Kommentar

Å dømme ut fra det vi for tiden leser og hører nesten hver dag, kan det virke som om Storbritannia er midt oppe i en religionskrig. Altså en krig mellom religion og ateisme. Professor Richard Dawkins, ateismens Savanarola, tordner jevnlig mot de troende. Kristendommen er under beleiring, sier kirken. Kristne blir forhindret fra å bruke krusifiks på jobb, og de blir utestengt fra adopsjonsutvalg. Selv Delia Smith har nå tatt i bruk kjevlen i kampen for troens forsvar.

Sentralt i denne diskusjonen står antagelsen i anti-religionsleiren om at dette er en kamp mellom fornuft og obskurantisme, mellom rasjonalitet på den ene siden og stupid uvitenhet og fordommer på den andre. Samt, selvfølgelig, at anti-religionsleiren står på fornuftens grunn, og dermed også intelligensens, vitenskapens, fremgangens og frihetens, mens religiøst troende helst vil annullere opplysningstiden og bringe oss tilbake til den mørke middelalder — i godtroenhet, overtro og fastlenking av sinnet.

Denne antakelsen er basert på et ekstra premiss: at Vesten i øyeblikket befinner seg i en fornuftstid. Og langt på vei mener vi dette fordi vi har puttet religionen eller troen i en boks merket «Ufornuft», skrevet med store bokstaver. Troen og fornuften, religion og vitenskap, står visstnok i et motsetningsforhold til hverandre. Det er ingen overlapping mellom de to. De utelukker hverandre.

Dermed følger det at folk som er intelligente ikke kan ha noen religiøs tro. De som er religiøse er enten åndssvake eller sinnssyke. Ikke bare det, religiøse folk er trangsynte, dogmatiske, intolerante og ubehagelige. Folk uten religiøs tro er vidsynte, åpne, liberale og tvers igjennom fantastiske personer du ville bli glad for å treffe i et middagsselskap. Det er lite som legger en større demper på en fasjonabel forsamling enn en avsløring av at en av de tilstedeværende tror på Gud.

Jeg har et litt annet syn på denne store splittelsen i vår tid. Min oppfatning er at selv om vi kanskje befinner oss i en post-bibelsk og post-moralsk tidsalder, har vi ikke forkastet troen. Langt derifra. Vi har bare begynt å tro på noe annet. Vårt samfunn har kanskje oppgitt Vestens jødisk-kristne fundament til fordel for sekularismen. Men dette har gitt opphav til en mengde andre religioner. Sekulære religioner. Anti-religiøse religioner.

Disse er også basert på et sett av dogmer. De driver omvendelse. De involverer tro. Men i motsetning til den jødisk-kristne tenkningen de har tilranet seg, har disse sekulære anti-religionene opphevet sannheten og fornuften. I tillegg vil jeg si at det var Vestens jødiske grunnlag som, langt fra å avvise fornuften, først skjenket verden både fornuften og vitenskapen.

Gud er blitt erklært død, og i hans sted er det kommet menneskeskapte ideologier — der folk ikke tilber et guddommelig nærvær, men en idé.

Disse ideene, som ikke tåler noen dissens, gir uunngåelig opphav til intoleranse, faktisk også tyranni. De er i praksis langt mer tyranniske enn den jødiske bibelens gud, som har slikt et dårlig rykte på seg for å være autoritær. Han har faktisk uhyre vanskelig for å få det som han vil. Folket hans klager bestandig, de nekter å gjøre det han ber dem om, gir ham skylden for alt mulig og krangler med ham hele tiden. Men ideologier som representerer menneskers vilje, tvinger alt til å rette seg etter den rådende ideen, som ikke kan motsies. Det er ikke mulig å diskutere med slike ideologier.

Snarere enn å være rasjonelle, hevder jeg at disse er det stikk motsatte. Tolerante er de ikke i det hele tatt, men dypt illiberale. De er ikke åpne for andre ideer, men like dogmatiske som en hvilken som helst middelalderpave. Faktisk minner ikke disse ateistiske ideologiene bare om religion, men om middelalderens forfølgelser, heksejakter og inkvisisjoner.

La meg illustrere dette med en historie. Etter en debatt hvor Richard Dawkins deltok for en tid siden, angrep jeg hans tro på at opprinnelsen til all materie mest sannsynlig hadde vært en helt spontan hendelse — hvilket betydde at han helt sikkert trodde at noe kunne bli skapt av ingenting. Siden dette var i strid med det vitenskapelige prinsippet om verifiserbare bevis som han sier bør styre all vår tenkning, virket det som nettopp den typen irrasjonalitet han forakter.

I sin replikk erkjente han at jeg hadde et poeng, men la til at den alternative forklaringen — Gud — var mer utrolig. Men så bemerket han at han ikke nødvendigvis var negativt innstilt til ideen om at livet på Jorden var blitt skapt av en styrende intelligens — dog forutsatt at en slik intelligens var kommet til Jorden fra en annen planet. Uten å gå nærmere inn på spørsmålet om hvordan denne utenomjordiske intelligensen var blitt skapt først, sa jeg at jeg forstod ham som om han mente at «små grønne menn» var en mer plausibel forklaring på livets opprinnelse på Jorden enn Gud. Merkelig nok tok han ikke dette pent i det hele tatt.

Imidlertid er ikke Dawkins den første forskeren som har vært av denne oppfatningen. Det er en teori som ble fremmet av ingen ringere enn professor Francis Crick, en av oppdagerne av DNA-molekylet.

