Kommentar

Del II

I det 20. århundre lød både kommunismens og fascismens politiske totalitarisme som et ekko av kirkens førmoderne despoti, da disse erklærte seg selv som autoriteter over totaliserende verdensbilder som ville knuse all dissens. Men etter at både kommunismen og fascismen ble beseiret, har Vesten falt for en tredje variant over samme tema: ikke en religiøs eller politisk, men en kulturell totalitarisme.

Mens den religiøse totalitarismen var ensbetydende med kirkens herredømme, og den politiske med «folkeviljen», innebærer den kulturelle totalitarismen det enkelte individets suverenitet. Med privatiseringen av moralen som gjør enhver til sin egen moralske autoritet, er Vestens lover og tradisjoner forankret i kristendommen og den jødiske bibelen, kommet under angrep. Uten noen mening eller orden i verden, er enhver sin egen herre. Den moralske og kulturelle relativismen hører til dagens orden. Ethvert forsøk på å gi en kultur eller livsstil forrang fremfor andre, er illegitimt. Subjektiv individualisme er den ene åpenbarte sannheten. Den vestlige sivilisasjonens gamle orden skal ødelegges, og enhver dissens slås ned.

I likhet med den moderne islamismen, slo middelalderens kristendom ned dissens ved å konvertere eller ta liv. Vestlige liberalister benytter sosial og faglig utfrysning, samt juridisk diskriminering. Det er en slags sekulær inkvisisjon. Og storinkvisitorene finnes blant intelligentsiaen — universitetene, mediene, juristene samt den politiske og profesjonelle eliten. Disse har ikke bare systematisk undergravd de vestlige samfunnenes grunnlag, de er også sterkt engasjert i forsøket på å undertrykke enhver innsigelse eller protest.

Det er vanskelig å overvurdere innflytelsen de venstreorienterte læresetningene har på vår kultur. De former den udiskutable ortodoksien innenfor akademia, baseleiren for deres «lange marsj gjennom institusjonene», som de har kolonisert med forbløffende suksess. De har dessuten klart å flytte det politiske tyngdepunktet slik at alle som ikke deler disse verdiene, defineres som ekstreme.

For venstresiden mener at dens sekulære, materialistiske, individualistiske og utilitaristiske verdier ikke representerer et bestemt syn, men godheten selv. Ingen anstendig person kan derfor motsette seg disse. Alle som gjør det, er automatisk «høyreradikal». Faktisk kan ikke slike motstandere ha noen ideologisk posisjon. Men venstresiden kan ikke innrømme at det er sånn. På manikeisk vis deler den verden inn i to motstridende og gjensidig utelukkende leirer: de gode og de onde. Og på den måten gjør de det eneste alternativet til seg selv til en demonisk politisk leir, hvor alle utfordrere automatisk blir sendt. Siden alt som ikke er til venstre er til «høyre», og siden «høyre» per definisjon er ondskap, innebærer det å trekke en hvilken som helst akterutseilt venstredoktrine i tvil, at man stemples som «høyreradikal» og plasseres helt hinsides sømmelighetens grenser.

Derfor kan det ikke være noen uenighet eller diskusjon i det hele tatt. Kun ett syn på verden er tillatt, og alle andre skal undertrykkes eller knuses. Og fordi alt som er ondt er «høyreradikalt», og alt som er «høyreradikalt» er ondt, er alle som støtter Israel eller amerikanerne i Irak, som er skeptiske til menneskeskapt global oppvarming, som motsetter seg multikulturalismen eller utilitarismen, støtter kapitalismen eller er troende kristne, ikke bare onde, de er også «høyreradikale».

Under en oppfølging av vår samtale om de «små grønne menn», gav Richard Dawkins enda et eksempel på det jeg snakker om. I et foredrag hos American Atheists’ Association, som i hovedsak var et angrep på en kristen matematikkprofessor som er en av hans skarpeste kritikere, hevdet han også — feilaktig — at jeg hadde sitert ham selektivt i den hensikt å forvrenge det han hadde sagt. I virkeligheten var det han som feilsiterte meg fordi han tilla meg noe som en annen hadde skrevet. Hvorom enn er, poenget med historien er at siden hensikten hans var å dramatisere min syndighet i sin fulle dybde fremfor American Atheists’ Association, viste han tre ord på skjermen for å oppsummere det både jeg og matematikkprofessoren hadde gjort. Ordene var «Lying for Jesus».

Akkurat som venstresiden antar at alle onde mennesker er «høyreradikale» og alle «høyreradikale» mennesker er onde, så Dawkins med andre ord ut til å tro at alle som tar til motmæle mot scientismen og nyateismen, er onde kristne. Siden jeg faktisk er jøde, er jeg ikke helt sikker på hvor det plasserer meg på ærekrenkelsesspekteret.

Dawkins’ stjerne er kanskje synkende, siden ekstremismen hans har begynt å skurre selv blant tidligere fans. Men heksejakten på folk som tar dissens fra den sekulære ideologiens åpenbarte sannheter, trappes stadig opp.

For fremtidsutopistene krever den høysinnede troen på at en perfekt verden kan skapes, at den ufullkomne verdenen renses av de sanne troende. Fra den franske revolusjonære komiteen for offentlig sikkerhet til Irans moralpoliti, fra Stalins utrenskninger av opposisjonelle til britiske og amerikanske lover mot «hatkriminalitet», har utopister av alle slag tatt i bruk tvangsmidler eller tyranniske regimer for å redde verden ved å befri den fra fordervelse.

