Gjesteskribent

Av Roger Scruton

Vesten er i dag involvert i en langvarig og voldelig strid med det radikale islams krefter. Denne konflikten er ytterst vanskelig, både på grunn av vår fiendes engasjement for sin sak, og kanskje først og fremst på grunn av den enorme kulturelle forandringen som har skjedd i Europa og USA siden slutten på Vietnam-krigen. De vestlige landenes borgere har enkelt fortalt mistet appetitten på kriger i utlandet; de har mistet håpet om annet enn midlertidige seire; og de har mistet troen på sin egen måte å leve på. De er ganske visst ikke lenger sikre på hva denne måten å leve på krever av dem.

På samme tid er de blitt konfrontert med en ny motstander, en som er overbevist om at den vestlige måten å leve på har alvorlige brister, og kanskje sågar er en fornærmelse mot Gud. I et «anfall av åndsfraværelse» har de vestlige samfunn latt denne motstanderen samle seg i sin midte; noen steder, som i Frankrike, Storbritannia og Nederland, i ghettoer som kun har svake og for det meste fiendtlige relasjoner til den omkringliggende politiske orden. Og både i USA og Europa har det vært et tiltagende ønske om ettergivenhet: en vanemessig botferdighet; en aksept, om enn med tungt hjerte, av mullahenes strenge forordninger; samt en ytterligere eskalering i den offisielle frastøtelse av vår kulturelle og religiøse arv. For tjue år siden ville det ha vært utenkelig at erkebiskopen av Canterbury skulle holde en offentlig tale til støtte for innlemmelse av islamsk religiøs lov (sharia) i det engelske rettssystemet. Likevel betrakter mange mennesker i dag dette som et diskutabelt spørsmål, og kanskje det neste skrittet på veien mot et fredelig kompromiss.

Alt dette bærer bud om at vi i Vesten er på nippet til å slå inn på en farlig imøtegåelsens vei, hvor legitime krav på vegne av vår egen kultur og arv vil bli ignorert eller tonet ned i et forsøk på å bevise våre fredelige hensikter. Det vil ta en viss tid før sannheten får sjansen til å spille sin helt avgjørende rolle i å korrigere våre nåværende misgrep og berede grunnen for de neste. Dette betyr at det er mer nødvendig enn noen gang at vi gjentar sannheten og oppnår en klar og objektiv forståelse av hva som står på spill. Jeg skal derfor i det følgende redegjøre for noen av de viktigste kjennetegnene på den vestlige arven, som må forstås og forsvares under den konfrontasjonen vi i øyeblikket er involvert i. Hvert av disse kjennetegnene står i kontrast til, og i mulig konflikt med, det tradisjonelle islamske synet på samfunnet, og alle har de spilt en avgjørende rolle i skapelsen av den moderne verden. Islams krigerskhet kommer av at den ikke har funnet noen sikker plass i den verdenen, og at den har søkt tilflukt i prinsipper og verdier som er på kant med den vestlige måten å leve på. Dette betyr ikke at vi bør gi avkall på eller forkaste vår sivilisasjons særskilte kjennetegn, slik mange ønsker. Det betyr tvertimot at vi må være desto mer årvåkne i forsvaret av disse.

Den første av egenskapene jeg tenker på er statsborgerskapet. Konsensus blant vestlige land er at loven henter sin legitimitet fra samtykket hos dem som må adlyde den. Dette samtykket er gitt gjennom en politisk prosess hvor hver borger deltar i utformingen og vedtaket av loven. Retten og plikten til deltagelse er hva vi mener med «statsborgerskap», og skillet mellom politiske og religiøse sammenslutninger kan oppsummeres ved at de førstnevnte består av borgere, mens de sistnevnte består av personer som har «underkastet» seg (hvilket er den viktigste betydningen av ordet islam). Hvis vi var på jakt etter en enkel definisjon av Vesten slik den er i dag, ville det være klokt å bruke denne statsborgerskapsideen som vårt utgangspunkt. Dette er ganske riktig det som millioner av emigranter verden over er på leting etter: en orden som gir frihet og sikkerhet i bytte mot et samtykke.

