Etter hvert har bølgene etter Storbritannias «remain or leave»-mannjevning begynt å legge seg. Flertallet – 51,9 % mot 48,1 % – stemte for å forlate EU. Resultatet var til manges, også min, glede, men til nesten like manges sorg både i UK og resten av Europa.

Flertallet foretrakk altså å forlate den europeiske unionen og heller satse på nasjonalstaten. Det er første gang noe slikt har skjedd i EUs historie. Samtidig kan man trygt gå ut fra at spenningsforholdet mellom det nære og nasjonale på den ene siden og det fusjonerte overnasjonale på den andre ikke er avklart en gang for alle i og med dette, hverken på De britiske øyer eller det europeiske fastlandet. Innen både EU og forgjengerne EF og EEC har tensjonen mellom fisjon og fusjon vibrert helt siden Kull- og Stål-Unionens dager, reflekterende allmennpolitiske spenninger og krefter som enten trekker elementene sammen eller skyver dem fra hverandre. Skal eller skal ikke Europas nasjonalstater forenes? Skal eller skal ikke overnasjonale enheter splittes opp?

Frankrikes store mann i de første par tiårene etter krigen var president Charles de Gaulle. Den gamle generalen var opptatt av fransk gloire på en måte og i en grad som dagens mennesker, selv dagens franskmenn, knapt kan forstå. Denne grunnholdningen påvirket alle landets samarbeidsrelasjoner så lenge mannen levde. Den nye tonen mellom «de indre fem,» blant disse de tradisjonelle erkefiendene Tyskland og Frankrike, skulle pleies og samholdet styrkes, men aldri på en slik måte at man rokket ved Frankrikes suverenitet. Det nasjonale var alle dager viktigere enn det overnasjonale enten det var NATO eller EEC (senere EF og i dag EU) som stod på dagsordenen. Samarbeidet skulle være innen et Europa bestående av fedreland, gav de Gaulle klar beskjed om; alt som smakte av eller kunne lede til federalisme, ble det nedlagt fransk veto mot.

ANNONSE

charles-de-gaulle

Ennå æres minnet om de Gaulle i hjemlandet, men da som historisk figur, som redningsmann av fransk ære under krigen, for mannens holdninger til Europa-politikken er for lengst parkert og erstattet av mer ambisiøse samarbeidsplaner. Oppfatningen av nasjoners rolle som politisk-ideologiske enheter har gjennomgått betydelige endringer ikke bare i Frankrike, men i vestverdenen som helhet. Det som i går var selvsagt, er i dag diskutabelt, tvilsomt eller kanskje endog uakseptabelt. Nasjonen, og enda mer ideologien som tar sitt utgangspunkt i nasjonstilhørighet som det viktigste, nasjonalismen, har kommet i vanry. Hvorfor ble det slik og hva er følgene?

Kampen om hvilke lærdommer som skal trekkes av andre verdenskrig, står sentralt i sammenhengen. Litt etter litt har en variant av den klassisk-marxistiske tolkningen blitt dominerende: Nasjonalismen med dens videreutviklinger fascismen, rasismen og nazismen var den underliggende ideologiske årsaken til verdenskrigen. Alle disse ismene må derfor i fredens navn og for fredens skyld motarbeides med alle de midler vi har, for bare slik kan ny krig i Europa hindres. Den viktigste strukturelt-organisatoriske enheten i dette arbeidet har vært EU. Den endelige kvalitetsstemplingen av tankerekken sørget Den norske nobelkomitéen for da EU i 2012 ble tildelt Nobels fredspris. Men er resonnementet riktig, holder premissene mål? Er det sant at nasjonalismen forårsaket krigen og at EUs stendige anstrengelser for å skape nytt samarbeid mellom gamle fiender etter Tysklands nederlag har hindret ny ufred på vårt kontinent?