Symmetrien i dag er like åpenbar som den er slående. I en tid da radikal islam forsøker å rense verden ved å erobre den for islam, og med det opprette Guds rike på jorden, prøver også Vesten å rense verden for å skape en sekulær utopi hvor all krig blir historie, hvor fordommer, hat og egoisme utryddes fra menneskets hjerte, hvor fornuften erstatter overtroen, menneskeheten lever i harmoni med jorden, og alle splittelser vil opphøre til fordel for brorskap mellom mennesker.

Resultatet er snarere en kultur der urettferdigheten florerer og moralen er blitt opphevet. Nå som «diskriminering» er den verste formen for kriminalitet, og selve ideen om et hierarki av kulturer, trosystemer eller livsstiler anses for å være diskriminerende, kan aldri selvbestaltede «offergrupper» gjøre noe galt, og majoritetskulturen aldri noe riktig. Ethvert objektivt belegg for skade som kan gjøres av slike «offergrupper», feies under teppet. Det eneste som teller, er at de ikke må utsettes for dårlig samvittighet, ei heller utsettes for noen ulempe, selv om denne er et resultatet av deres egne handlinger.

Handlinger som tidligere ble marginalisert eller betraktet som grenseoverskridende, blir nå begunstiget. De som gir uttrykk for normgivende verdier, blir aktivt diskriminert. I fordomsfrihetens navn skal man bare dømme og fordømme dem som er i favør av moraloppfatninger basert på de etiske kodene i Bibelen. I anti-diskrimineringens navn skal man bare diskriminere dem som vil ha de samme reglene for alle. I frihetens navn skal de som forsøker å hindre dens absolutte og anarkistiske uttrykk i å gjøre skade på andre, nektes friheten til å gjøre det.

Det merkverdige er at det sekulære, post-religiøse Vesten i alt dette ikke bare inntar en kvasireligiøs holdning, men en spesifikt kristen sådan. Kristendommens fortelling handler om synd, skyld og forløsning. Og pussig nok er akkurat dette det underliggende mønsteret i agendaen til vestlige sekulære fremtidsutopister.

For venstresiden er Vesten skyldig i å utnytte de fattige, de marginaliserte og de undertrykte. Storbritannia må gjøre bot for imperialismens og rasismens synder. Israel må gjøre bot for kolonialismens og rasismens synder. USA må gjøre bot for imperialismens, slaveriets og rasismens synder.

For miljøvernideologer er Vesten skyldig i konsumerismens, grådighetens og luksusens synder, som har gitt den mye mer enn den trenger. Så disse tingene må bort, og Vesten må vende tilbake til en enklere og strengere, førindustriell levemåte.

Og på grunn av sine synder blir Vesten straffet med krigene og terrorismen som føres mot den. Vesten «fikk som fortjent» på grunn av sine tallrike misgjerninger. Så USA er ansvarlig for den islamske terrorismen som myrder uskyldige amerikanere. Israel er ansvarlig for den palestinske terrorismen som myrder uskyldige israelere. Og Storbritannia er ansvarlig for radikaliseringen av britiske muslimer samt attentatene mot busser og undergrunnsbaner den 7. juli hvor flere titalls uskyldige briter ble drept, fordi landet har støttet USA og Israel, foruten å være skyldig i «islamofobi».

Som et resultat av all denne synden, skylden og straffen, lengter den vestlige fremtidsutopiske sjelen etter bot og forløsning. Ved å velge Barack Obama som USAs president, ville amerikanerne forløse sitt lands arvesynd av slaveri og rasisme. Ved å demonisere Israel vil det kristne Europa forløse sin arvesynd av antisemittisme. Ved å kjempe mot karbonutslipp vil miljøvernideologer forløse arvesynden ved den menneskelige eksistensen.
Hva angår de vitenskapelige materialistene, er synden som skal forløses ikke begått av mennesket mot Gud, men av Gud mot mennesket. Deres fortelling er at det ufordervede mennesket ble fordrevet fra fornuftens hage da det spiste av den forbudne frukten religion — som nå må fjernes fra verden for å skape menneskets rike på jorden.

Og målet for alle disse apokalyptikerne og fremtidutopistene, religiøse som sekulære, er Vesten. Som Ian Buruma og Avishai Margalit skriver i sin bok Occidentalism, er Vesten sett på som en trussel, «ikke fordi den har et annet verdisett, men fordi håpet den gir om velstand, individuell frihet og det vanlige livets verdighet, tar piffen fra alle utopiske aspirasjoner. Den vestlige liberalismens anti-heroiske og anti-utopiske natur er den verste fienden til religiøse radikalere, teokrater og dem som kollektivt søker etter renhet og heltemodig frelse.»

Derfor tar man åpent sikte på Vesten blant dem som vil skape Utopia, fast bestemte som de er på å fjerne alle hindringer den legger i deres i vei. For miljøvernideologene består denne hindringen i industrialiseringen. For vitenskapelige materialister er det religionen. For overnasjonale fremtidsutopister er det nasjonen. For anti-imperialister er det den amerikanske eksepsjonalismen. For den vestlige intelligentsiaen er det Israel. Og for den islamske verden er det hele den ikke-islamske verden.

Del IV

 

Melanie Phillips er en engelsk journalist, kjent for sin spalte i Daily Mail. Hun er også forfatter, blant annet av boken The World Turned Upside Down. Artikkelen The New Intolerance ble første gang offentliggjort i Standpoint Magazine i mai 2012, og gjengis på Document i Christian Skaugs norske oversettelse med utgiverens og forfatterinnens vennlige tillatelse.