Gjesteskribent

Roger Scruton har skrevet en pamflett kalt England and The Need for Nations, et forsvar for nasjonalstaten, som fremhever at gode, velprøvde alternativer ikke eksisterer. De skadelige sidene ved nasjonalismen er ikke tilstrekkelig grunn til å kaste nasjonalstaten overbord. Her følger den lille bokens første kapittel. Et av bokens senere kapitler følger om noen dager.

——————————————–

England og nødvendigheten av nasjonalstater

Av ROGER SCRUTON

1. Innledning

Demokratiene eksisterer takket være den nasjonale lojaliteten — en lojalitet som man forventer er felles for regjeringen, opposisjonen, alle de politiske partiene og alle velgerne. Der hvor nasjonaliteten har vist seg svak eller ikke har eksistert, har ikke demokratiet lyktes i å slå rot. For uten nasjonal lojalitet er opposisjonen en trussel mot regjeringen, og politisk diskusjon gir aldri opphav til felles forståelse. Likevel er ideen om nasjonen under angrep overalt. Enten oppfattes den foraktelig som en primitiv form for sosial enhet, eller den fordømmes sågar som en årsak til krig og konflikt, som derfor bør brytes ned og erstattes av mer opplyste og universelle former for jurisdiksjon.

Men eksakt hva er det som skal erstatte nasjonen og nasjonalstaten? Og hvordan vil den nye formen for politisk orden forbedre eller bevare vår demokratiske arv? Det er ikke mange som ser ut til å kunne besvare det spørsmålet, og svarene som gis forsvinner raskt i ordgyteri, som f.eks. EUs omfavnelse av den kirkelige doktrinen kalt «subsidiaritetsprinsippet» (nærhetsprinsippet) i den hensikt å ta makten fra medlemsstatene under påskudd av å la dem beholde den. Den nyere histories forsøk på å heve nasjonalstaten opp til en slags internasjonal politisk orden, har endt opp enten som totalitære diktaturer som den tidligere Sovjetunionen, eller som byråkratier det ikke er mulig å stille til ansvar, som Den europeiske union i dag. Selv om mange av nasjonalstatene i den moderne verden er gjenværende fragmenter av imperier, er det ikke mange som ser gjenopprettelsen av imperienes herredømme som veien videre for menneskeheten. Så hvorfor, og i hvilken hensikt, skulle vi gi avkall på den formen for suverenitet vi kjenner, og som så mye av vår politiske arv avhenger av?

Vi i Europa befinner oss ved et vendepunkt i vår historie. Våre parlamenter og rettssystemer har fortsatt territoriell suverenitet. De svarer fortsatt til historiske bosettingsmønstre som har gjort det mulig for franskmenn, tyskere, spanjoler, briter og italienere å si «vi», og samtidig vite hva de mener med det. Muligheten er fortsatt tilstede for å revitalisere den lovgivende og utøvende makten som formet nasjonalstatenes Europa. På samme tid er det blitt satt i gang en prosess i retning ekspropriering av våre parlamenters og domstolers gjenværende suverenitet, en prosess som ville utviske grensene mellom våre jurisdiksjoner og oppløse Europas nasjonaliteter i et historisk meningsløst fellesskap, forent hverken av språk, religion, sedvane eller nedarvet suverenitet eller lov. Vi må velge om vi ønsker å fortsette i denne retningen, eller om vi vil finne tilbake til den territorielle nasjonalstatens velprøvde og velkjente suverenitet.

Vår politiske elite snakker og oppfører seg samtidig som om det ikke fantes noe slikt valg, akkurat som kommunistene gjorde på den russiske revolusjonens tid. De snakker om en uunngåelig prosess og om irreversible forandringer, og selv om de fra tid til annen er villige til å skille mellom et «raskt» og et «langsomt» spor i retning fremtiden, er de ikke i tvil om at begge sporene fører til samme bestemmelsessted: en overnasjonal regjering under et felles lovverk, hvor nasjonal lojalitet ikke vil ha noen større betydning enn støtten til det lokale fotballaget.

