Kommentar

BOLKESJØ 15.04.1994: Fremskrittspartiets landsmøte. Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen er fremdeles nr. 1, men i et sterkt splittet parti. Diskusjonene går høyt blant delegatene i bakgrunnen. Hagen sammen med nestformann Ellen Wibe.
Foto: Bjørn Owe Holmberg / NTB / Scanpix

Menneskenes gamle frykt for tomrommet er opp gjennom historien best kjent under den latinske termen horror vacuiLike lite som antikkens naturfilosofer og deres middelalderske etterfølgere kunne akseptere uendeligheten, i alle fall ikke innen matematikken, klarte de å avfinne seg med at noe over tid kunne eksistere uten innhold (natura abhorrit vacui). Siden har tomhetsfrykten gjort seg gjeldende på område etter område fra gassfysikk til billedkunst, selv om man innen nyere naturvitenskap selvsagt helst anvender andre betegnelser og «lover» for å forklare fenomenene. 

I dagens tekst skal vi se på hvor stabilt, eller kanskje snarere ustabilt, et politisk vakuum må forventes å være. Selvsagt er det stoda innen noe tilsynelatende komplett filosofifritt, norsk politikk, som utgjør det hovedsakelige bakteppet for refleksjonene. 

Politiske partier er litt som jenter i Di derres beskrivelse: Noen kommer, og noen går. Med en enda mer underlig lignelse – drøset går nå om partier, må vite, ikke representantene for det annet kjønn – kan man også si at noen er som Romerriket med en vekstfase, en tid på toppen og så et spektakulært fall, mens andre, de langt fleste, aldri riktig ble til noe. Alle avskygninger finnes innen partifloraen, selv i små land. Jeg vil konsentrere meg om to norske partiers bevegelser langs vekst-og-fall-kurven i de senere år: Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Hvorfor har sistnevnte vokst så voldsomt i popularitet, mens FrP later til å være på god vei ned i skyggenes dal? Lignende spørsmål kan helt sikkert utredes samfunnsvitenskapelig i tunge studier, men jeg tillater meg isteden en personlig post-kommunevalg-synsing med bakgrunn i vakuum-analogien vi begynte med; også amatører kan stundom komme frem til riktig interessante sammenhenger.

FrP kan uten tvil sies å være offer for ulike former for regjeringsslitasje som særlig jumiorpartnere i koalisjonsregjeringer typisk er særlig utsatt for, men jeg mistenker likevel at langt tyngre og dypere misnøye ligger til grunn for fiaskoen. Skuffelsen over partiet ute blant de berømmelige folk flest er så omfattende at de i en ti års tid nå har falt fra over 30 % oppslutning på meningsmålingene til godt under 10 % ved kommunevalget nettopp. FrP-nedgangen må skyldes noe alvorligere enn at de har måttet inngå kompromiss etter kompromiss i samarbeidet med H, KrF og V siden valget i 2013.

Fremskrittspartiet har i nesten hele sin levetid vært preget av en dyp, langsgående sprekkdannelse som berører partiets sjel så vel som dets kropp. En slik strukturdefekt kan man ikke unngå å merke også i den praktiske politikken: På den ene siden har vi liberalistene, på den andre siden står de nasjonalkonservative. I artikkelen det ovenfor lenkes til, gikk jeg litt inn på historikken bak sprekkdannelsen så vel som nedturen den ledet til. Nå, etter det riktig elendige kommune- og fylkestingsvalget vi nettopp har vært igjennom, fremstår popularitetstapet – nei, tillitstapet – for FrP som enda tydeligere. Partitillitsvalgte med evne og mot til å se nedover og fremover langs stien der de beveger seg, kan ikke unngå å kjenne suget mot avgrunnen. Et ytterligere fall i velgeroppslutning, så befinner partiet seg farlig nær bar bakke, da vil de være bare enda en blant alle de politiske småttingene som ved hver fremtidig korsvei må gløtte seg engstelig over skulderen for å sjekke om de har trygg avstand til sperregrensen. 

