør prøve å forstå.

Innføringen av kristendommen for ca. 1000 år tilbake handlet om langt mer enn bare det enkelte menneskes tro på en frelser. Hva som skjedde, var at vi alle ble invitert inn i en helt ny virkelighetsforståelse. I denne virkelighetsforståelsen ble vi gjort ansvarlige for våre handlinger, troen på nornene og deres veving av livstråden ble kuttet over, som skjebnegudinnene innenfor gresk og romersk mytologi mistet sin betydning i den antikke verden. På samme tid forkastet vi overtroen, noe som mange av dagens ateister protesterer mot, men som like fullt er en realitet.

Kristen tro forutsetter en rasjonalitet som revolusjonerte menneskets forståelse av verden. Gud søker nemlig et ja fra vår frie vilje, en vilje som ikke kan finne sted dersom Guds vilje ikke er mulig å forstå. Av samme grunn ble forståelsen av moral som en absolutt objektiv realitet utgangspunktet for vår tenkning om rett og galt. Vi skulle ikke lenger få skylde på ære og behovet for hevn når vi gjorde opp for tidligere overgrep. Staten kom inn og regulerte slike forhold. Mennesket skulle tilgi. Guds nåde for oss skulle reflekteres i våre handlinger overfor våre medmennesker.

Innføringen av Kristenretten var derfor ikke bare stadfestelsen av en rekke lovtekster, men innebar like mye en tenkning som beredte grunnen for en helt ny sivilisasjon.

Med opplysningstid og senere marxisme blir denne virkelighetsoppfatningen kraftig angrepet, men dagens situasjon er muligens verre. For mens fortidens marxister var tydelige i sin materialisme, med tilhørende ateisme og determinisme, har dagens materialister ofte en åndelig dimensjon de ikke snakker så høyt om, og det forvirrer oss. Men på samme måte som Ronald Fangen karakteriserte både marxisme og nazisme som religioner, kan vi si det samme om dagens sekularisme, den fremstår som langt mer religiøs enn den vil innrømme.

Denne åndelige dimensjonen ser vi først og fremst i møte med LHBTI-bevegelsen, og da spesielt i troen på den flytende kjønnsidentiteten. Selv i norsk lovverk stadfestes det at mennesket er det kjønnet det føler seg som. Uavhengig av biologiske kjensgjerninger forutsetter diskrimineringslover og skolenes læreplaner at vi alle kan definere oss selv. Vi er ikke lenger vår egen kropp. Det er som om vi er tilbake i antikkens gnostisisme, men det hele finner sted i 2019, i historiens mest avanserte teknologiske kultur, men kanskje den fattigste kulturen i historien åndelig sett. For i motsetning til blant gnostikerne er det ingen guder tilbake. En avvisning av en hellig Gud som universets skaper er et av dette ideologiske prosjektets viktigste mål. Vi står alle ensomme tilbake, med ett eneste prosjekt: å realisere oss selv.

I denne forståelsen av mennesket forkynner Löfven at kriminalitet kun er en funksjon av våre sosio-økonomiske betingelser. Mennesket forutsettes altså å være selvstendig nok til å definere sitt eget kjønn, men underlagt materialismens kalde lover når det kommer til kriminelle handlinger. Paradoksene står i kø; det eneste som er klart, er at alt er uklart, og at en påstand om en guddommelig sannhet ikke kan tolereres.

Stillbilde: SVT.

Stefan Löfven gir sekularismens teologi et ansikt. Mens prinsesse Alice av Brattenberg i sin kristne tro var villig til å gi sitt eget liv for de fattige og undertrykte i Aten, og levde et liv i dyp oppofrelse, gir Löfvens tro ham en helt annen motivasjon og retning. Også for ham synes troen å bety alt. Men Löfven vil ikke ofre seg selv, han synes villig til å la Sverige gå til grunne uten at han skifter mening. Fra et kristent ståsted er hans tro dypt irrasjonell og kan bare forklares gjennom religiøs terminologi.

Sekulariseringsprosessen handler om langt mer enn å privatisere menneskets forhold til Gud, den har klare religiøse trekk som kan forklare hvorfor dagens politikere handler slik de gjør. Deres religion synes å bety like for dem som den gjorde for prinsesse Alice, nemlig alt.

 

Kjøp Kjell Skartveits nye bok her!