I denne pamfletten skal jeg forsvare nasjonalstatens sak, idet jeg erkjenner at det jeg har å si hverken er uttømmende eller endelig, og at man kan forestille seg mange andre former for suverenitet som ville tilfredsstille de moderne samfunnenes behov. Mitt standpunkt er ikke at nasjonalstaten er det eneste svaret på de moderne styresettenes problemer, men at det er det eneste svaret som har vist at det duger. Vi kan være fristet til å eksperimentere med andre former for politisk orden, men eksperimenter på en slik skala er farlige, siden ingen kan forutse eller annullere resultatene av dem.

Nazismen samt revolusjonene i Frankrike og Russland, var dristige eksperimenter. Men alle førte til sammenbrudd av lov og orden, til massemord på hjemmebane og til krigerskhet i utlandet. Den kloke linjen er å akseptere de ordninger, de være seg ufullkomne, som har utviklet seg gjennom sedvane og arv, og forbedre dem ved hjelp av mindre tilpasninger, men ikke å sette dem i fare ved å foreta endringer på stor skala hvis konsekvenser ingen er i stand til å forutse. Dette standpunktet ble forsvart på ugjendrivelig vis av Burke i hans Refleksjoner over den franske revolusjon, og den senere historie har til stadighet bekreftet hans syn på sakene. Lærdommen vi bør trekke er derfor at siden nasjonalstaten har vist seg å være et stabilt fundament for demokratisk styresett, bør vi forsøke å forbedre den, tilpasse den og sågar spe den ut, men ikke kaste den.

De som satte i gang det europeiske eksperimentet—både de selvbestaltede profetene og konspiratørene i kulissene—delte overbevisningen om at nasjonalstaten hadde forårsaket de to verdenskrigene. Europas forente stater virket på dem som den eneste muligheten til varig fred. Dette synet er helt uten troverdighet av to grunner. For det første er det rent negativt: Det avviser nasjonalstatene fordi de er krigerske, uten å gi noen positiv grunn til å tro at overnasjonale stater vil være noe bedre. For den andre identifiserer det nasjonalstatens normalitet med dens patologiske utgaver. Som Chesterton har sagt om patriotisme i sin alminnelighet: Å fordømme patriotismen fordi folk går til krig av patriotiske grunner, er som å fordømme kjærlighet fordi kjærligheten av og til fører til mord. Nasjonalstaten bør ikke oppfattes som den franske nasjonen på revolusjonens tid eller den tyske nasjonens vanvidd i det tjuende århundret. For dette var forrykte nasjoner, hvor kildene til borgerfred var blitt forgiftet og den sosiale organismen overtatt av sinne, nag og frykt. Hele Europa var truet av den tyske nasjonen, men bare fordi den tyske nasjonen først hadde truet seg selv etter å ha blitt rammet av nasjonalistisk feber.

Nasjonalismen er del av den nasjonale lojalitetens patologi, ikke dens normale tilstand—noe jeg skal komme tilbake til senere. Hvem er det som i Europa har følt seg truet på samme måte av de spanske, italienske, norske, tsjekkiske eller polske formene for nasjonal lojalitet? Og hvem ville være uvillig til å gi disse folkene retten til eget territorium, egen jurisdiksjon eller egen suverenitet? Polakkene, tsjekkerne og ungarerne har valgt å bli med i Den europeiske union, ikke for å kaste den nasjonale suvereniteten overbord, men fordi de tror at dette er den beste måten å gjenvinne den på. Jeg tror de tar feil, men de vil kun bli i stand til å innse dette senere, når det er for sent å gjøre om på det. Under sin nølen med å gjøre nasjonen til en sosial ambisjon eller et politisk mål, skiller venstreliberale skribenter av og til nasjonalismen fra «patriotismen»—en gammel dyd priset av romerne og av folk som Machiavelli, som først leverte et intellektuelt forsvar for moderne, sekulær jurisdiksjon. De argumenterer for at patriotismen er borgernes lojalitet og grunnlaget for «republikansk» styresett, mens nasjonalismen er en felles fiendtlighet overfor den fremmede, inntrengeren, personen som hører til «utenfor».