Hvorfor kom de dit, hva var det som gikk så galt? Jo, FrP valgte utover 2000-tallet, hvilket sammenfaller sånn omtrent med tiden etter at Carl I. Hagen gikk av som partiformann, å prioritere seg mer og mer entydig som liberalister. Fokus-endringen samsvarte nok delvis med de nye partiledernes innerste politiske overbevisning, men var også taktisk betinget: Man ville stoppe den kroniske kritikken mot partiet som høyreekstremt, endog brun-stenket; isteden ville partieliten for alt i verden demonstrere at se, vi også er liberalere som er for alt som er godt, og tilsvarende mot alt som er ondt, og derfor må – bare må! – dere nå ta oss inn i varmen og gi oss den politiske innflytelsen vi fortjener. Så skjedde, FrP kom for første gang inn i Solbergs koalisjonsregjering i 2013, men siden er bit etter bit løsnet fra den engang så kraftfulle partikroppen.

Jeg har sagt det før, og mange andre har gjort det samme, men poenget tåler likevel å gjentas: Det var ikke liberalisme som gjorde FrP stort etter at Hagen rensket ut ungdomsfløyen på Bolkesjø i 1994, men derimot det forhold at alminnelige nordmenn oppfattet partiet som det eneste som ivaretok den nasjonalkonservative dimensjonen innen norsk politikk, iallfall sånn noenlunde. Når partiet i den senere tid isteden har fremstått som et «Høyre light» eller det som enda verre er, innser disse potensielle velgerne, vanlige norske begrædelige, at det er blitt meningsløst å stemme på FrP. De setter seg på gjerdet, ser med oppgitt forakt på det omfattende skuespillet og trekker seg ut av alt som har med politikk å gjøre, eventuelt holder de seg for nesen og stemmer på andre som de tror målbærer bedre enn FrP i hvert fall noe som smaker av Norge først-politikk.

Da er vi inne på Senterpartiet og deres massive popularitetsøkning i det siste. Skyldes fremgangen utelukkende lokalpolitikernes bokstavelig talt jordnære forhandingsevner, eventuelt Slagsvold Vedums klingende latter og uomtvistelige danseferdigheter? Neppe, snarere er det vel så at Sp har sugd til seg støtte fra mange som har sett sine tidligere partier utvikle seg til noe annet enn det de engang var, mens Vedum og kompani derimot har gitt inntrykk av å bry seg om de mange som føler seg brøytet ut i grøften av moderniseringstoget som braser frem gjennom samfunnslandskapet. Sp-velgerne er mot tvungen sentralisering i enhver form. De ønsker seg jevnt over et Norge som ligner på hva landet en gang var, som er gjenkjennbart fra generasjon til generasjon, ikke noe pastellfarget gjennomsnitt av alt som er internasjonalt akseptabelt og grenseløst liberalt. At Senterpartiet ikke har fått enda større oppslutning gitt det gamle bondepartiets nygjenfunne attraksjonskraft, tror jeg først og fremst skyldes at de av mange oppfattes (berettiget!) som værende i slett selskap innen den rød-grønne blokken. Folket vet at migrasjonspolitikken blir rød og kollåpen når ting skal forhandles frem i et eventuelt regjeringssamarbeid på venstresiden og prisen må betales for økt støtte til landbruksorganisasjonene. Men også innen politikken gjelder at man tager det man haver; Sp er kanskje ikke overvettes troverdig, men likevel best blant de dårlige. Sagt med andre ord: Hovedgrunnen til at partiet støttes av så mange med nasjonalkonservative ryggmargsreflekser – naturligvis særlig utover bygdene, men etter hvert også i mer tettbygde strøk – er at de mangler seriøs konkurranse fra høyre. Da blir stemmegivningen som den blir.

Den sørgelige sannhet er at ingen politiske partier i dag representerer et troverdig nasjonalkonservativt alternativ – ikke Fremskrittspartiet, men heller ikke Senterpartiet. Samtidig finnes det i folket et omfattende, ustettet behov for en organisasjon, et parti som kan målbære denne politiske dimensjonen. Først må nasjonalkonservativ politikk fremmes av et solid og troverdig borgerlig parti, deretter kan synet slå gjennom – først parlamentarisk, til sist også innen den utøvende gren av vårt samfunnsstyre, altså på regjeringsnivå.

