Kommentar

Det er mange myter norske skoleelever blir innpodet i løpet av tiden på skolen. En av de mest seiglivede er at mennesket først begynte å tenke da opplysningstiden erobret våre læresteder, og kristendommen ble forvist til kirken og den private sfære. Det er imidlertid ikke før den siste generasjonen at den vestlige kultursfæren for alvor har avvist kristen tro som grunnlag for vår virkelighetsforståelse, og det er grunn til å stille spørsmål ved hvor vellykket dette prosjektet er.

Det er vanlig å påstå at vitenskapelig tenkning var avhengig av at mennesket ble frigjort fra det kristne mentale «fengselet». Alle lærebøker i historie for videregående skole legger dette narrativet til grunn for sin fremstilling av emnet. I læreboka «Portal» står det blant annet:

Ved universitetet i Paris satt lærde menn i middelalderen og diskuterte hvor mange tenner hesten hadde. De gikk ikke ut og telte, men diskuterte det som et teologisk spørsmål. De klarte å bli enige om at tallet på tenner ikke kunne være delelig med tre, for det ville være en fornærmelse mot treenigheten, De var også enige om at tallet ikke kunne være delelig med sju, for Gud skapte verden på seks dager, og hvilte på den sjuende. Dette eksempelet viser hvor sterk kirkens makt var i middelalderen.

Og forfatterne mener i fullt alvor at vitenskapsmennene først begynte å telle tennene i hestekjeven da de kunne gå utenom Bibelen.

En av dem som reagerer på denne framstillingen, er John C. Lennox, professor emeritus i teoretisk matematikk ved Oxford Universitet. Han er tydelig på at vitenskapen støtter opp under troen på en skaper, og hevder at den rasjonelle forståelsen av universet peker på eksistensen av en Tanke som har vært ansvarlig for både universet og vår tankevirksomhet. Lennox hevder at nettopp det er grunnen til at vi er i stand til å dyrke vitenskap. Kristen tro stod ikke i veien for vitenskapen, den er snarere en forutsetning for en fullkommen rasjonalitet. Det var kirken som etablerte universitetene. I USA ble ni av landets ti første universiteter etablert av ulike kirkesamfunn.

Det er nemlig naturlig at forståelsen av rasjonalitet og sannhet har vært sentral i den kristne kultur. Alt handler om hvilken ramme vårt forhold til Gud skal dyrkes innenfor. Vi er kalt til å leve sammen med Gud, kalle ham vår Far og elske ham av hele vårt hjerte og vår fornuft. Dette ga den offentlige samtalen en ramme vi i dag ikke forstår omfanget av. Vi visste hvor grensene gikk for våre muligheter. Vi visste hvem vi var, og hva vi kunne. Selv om forferdelige ting kunne skje, kunne vi forstå dem og drøfte årsakene til at de fant sted. Også de som ikke var kristne, nøt godt av disse rammene. Det var aldri behov for å brøle. Sannheten truet nemlig ingen.

Forståelsen av disse grensene er i dag bare vage minner om en tid som var. Vi lever som i en vond drøm. Stadig flere områder av samfunnet invaderes av debattantenes følelsesliv. Det er et av historiens store paradokser: Når man endelig har klart å kvitte seg med kristentroen som premiss for offentlig tenkning, er det ikke sannheten og den dannede samtalen man står tilbake med, men brølet. Det er som om argumenter og prøving av teoriers styrke ikke betyr noe lenger. Brøler man høyest, har man tydelig også rett.

«Klimabrølet» i Oslo den 30. august 2019. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix.

Alt tyder på at årsaken til denne kollapsen i fornuften er å finne i kristendommens fall. Uten kristendommen synes det vanskelig å bevare fruktene troen brakte med seg inn i lærestedene. Man skulle kanskje tro at naturvitenskapen kunne klare seg uten den kristne forankringen, men det viser seg at selv tunge fagmiljøer ikke klarer å stå mot dagens ideologisk betingede påstander, også legevitenskapen bøyer seg. Når mennesket blir øverste dommer, er det brølet som avgjør domsavsigelsen. Det er naturalismen, som forteller oss at naturen er alt som er, som har seiret. For naturen, den er mennesket herre over.

Det er altså ikke bare Gud vi har kastet ut, men også rasjonaliteten og søken etter sann kunnskap. De lærde ved universitetet i Paris visste nemlig hvor mange tenner hesten hadde. At våre dagers lærebokforfattere er nødt til å lyve om slike forhold, viser oss bare hvor dypt de har sunket. Det hele har religiøse dimensjoner over seg, men ikke slike som fører til sannhet og frihet.

Hvor lenge orker vi å la brølene definere våre meninger?

 

Overhør brølene og lytt til fornuften – kjøp bøker fra vårt høstsalg i stedet.