Jeg har en viss sympati for den tilnærmelsen. Den korrekte forståelsen av den republikanske patriotismen fremmet av Machiavelli, Montesquieu og Mill, er en form for nasjonal lojalitet: ikke en patologisk form som nasjonalismen, men en naturlig kjærlighet til landet, ens landsmenn og kulturen som forener dem. Patrioter er knyttet til folket og landet som rettmessig er deres, og patriotismen innbefatter et forsøk på å føre den rettmessigheten videre over i en rettsstat med upartisk regjering. Denne underliggende territorielle retten gjenfinnes i selve ordet, da «patria» betyr «fedreland»: stedet hvor du og jeg hører hjemme.

Territoriell lojalitet påstår jeg ligger til grunn for alle slags styresett hvor friheten og rettssikkerheten holdes i hevd. Forsøkene på å stemple nasjonen som patriotisk inneholder derfor ingen virkelige argumenter mot den formen for nasjonal suverenitet som jeg skal ta til orde for i denne pamfletten. Jeg skal forsvare det Mill kalte «prinsippet om sammenhengskraft mellom medlemmer av samme stat eller samfunn», noe han skilte klart fra nasjonalismen (eller «nasjonalitet i den vulgære betydningen av ordet») med følgende klargjørende formulering:

Vi trenger knapt å presisere at vi ikke mener nasjonalitet i den vulgære betydningen av ordet; en tåpelig antipati mot utlendinger; likegyldighet overfor kårene til menneskeslekten i sin alminnelighet, eller en urettmessig preferanse for vårt eget lands påståtte interesser; en dyrkelse av negative eiendommeligheter fordi de er nasjonale, eller uvilje mot å gjøre til ens eget det som andre land har funnet positivt. Det vi mener er derimot et sympatisk prinsipp, ikke et fiendtlig sådant; et samholdets prinsipp, ikke et adskillelsens. Vi mener en følelse av felles interesse blant dem som lever under det samme styret, og som befinner seg innenfor de samme naturlige eller historiske grenser. Vi mener den delen av samfunnet som ikke føler seg fremmed overfor andre; som verdsetter denne tilknytningen—føler at de er ett folk, at deres skjebne er felles, at det onde som rammer deres landsmenn også rammer dem selv, og som ikke av egoistiske grunner ønsker å frigjøre seg fra sin del av den felles byrden ved å svekke denne tilknytningen.

Elementene jeg vil understreke i dette sitatet er disse: «vårt eget land», «felles interesse», «naturlige eller historiske grenser» og «[vår] skjebne er felles». Disse elementene resonerer med den historiske lojaliteten jeg skal forsvare i denne pamfletten.

For å si det kort: Det har ikke blitt rettet noen ordentlig anklage mot nasjonalstaten, og forsvaret for det overnasjonale alternativet finnes ikke overhodet. Jeg tror derfor at vi er på nippet til å fatte beslutninger som kan være katastrofale for Europa og resten av verden, og at vi ikke har mange årene på oss til å gjøre opp status over vår arv og finne tilbake til den. Mer enn noen gang høres denne strofen fra Goethes Faust riktig ut:

Was du ererbt von deinen Vätern hast,
Erwirb es, um es zu besitzen.

Det du har arvet fra dine forfedre, gjør deg fortjent til det, så du kan eie det. Vi i Europas nasjonalstater trenger på ny å gjøre oss fortjent til den suvereniteten generasjonene før oss på strevsomt vis utviklet fra arven i form av kristendommen, imperienes herredømme og romerretten. Ved å gjøre oss fortjent til den, vil vi eie den. Og da vil vi leve i fred innenfor våre grenser.

Oversatt av Christian Skaug