Kommentar

Charles de Gaulle inspiserer medlemmer av De frie franske styrker i Storbritannia i 1941.

Spenningsforhold – endog stridigheter – mellom det nasjonale og det flerkulturelt overnasjonale er ikke av ny opprinnelse i Europa, faktisk gjorde den slags seg gjeldende alt lenge før noen ens hadde begynt å sette slike ord på fenomenene. Blant de tidligste og mest kjente historiske eksemplene er krigene på 400-tallet før Kristus mellom Perserriket, et flerkulturelt keiserdømme som rett nok var én stat, men som besto av mange nasjoner og folkeslag, og grekerne som på sin side var organisert i mange bystater, men som etnisk-kulturelt likevel utgjorde én nasjon. 

Senere så vi tilsvarende motsetninger mellom Romerriket – som rett nok begynte i det små og enhetlige, men utviklet seg til en enorm, flerkulturell monsterstat – og en rekke mindre, nasjonale motstandere. Oftest vant romerne, men ikke alltid. Til sist var den indre heterogeniteten blitt så stor og sentrifugalkreftene så massive at selveste hovedstaden måtte flyttes, til lille Bysants langt unna. Romerriket fortsatte rett nok i navnet også lenge etter at den gamle sentralbyen var hærtatt, plyndret og blitt til noe ganske annet enn en stolt imperiehovedstad, men det er ingen overdrivelse å si at hverken de gresk-romerske eller tysk-romerske etterfølgerne klarte å aksle arven etter antikkens Roma på en fyllestgjørende måte.

Fra vår egen tid – iallfall om vi skryter på oss noen ekstra år; skitt au, sånt må man ha lov til i pedagogikkens tjeneste – kjennes flere kolonialmakter som begynte nasjonalt for deretter å gå gjennom en aktiv «sluke alt»-fase avsluttet med tilbakegang og fall (først Spania og Portugal, senere Storbritannia og Frankrike), men først og fremst to politisk motiverte, multinasjonale stormakter hvis fotavtrykk ennå er tydelige, Sovjetunionen og Den europeiske union. Innen vår aktuelle tematikk er likhetene disse to imellom langt større enn man fra Brussel liker å innrømme, hvilket har merkbare konsekvenser. Tidsnære erfaringer som de facto vasaller under Moskva bidrar til at de sentraleuropeiske statene vest for Russland i dag verner om sin nasjonale suverenitet langt mer årvåkent enn tilfellet er i Vesteuropa. Likevel tyder mye på at også sistnevnte land har begynt å få «die Schnauze voll» av multikultur, globalisme og føderalisme, og befolkningen skriker nå til i motvilje og protest mot det som bare for få år siden fortonte seg som en ustoppelig utvikling mot et multietnisk, multikulturelt og avnasjonalisert Europa. Da er vi kommet frem til status praecens for vår del av verden: Flere politiske vektorpiler peker i en ganske annen retning enn det som før var tilfellet.

Man merker endringen ikke minst i uroen forut for de nært forestående (23.-26. mai) EU-valgene. Det store, nye politiske spøkelset heter høyrepopulismen hvis tilhengere truer med å vinne, eller iallfall gjøre det svært godt ved, valgene i mange EU-stater. Noen eksempler fra toneangivende land kan sørge for mer kjøtt på beina i vurderingen av valgvinden slik den i dag blåser.

I Nederland ser man at det nesten nystiftede partiet Forum for Demokrati (FvD) gjør et voldsomt byks oppover på meningsmålingene til 27 % oppslutning, hvilket er mer enn noen av konkurrentene får. FvD, som tidligere i vår hadde betydelig suksess ved lokalvalgene, omtales vekselvis som «høyrepopulistisk», «nasjonalkonservativt» og «EU-skeptisk».