På samme måte som ethvert maktvakuum uvegerlig fylles på et eller annet vis (en stat har alltid fysiske virkemidler som kan tvinge beslutninger igjennom, altså et politi, en armé eller lignende, enten sine egne eller andres), så er en situasjon der viktige politiske holdninger ikke finnes representert blant partiene, ikke stabil i lengden. Noe eller noen vil fylle tomrommet og gjøre seg til talsmann for de hittil målløse. Dette vil skje også med nasjonalkonservativismen i Norge. Forsøk på å hindre utviklingen med hitling, rasismeanklager og annet som vi allerede kjenner bare så altfor godt, vil vise seg virkningsløse. 

Utviklingen kommer, for den er in the nature of things, men selvfølgelig vet jeg ikke akkurat når eller på hvilken måte. Trolig vil det skje først etter at friksjonsnivået innen det flerkulturelle samfunnet som er skapt, er blitt langt mer plagsomt merkbart for folk flest. Dersom imidlertid de industripolitiske illusjonistene tilhørende den rødgrønne venstresiden (MDG-erne er ikke alene om å foreslå slike magiske kunststykker) får ture frem som de stevner, altså uten at klassisk høyresosialdemokratisk næringslivstenkning stopper galskapen, så kan det skje skremmende raskt. Sparegriser kan fort tømmes når idealistisk galskap får rå grunnen alene.

Hvem blir det som fyller tomrommet og derved gjenoppretter den fysisk-politiske stabiliteten? Personlig har jeg ingen tro på at noen av minipartiene som i dag finnes på høyresiden, vil klare det, i alle fall ikke under sitt nåværende lederskap. De blir for sære på enten den ene eller andre måten. Jeg tror heller ikke at Senterpartiet vil ta innover seg hvorfra partiets nyfunne oppslutningsøkning kommer og hva den innebærer av fremtidsmuligheter; Sp er dessverre altfor mye av et særinteresseparti til virkelig å slå inn på en ny, mer heldekkende nasjonalkonservativ kurs.

Fremskrittspartiet har muligheten til å oppleve en ny vår dersom de kaster av seg ambisjonene om å være mer liberale enn Venstre pluss Høyre delt på to, men da må man gjennomføre et nytt oppgjør med partiets nå ledende, liberalistiske fløy. Saken er at FrP ikke har fulgt med i historietimen, men fremdeles preges av en tid da Sovjet-sosialismen var den store fienden, hvilket reflekteres i alt programsnakket om frihandel, frihet til å reise som man vil og et overdrevet generelt fokus på individuelle rettigheter i stedet for nasjonale behov. Dette var alt vel og bra i sin tid, og er det delvis ennå, men nå er det globalisme versus samfunnsorganisering rundt nasjonen som viktigste sosiale enhet (kall det gjerne nasjonalisme, om du vil, men uten aggresjon mot naboen, takk) som er den vesentlige konflikt-aksen. Innplasseringen langs denne avgjør om man går inn for lokaldemokrati eller sentrale løsninger etter prinsippet om at det som passer for én, må også passe for alle, samt, kanskje det viktigste enkeltspørsmålet, hvordan man skal forholde seg til den pågående demografidrevne utjevningen av forskjellene mellom nasjonalstater. Sagt enkelt: Nordmenn vil ikke at deres land skal omformes til noe nytt og ukjent av fremmede som flytter inn. Denne stemningen fanges opp av et politisk parti, og FrP bør her se sin sjanse.

Gjør de det ikke, vil partiet bli mindre og mindre. Vær så god, valget er deres, FrP-ere. Et parti som ikke vil vokse seg stort og maktfullt, er ikke i lengden liv laga. Det er bare å ta for seg; forholdene ligger vel til rette, og nederlagets bleke ettertanke er et utmerket startpunkt. Prosesser med å fylle tomrom møter sjelden på alvorlig motstand. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her