Tradisjonelle islamske samfunn betrakter derimot loven som et system av kommandoer og anbefalinger gitt av Gud. Disse påbudene kan ikke endres, selv om deres anvendelse i bestemte saker kan innebære juridisk argumentasjon. Slik islam ser det, er loven et krav om lydighet, og dens opphavsmann er Gud. Dette er en oppfatning av hva loven er som står i direkte motstrid til hva vi i Vesten har vært vant til. Loven er for oss en garanti for våre friheter. Den er ikke laget av Gud, men av mennesker, idet man følger juridiske instinkter som er iboende menneskelige. Det er ikke et system bestående av hellige befalinger, men snarere et produkt av menneskelig overenskomst.

Dette er særlig opplagt for britiske og amerikanske borgere, som har hatt glede av sedvanerettens uvurderlige fortrinn — et system som ikke er blitt utarbeidet av en suveren makt, men derimot bygd opp av domstolene i deres forsøk på å gjøre rettferdig ende på de enkelte konflikter. Vestlig lov er derfor et nedenfra-og-opp-system, som henvender seg til herskeren på samme måte som overfor den alminnelige borger. Den insisterer på at det er rettferdigheten og ikke makten som skal vinne. Derfor har det siden middelalderen vært opplagt at loven kan avsette herskeren dersom han går imot den, selv om loven også avhenger av herskeren for å kunne iverksettes.

Etterhvert som vår jus har utviklet seg, har den tillatt privatiseringen av religionen og store deler av moralen. Hos oss er det for eksempel ikke bare absurd at loven skal straffe ekteskapsbrudd, det er også undertrykkende. Vi gir ikke vårt bifall til ekteskapsbrudd, men vi mener likevel at det ikke er lovens oppgave å straffe synden bare fordi den er en synd. I shariaen er det derimot intet skille mellom lov og moral. Begge stammer fra Gud, og begge skal pålegges en av de religiøse autoriteter i lydighet til hans åpenbarte vilje. Til en viss grad mildnes strengheten i dette av en tradisjon som tillater såvel anbefalinger som påbud i anvendelsen av den hellige loven. Likevel har privatisering av moralen ingen plass i shariaen, enda mindre privatisering av livets religiøse aspekter.

Det er klart at de færreste muslimer lever under sharia-loven. Kun her og der — for eksempel i Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan — gjøres forsøk på å gjennomføre den. Andre steder har vestlige lover blitt innført i både sivil- og strafferetten, idet man har fulgt en tradisjon som begynte med ottomanene tidlig i det nittende århundre. Men denne anerkjennelsen som de muslimske landene har innrømmet den vestlige sivilisasjonen, er ikke uproblematisk. Den fører uunngåelig til tanken om at den sekulære maktens lov ikke er noen ordentlig lov; at den i virkeligheten ikke har noen autoritet, og sågar er en form for blasfemi. Sayyid Qutb, den tidligere lederen av Det muslimske brorskapet, argumenterte på eksakt denne måten i sitt hovedverk Milepæler. Opprør mot den sekulære makten er lett å rettferdiggjøre når dens lov betraktes som en tilraning av Guds uinnskrenkede autoritet.

Helt siden begynnelsen har islam derfor hatt vanskelig for å akseptere at menneskeheten har behov for noen annen lov, eller noen annen hersker, enn det som er åpenbart i Koranen. Det var grunnen til det store skismaet etter Muhammeds død, som skilte shiaene fra sunniene. Fra det sekulære styresettets synspunkt, avgjøres kontroverser vedrørende legitime etterfølgere, slik som konflikten som drev de to gruppene fra hverandre, av den samme ordningen som bestyrer den daglige anvendelsen av loven. Det vil si at de til syvende og sist dreier seg om menneskelig overenskomst. Men et samfunn som mener seg styrt av Gud, på den måten hans budbringer har gitt beskjed om, har et kjempeproblem når budbringeren dør: Hvem tar over, og hvordan? Det faktum at islamske samfunns herskere har en mer enn gjennomsnittlig tendens til å bli myrdet, er ikke uten sammenheng med dette forholdet. Sultanene av Istanbul lot seg for eksempel beskytte av en livgarde bestående av janitsjarer som var utvalgt blant de kristne undersåttene, nettopp fordi de ikke stolte på at muslimer ville avstå fra muligheten til å hevne den fornærmelsen mot Gud som en menneskelig hersker innebar. Koranen er også klar på dette punktet, i sura 3, vers 64, idet den befaler jøder og kristne om ikke å tilbe noen annen helligdom enn den ene Gud, og ikke underkaste seg herskere blant hverandre.