I Italia og Frankrike, selve den latinske gammelkjernen i dagens europeiske union, er dét skjedd som for bare få år siden ville vært utenkelig, nemlig at EU-skeptiske, nasjonalkonservative partier og bevegelser ligger an til å bli størst ved nettopp et EU-valg. Det er verdt å understreke at snarere enn motstand mot EU-medlemskapet som sådant, en problematikk vi i Norge kjenner godt, så er det der sør mer den globalistisk-multikulturelle styringseliten i Roma, Paris og Brussel man vil til livs, heldigvis bare billedlig talt enn så lenge. Man vil ikke lenger finne seg i at nasjonen stadig angripes, undervurderes og bygges ned til fordel for internasjonale avtaler og «fri flyt», og ganske særlig ønsker man ikke en lemfeldig migrasjonspolitikk som i praksis innebærer et større og større muslimsk nærvær på klassisk europeisk mark. Derfor vinner Salvini og Lega frem i Italia og Le Pen og Rassemblement National (RN; det gir litt ugreie vibrasjoner å bruke oversettelsen NS eller Nasjonal Samling, betegnelser som er grundig uskjemt i norsk historie) i Frankrike. 

De ovennevnte grupperingene inngår i en overgripende, nasjonalkonservativ EU-allianse  sammen med blant andre Dansk folkeparti (DF), Sannfinnene, Sverigedemokraterna (SD), Alternative für Deutschland (AfD), Frihetspartiet (FPÖ) i Østerrike, Estlands konservative parti (EKRE) og det ledende Lov- og Rettferdighetspartiet (PiS) i Polen. Deres motto, «Mot et fornuftig Europa», gir god mening; i hvert fall om formuleringen på originalspråkene ikke innebærer samme tvetydighet som man illvillig kan lese inn i den norske oversettelsen. 

Selv om det alt synes klart at de ulike nasjonalkonservative, EU-skeptiske partiene kommer til å gjøre et godt valg, får vi vente til etterpå med å finne ut riktig hvor overbevisende resultatene blir. Når én uke for lenge siden av britenes Harold Wilson ble fastslått å være «a long time in politics», så må det samme gjelde også nå og på europeisk fastlandsmark. Likevel: Allerede i forkant av valgene må det være tillatt å resonnere rundt hvilke faktorer det er som leder Europas folk til å vende seg vekk fra globalismen og igjen slutte opp om tradisjonelle strukturer, idéer og enheter.

Forholdet til islam og muslimsk innvandring er åpenbart viktig i sammenhengen. Svært mange vettuge europeere fra nord til syd, vest til øst blir utrolig provosert når deres politiske ledere snakker om «islam som fredens religion» og lignende, ganske særlig når uttalelsene faller så raskt etter islamistiske terrorangrep at blodet knapt har rukket å tørke på asfalten. Folk kan være naive, du all verden som de kan ønske å tro det beste for derved å dempe egen indre uro, men du klarer ikke kunststykket å lure alle sammen hele tiden. Nå er det for manges vedkommende blitt mer enn nok; brede sjikt av folket vet at de utsettes for angrep, og de skjønner at det er Allahs krigere som står bak. De er heller ikke dummere enn at de ser hvor halvhjertet muslimske organisasjoner og talsmenn opptrer når de skal ta avstand fra terrorhandlinger begått av deres brødre og søstre i ånden; det er ofte pinlige saker. Når så i tillegg våre egne globalistpolitikere fremstår som islamapologeter, blir det for mye. Never knyttes i lommene selv av dem som aldri tør si noe, mens tanker om svikt og svik sviver i hodet. Politikernes kroniske forakt for alminnelig folkevett kommer før eller siden til å bli deres undergang.