Selv om han var overbevist ateist, klarte ikke Francis Crick å tro at DNA-molekylet kunne ha vært et resultat av evolusjon. I 1973 publiserte Crick og kjemikeren Leslie Orgel en artikkel i tidsskriftet Icarus, hvor de antydet at livet kunne ha kommet til Jorden med mikroorganismer fra verdensrommet. Ifølge denne teorien skulle mikroorganismene ha reist med et ubemannet romskip sendt til Jorden av en høyere sivilisasjon som var blitt utviklet et annet sted for noen milliarder år siden. Romskipet var ubemannet fordi dets rekkevidde ville bli størst mulig på den måten. Livet begynte her da disse organismene ble sluppet ned i ursuppen og begynte å formere seg. Senere forlot Crick denne teorien, og vendte tilbake til ideen om livets spontane opprinnelse gjennom rent naturlige mekanismer.

Hvordan kan en som er så tro mot fornuften være så irrasjonell at han nærer slik en fantasi?

Svaret er dypest sett å finne i det faktum at de har avvist den religionen de forakter som irrasjonell. Religion, eller rettere sagt Bibelens religion, enda rettere jødedommen i hjertet av den, er fornuftens virkelige smeltedigel. De som avviser Bibelens religion, forkaster selve fornuften.

Så hvorfor lanserer jeg denne kontra-intuititive påstanden om jødedommen som rasjonalitetens opphav?

Den konvensjonelle visdom er at fornuftens og vitenskapens røtter befinner seg i antikkens Hellas. Nå bidro utvilsomt Hellas mye til moderniteten og til utviklingen av vestlig tenkning gjennom tidene. Ikke desto mindre var den greske tenkningen i noen viktige henseender i strid med en rasjonell oppfatning av universet. Grekerne, som forvandlet himmellegemene til guder, forklarte den naturlige verden med abstrakte, generelle prinsipper.

Vitenskapen vokste derimot ut av den til da ukjente ideen om at universet var rasjonelt. Og den troen ble gitt oss av 1. Mosebok, som fremmet den revolusjonerende påstand at universet hadde en rasjonell Skaper. Uten en slik målbevisst intelligens bak universet, kunne det ikke ha vært rasjonelt. Og dermed ville det ikke ha vært noen plass til fornuften i verden, for det ville ikke eksistert noen sannheter eller naturlover fornuften kunne avdekke. Vitenskapen kunne bare skride frem med basis i at universet var rasjonelt og sammenhengende, slik at naturen opptrådte i samsvar med uforanderlige lover.

Den andre avgjørende faktoren var Bibelens lineære tidsbegrep. Dette innebar at historien var progressiv; enhver hendelse var av betydning; man kunne bygge på erfaringen. Fremskritt kunne dermed gjøres ved å lære mer om lovene i universet og hvordan dette fungerte.

Det er faktisk ateismen som er iboende fiendtlig til fornuften. I stedet for å tilbe Gud, tilber mennesket seg selv. For å være mer presis, ble menneskets ideer dets trosartikler. Men langt fra å trette med Gud, tåler ikke menneskets ideer noen dissens eller diskusjon. Det er fordi de i virkeligheten ikke er måter å forstå verden på. De stiller ikke de store spørsmålene om hvorfor jeg er her, hva hensikten er med livet mitt, eller hvordan jeg skal oppføre meg på måter som gir livet mening. Ideene som mennesker tilber, er i stedet ideer noen har funnet opp for å få makt over sine medmennesker. De er ikke måter å forklare verden på, men å kontrollere verden på. Derfor kan man ikke bestride dem eller argumentere mot dem. Det kan ikke finnes noe alternativt sett av påstander. Det kan ikke være noen debatt. Slike ideer er et doktrinært maktens trossystem.
Faktisk har ateismen gjennom slike ideologier gitt oss en tro som avviser fornuften: Miljøvernideologien, eller troen på naturens iboende harmoni; scientismen, eller troen på at alt i universet har en vitenskapelig forklaring; den moralske relativismen, eller troen på at alle verdisystemer er lik alle andre; multikulturalismen, eller troen på at ingen kultur kan ha forrang fremfor en annen; likhetsideologien, eller troen på at alle har krav på samme resultat uavhengig av deres atferd. Alle disse avviser fornuften, for istedenfor å observere virkeligheten for å komme til en konklusjon, starter de med den sentrale ideen og tvinger virkeligheten til å tilpasse seg denne.

Alle disse ideologiene er sekulære, og de undergraver et eller annet aspekt ved jødisk-kristen tro eller etikk. Men det rare er: De viser alle sammen sider ikke bare ved kristen religiøs tro — et sett av læresetninger, en tro på at deres fortelling er den eneste rette vei, et instinkt for misjonering. De har også egenskaper til felles med den religiøse fanatismen i tidligere århundrer (samt fortidens og nåtidens islam): troen på en fremtidig utopi, en religiøs tro på menneskehetens og det jordiske livets fullkommenhet, ofte i sammenheng med en apokalypse. Det er en doktrine om kollektiv og total frelse, og denne fører uunngåelig til en totalitær tankegang. Siden det er en udiskutabel doktrine for perfeksjonering av verden, følger det at enhver dissident er ond og må knuses.

Del II

 

Melanie Phillips er en engelsk journalist, kjent for sin spalte i Daily Mail. Hun er også forfatter, blant annet av boken The World Turned Upside Down. Artikkelen The New Intolerance ble første gang offentliggjort i Standpoint Magazine i mai 2012, og gjengis på Document i Christian Skaugs norske oversettelse med utgiverens og forfatterinnens vennlige tillatelse.