Kort sagt går statsborgerskap og sekulær lovgivning hånd i hånd. Vi er alle deltagere i utformingen av lovene; derfor kan vi betrakte hverandre som frie borgere, hvis rettigheter skal respekteres og hvis privatliv ikke raker andre. Dette har gjort privatisering av religionen mulig i de vestlige samfunn, samt utvikling av en politisk orden hvor borgerens forpliktelser har forrang fremfor religiøse skrupler. Hvordan dette er mulig er et vanskelig problem i politisk teori; at det er mulig, er en kjensgjerning som den vestlige sivilisasjonen bærer uomtvistelig vitnesbyrd om.

Og med det kommer jeg til den andre egenskapen jeg identifiserer som sentral for europeisk sivilisasjon: nasjonalitet. Ingen politisk orden kan oppnå stabilitet hvis den ikke kan påkalle en felles lojalitet, en «første person flertall» som skiller dem som deler statsborgerskapets byrder og fordeler fra dem som er utenfor folden. I krigstid er behovet for en slik lojalitet selvinnlysende, men den er like nødvendig i fredstid, hvis folk virkelig skal la sitt statsborgerskap bestemme sine offentlige forpliktelser. Den nasjonale lojaliteten reduserer betydningen av lojaliteten til familien, klanen og troen, og den gjør et land til gjenstand for borgerens patriotiske følelser, ikke en person eller en gruppe. Dette landet er definert ved sitt territorium samt historien, kulturen og loven som har gjort territoriet til ens eget. Nasjonalitet består av et land og beretningen om dets tilblivelse.

Det er denne formen for territoriell lojalitet som har satt folk i vestlige demokratier i stand til å leve side om side i respekt for hverandres statsborgerlige rettigheter, til tross for radikale forskjeller i tro og fravær av innbyrdes solidaritetsfremmende bånd i form av familie, slektsbånd eller lang tids lokal sedvane. Slik nasjonal lojalitet finnes ikke overalt i verden, og slett ikke på de stedene hvor islamister har slått rot. Folk kaller for eksempel av og til Somalia en «mislykket stat» siden landet ikke har noen sentralregjering som er i stand til å ta beslutninger på vegne av hele folket, ei heller er den i stand til å innføre noen form for rettslig orden. Det virkelige problemet med Somalia er ikke at det er en mislykket stat, men at det er en mislykket nasjon. Landet har aldri utviklet den typen sekulær, territoriell og rettsbevisst lojalitet som gjør det mulig for et land å bli til en nasjonalstat, snarere enn ganske enkelt en samling innbyrdes stridende klaner og familier.

Det samme gjelder mange andre steder som avler islamister. Selv om disse landene som i Pakistans tilfelle fungerer som stater, er de ofte mislykkede som nasjoner. De har ikke lyktes i å skape den form for territoriell lojalitet som setter folk av forskjellig tro, forskjellige slektsbetingede nettverk og forskjellige klaner i stand til å leve fredelig sammen, foruten å kjempe side om side i deres felles hjemlands tjeneste. Disse landenes nyere historie kan få en til å lure på om det til syvende og sist finnes en dyp og genuin konflikt mellom den islamske oppfatningen av hva et samfunn er, og de ideene som har gitt næring til vår egen forestilling om nasjonalt styresett. Kanskje nasjonalstaten rett og slett er en anti-islamsk idé.