Uviljen mot føderalistene og globalistene i Brussel, Davos og de andre internasjonale storbyene, altså mot det selvbestaltede lederkorpset som står bak forsøkene på å skape en ny flerkulturell europeisk standard, lodder likevel langt dypere enn bare motstand mot islamisme og allment migrasjonstrykk. Alminnelige mennesker begynner å artikulere ved stemmeurnene en omfattende avstandstagen fra et ovenfra påtvunget tankesett der «foul is fair and fair is foul»for å sitere Shakespeares hekser i MacBeth. Folket vil ikke ha mer av liksom-sannheter og bakvendtland-logikk. De ønsker ikke å bli påtvunget besserwissere som kommer og forteller dem hva de skal gjøre i sin egen landsby, by eller land. Uansett hvilket morsmål det måtte uttrykkes på: Folk er «fed up».

Oikofobi er i Europa igjen i ferd med å erstattes av oikofili (kjærlighet til hjemstavnen) for å bruke terminologi lansert av Roger Scruton, en av samtidens dominerende intellektuelle og en stødig forsvarer av nasjonen som menneskenes naturlige organisatoriske enhet, og sekundært nasjonalismen som politisk rettesnor. Dette er selvsagt ikke ny tenkning i vår historie, snarere dreier det seg om en gjenfødelse av idéer og synssett som inntil for bare noen tiår siden ble ansett som selvsagt riktige i Europa, vårt land inklusive. Når alt kommer til alt, så trives mennesker stort sett best i selskap av sine egne, av dem vi kjenner og har mest til felles med, naturligvis uten at man av den grunn behøver å begynne å slåss med fjernere naboer. For krig kan føres både innad i multikulturelle riker og mellom selvstendige stater; historien er full av eksempler på begge deler – noen er nevnt ovenfor – og nesten til alle tider på både vårt og andre kontinenter.

Når renessansebegrepet her knyttes til utviklingen innen EU i særdeleshet, så faller det naturlig å trekke tråden tilbake til én av mange store europeere fra krigsgenerasjonen: den franske general, frihetskjemper og senere president Charles de Gaulle. Mannen var glødende patriot og nasjonalist, men slett ikke noen motstander av etterkrigsforsøkene på å bygge organisatoriske fredsbroer mellom de gamle fiendene Frankrike og Tyskland. EU (vi snakker nå naturligvis om forløperen) hadde så avgjort de Gaulles og flere andre franske nasjonalisters velsignelse, hvilket var en forutsetning for at forsøket overhodet skulle gjennomføres, men i de Gaulles visjon skulle det være «et Europa av fedreland» man skapte, ikke noe USA-replika på europeisk grunn.

Siden kom nye menn til som hadde et svakere nasjonalt kompass internalisert enn det som bestemte kursen for de Gaulle og hans samtidige, og det ene tok det andre. Man skar etter noen år ut i utopia og det beste ble til det godes fiende  for gudene vet hvilken gang i vår historie. Stadig oftere messet de nye makthaverne frem «sannheter» av typen «nasjonalisme betyr krig» og annet som passet inn i medial og pedagogisk Én verden-propaganda. 

Godtkjøpspåstander som det evige fredsargumentet er imidlertid ikke mer enn akkurat dét; de beholder sin sjarme og overbevisningskraft bare så lenge folk unnlater å stille begrunnete, historisk innsiktsfulle spørsmål ved det som hevdes. Flere og flere alminnelige europeiske borgere vet inne i seg, gjennom introspeksjon, at globalismemotstanden vi nå ser, ikke er fascismens gjenkomst som politisk kraft. Snarere erfarer vi fremveksten av en bevegelse som gjerne samarbeider over grensene og strekker ut hånden til meningsfeller i naboland, og som følgelig er uten den iboende fremmedfiendtlighet og aggresjon meningsmotstanderne så ofte påstår er en integrert del av nasjonalismen. 

Gjenoppbygging av et fedrelandenes Europa ville være i tråd med våre fineste tradisjoner og det beste i vår historie. Jeg mistenker at Charles de Gaulle ville smile fornøyd fra sin beskjedne grav i Colombey-les-Deux-Eglises om han fikk høre at denne hans gamle kongstanke igjen er blitt et forenende mål bak europeiske samarbeidsforsøk.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her