De ovenstående tilhører den lange rekken av spørsmål som ikke har noe entydig svar, som kan drøftes opp og ned og frem og tilbake uten at enighet oppnås mellom debattanter med ulike politisk-ideologiske ståsteder. Eksempelvis kan man uten videre gå ut fra at herrene Jagland og Mimisbrunnr ender på hver sin side av et slikt meningsgap. Det er helt greit, det er «such stuff as democracies are made of» for å parafrasere engelskmennenes store skald. La meg likevel gjøre oppmerksom på noen historiske fakta fra krigens tid som enten ser ut til å være gått i glemmeboken, eller som bevisst feilfremstilles i den politiske «gode saks» tjeneste når nasjonalisme diskuteres.

Kjærlighet til den egne nasjonen og offervilje for dens frihet og selvstendighet var ikke på noe vis mindre blant dem som kjempet mot Tyskland og nazismen, enn hos Hitlers soldater. Poenget kan illustreres av to helt ulike eksempler fra land med vidt forskjellige samfunnssystemer.

Før 22. juni 1941, da Tyskland i grålysningen angrep Sovjetunionen med millioner av soldater langs en front som strakte seg fra Østersjøen til Svartehavet, hadde den sovjetiske retorikken i alle år vært internasjonal. De kommunistiske makthaverne representerte tross alt den internasjonale sosialismen, ikke den nasjonale, og ordla seg følgelig på klassisk marxistisk vis som om nasjonalstatene stod for fall. Få dager etter angrepet talte Stalin for første gang i radio etter den enorme enorme skuffelsen han hadde opplevd i og med Hitlers avtalesvik, og nå var både form og innhold annerledes: Fedrelandskjærligheten ble trukket frem igjen og børstet støv av; med sin markert georgiske aksent snakket diktatoren mildt og varmt om Moder Russland og ofrene alle sovjetborgere nå måtte bringe for hennes frihet og fremtids skyld. Lytterne spisset ører, dette var nye toner. Tilsvaret var massivt: Ingen kjempet hardere for sin nasjon i tiden som fulgte enn russerne, ingen ofret mer for nedkjemping av nazismen. Millioner av soldater stred for fedrelandet, familien og mannen ved siden av; det var ikke noen ideologi som drev dem.

I en tidlig scene fra Max Manus-filmen fra 2008 står unge Max foran en britisk vervingsoffiser og skal gjøre rede for hvorfor han vil slåss mot tyskerne. «They took my country away, Sir,» sier rømlingen slik jeg husker det, «and I want to take it back!» Det var mye ved filmen som jeg er tvilende til, men akkurat denne dialogbiten lød troverdig. De aller fleste frivillige kjempet for fedrelandets skyld. De ofret seg for Norge, ikke for noe politisk system. At praktisk krigføring til sist oftest koker ned til kampen for den lille gruppen menn du har rundt deg, de nærmeste kameratene, er en annen, men godt kjent, sak. Poenget er følgende: Hovedincitamentet for å søke striden var kjærligheten til fedrelandet, ikke troskap til noen bestemt samfunnsordning eller ideologi.

Når man i dag ser ulike staters krigserfaringer diskutert langs aksen nasjonalisme-internasjonalisme, så får man et helt annet inntrykk. Man fremstiller det typisk som om kampen mot Tyskland og Tysklands allierte ble båret opp av soldatenes ønske om å forsvare det liberale demokratiet, for nå å bruke et ganske upresist ord som likevel formidler hovedtanken i argumentet. Nå har jeg lest uvanlig mye om andre verdenskrig, ikke minst om Norges beskjedne rolle i samme, og jeg har også hatt privilegiet å snakke med gamle menn som tilbrakte noen ungdomsår i slikt som Norwegian Independent Company No 1 (Linge-kompaniet) og andre enheter, men aldri har jeg hørt annet enn at det var hensynet til Norge og norsk frihet som styrte dem. Det var så visst ikke uklare ideologiske forestillinger som knapt eksisterte blant vanlige folk på den tiden, som fikk dem til å gjøre det de gjorde. Det var nasjonalister – bruk gjerne ordet patrioter dersom dette har en bedre klang i samsvar med tidens språkbruk ikke minst i USA; i den foreliggende sammenhengen avstår jeg fra å forsøke å trekke opp noen skarp grense mellom de to – som kjempet på begge eller alle sider, noen med et rett og klokt, andre med forfeilet syn på konfliktens natur som vi i dag ser og skjønner. Nesten ingen av dem kunne ens forestille seg at fjerning av nasjonsgrenser var noe å trakte etter, det var for virkelighetsfjernt. Også av denne grunn er det i senere år så mange med nettopp slik bakgrunn – altså ennå levende krigsveteraner – som har følt at Norge mentalitetsmessig har endret seg til det ugjenkjennelige fra det de trodde seg å kjempe for. Det har vært en vond erfaring for mange. Å skulle omskrive begrunnelsen for krigsdeltagernes kamp slik man nå gjør, er mer enn vondt, det er løgnaktig.