Denne observasjonen er naturligvis høyst relevant i dagens Midtøsten, hvor vi finner restene av et stort islamsk imperium delt opp i nasjonalstater. Med få unntak er denne oppdelingen et resultat av grenser trukket av de vestlige stormaktene, i første rekke Storbritannia og Frankrike i Sykes-Picot-avtalen av 1916. Derfor burde det ikke være overraskende at Irak har hatt slik en brokete historie som nasjonalstat, gitt at landet kun sporadisk har vært en stat, og aldri en nasjon. Det kan hende at kurderne, sunniene og shiaene i Irak en dag vil betrakte seg som irakere. Men denne nasjonale identiteten vil etter all sannsynlighet bli skjør og lett oppløselig, og i enhver konflikt vil de tre gruppene betrakte seg som i konflikt med hverandre. Det er bare kurderne som ser ut til å ha utviklet en genuin nasjonal identitet, og den identiteten er i opposisjon til staten de omfattes av. Hva shiaene angår, er deres lojalitet først og fremst religiøs, og i turbulente tider henter de inspirasjon fra shia-islams hjemland Iran.

Det er ikke alle nasjonalstatene oppstått i kjølvannet av det ottomanske rikets fall som har oppstått på like slumpmessig vis som Irak. Tyrkia, som på et vis forble en levning av imperiet, lyktes i å relansere seg selv som en genuin nasjonalstat — dog ikke uten å kaste ut eller massakrere mange av sine ikke-tyrkiske minoriteter. Libanon og Egypt har nytt godt av en slags kvasinasjonal identitet under vestlig beskyttelse siden midten av det nittende århundre. Og så har Israel lyktes i å etablere en gjennomført vestlig form for nasjonalt styresett over et territorium som er omstridt nettopp av denne grunn. Men disse eksemplene tjener overhodet ikke til å dempe mistanken om at islam ikke ser med blide øyne på ideen om nasjonal lojalitet, slett ikke ideen om at det i krisetider er den nasjonale og ikke den religiøse tilhørigheten som bør ha forrang.

La oss se nærmere på Tyrkia. Atatürk skapte den tyrkiske nasjonalstaten ved å påtvinge en sekulær konstitusjon; ved å innføre et sekulært rettssystem basert på franske og belgiske modeller; ved å forby islamske kleskoder; ved å fjerne de tradisjonelle islamske rettslærde («ulema») fra offentlige embeder; ved å forby polygami; samt ved å renske det tyrkiske språket for arabiske ord og innføre det latinske alfabetet, for slik å kutte språkets bånd til sitt kulturelle opphav. Som et resultat av disse revolusjonære endringene, lyktes han i å feie konflikten mellom islam og den sekulære staten under teppet, og i lang tid virket det som om et stabilt kompromiss var blitt oppnådd. Men nå blusser konflikten opp igjen: Sekularistene har forsøkt å forby det styrende islamske partiet (AKP), som nylig opplevde et valgskred i sin favør, og regjeringen har forsøkt å anklage ledende sekularister i en terror-rettssak av tvilsom legalitet.

Libanon, for å ta et annet eksempel, skylder den tidligere kristne majoriteten sin eksepsjonelle status i araberverdenen, foruten den langvarige alliansen mellom maronittene og druserne mot den ottomanske sultanen. Skrøpeligheten i øyeblikket skyldes stort sett Hizbollahs islamister, som har alliert seg med Iran og Syria, idet de avviser Libanon som en nasjonal enhet som har krav på deres lojalitet. Egypt har også overlevd som nasjonalstat ved å gå til drastiske tiltak mot det muslimske brorskapet, og ved å lene seg til en rettslig og politisk arv som trolig ville blitt avvist av landets muslimske befolkning — dog ikke av den koptiske kristne minoriteten — i frie valg. Hva Israel angår, har landet av sine naboer blitt dømt til å leve i en permanent tilstand av beleiring.

(del 1 av 3)

——————————————–

Roger Scruton er skribent, filosof og kommentator. Han er for tiden professor ved Institute for the Psychological Sciences i Arlington, Virginia. Dette essayet er en omarbeidet versjon av en forelesning gitt ved Ethics and Public Policy Center i Washington, D.C., som del av programmet til beskyttelse av USAs frihet.

Oversatt av Christian Skaug