Vi står altså i en situasjon der man stort sett mangler historisk belegg for den fremherskende ideologien bak globalismen og multikulturalismen. Dette er i seg kanskje ikke noe avgjørende problem dersom man hadde hatt anstendighet nok til å være ærlig om situasjonen, skjønt erfaringsmangelen leder uvegerlig til at følgende spørsmål trenger seg på: Er den nåværende samfunnsideologien sterk og motstandsdyktig nok til at en stor del av befolkningen vil risikere noe, kanskje til og med sitt eget liv, for å kjempe for dette synet dersom en alvorlig krise eller ny krig skulle oppstå?

Jeg har en sterk mistanke om at så ikke er tilfellet, ikke på langt nær. Situasjonen ble jo prøvd i hvert fall én gang tidligere, av sovjetborgerne i 1941, og man droppet umiddelbart de fine ordene i den overnasjonale retorikken til fordel for enkel fedrelandskjærlighet da det dro seg til rundt spørsmålet: kjemper vi eller kjemper vi ikke? Uten å trekke sammenligningen for langt, så opplevde det moderne England litt av det samme etter at Argentina hadde invadert Falklandsøyene i 1982 og en ti ukers krig med Storbritannia ble utløst. Patriotismen flammet opp blant folk som reagerte sterkt negativt på BBCs og andres tidlige forsøk på å bedrive vanlig «på den ene siden, på den andre siden»-journalistikk. Vanlige mennesker fra alminnelige samfunnslag, de som leverte mannskaper til unnsetningsstyrken som seilte rundt halve jorden for å ta det okkuperte området tilbake, ville ikke ha wishy-washy snakk. Internasjonale forpliktelser, traktater og lover er ikke det som rører ved menneskenes hjerter, det som gjør dem offervillige. Fedrelandskjærlighet, derimot, patriotisme bunnende i følelsen av samhørighet med andre av samme slag som en selv, dét betyr noe når alvoret banker på.

EU har glemt dette, eller snarere er det vel så at de har valgt å ignorere denne gamle historiske kunnskapen. Slikt gjør man ikke ustraffet. Hvis de fortsetter å ture frem med sin politikk for maktsentralisering og å slå mer og mer sammen som ikke naturlig hører ihop i de berørte menneskenes bevissthet, så graver de sin egen institusjonelle grav. Da vil flere og flere snu ryggen til dette i utgangspunktet beundringsverdige prosjektet.

Hvis de derimot stopper opp, puster rolig ut og inn og tar seg tid til å innse hva det er som gjør dem så upopulære i mange gamle medlemsland, så vil de finne at den nasjonsfiendtlige politikken er noe av det folk aller mest reagerer mot. Er de ekstra kloke og besluttsomme, så klarer de å snu skuta slik at de igjen nærmer seg de Gaulles gamle mål.

Da vil Europas mennesker og folk takke dem. Dessverre tror jeg ikke maktbyråkratene i Brussel og andre hovesteder evner å reorientere seg, dertil er for mange av dem stivnet i sin egen fusjonsideologi. Men man skal aldri si aldri: Større undere har skjedd i europeisk politikk. Vi har tross alt arvet et kontinent hvis nasjonale historier er fulle av mirakler.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629