Kommentar

Når en klinkekule treffer en tett samling av andre kuler, er sluttstatus etter kollisjonen ikke til å forutse selv for guder, trass i at salig Erik Bye poetisk antydet at Han Aller Øverst trolig benyttet nettopp kosmisk klinkekulespill da han skapte verden. Enda mindre forutsigbart blir utfallet når biologi er involvert i den brå forandringen, eksempelvis hvis noe riktig uventet skjer innen sjiktet av dem som styrer samfunnet. «A week is a long time in politics», sa Labour-statsminister Harold Wilson i Storbritannia for et halvt århundre siden, med henvisning til at uventede kast og kursendringer iblant finner sted, og dét på de mest uventede tidspunkt. Innsiktens sannhetsgehalt er siden bekreftet gang på gang, både i hans land og andre steder.

Norsk sensommerpolitikk er vanligvis ikke av det mest opphissende slaget, men i år sperret søvnige liebhabere øynene opp da notorisk uforutsigbare Per Sandberg uten forvarsel med ett fant det for godt å støvle seg gjennom vårt felles politiske glassmagasin, og dét så splinter og skår fór veggimellom. Fiskeriministeren hadde nemlig vært på en liten kjærlighetsferie til Iran, viste det seg, og i den forbindelse utvist betydelig uforstand, spesielt hva gjelder de sikkerhetsmessige sidene ved besøket. Jeg ønsker ikke å si mer om Sandbergs adferd ut over at hans beslutning om å tre tilbake fra statsrådsposten da journalistene ble for nærgående, som utvilsomt må ha vært hans klokeste valg i sommer. En statsråd fra et mellomstort parti er langt fra høyt nok oppsatt til å «ta ansvar ved å bli sittende»; for å oppnå slike privilegier bør man være minst statsminister og helst også av annen bakgrunn enn den folkelige, men også litt sleivkjeftede, nordtrønderen. Uansett: Opposisjonen og pressen gosset seg stort over det inntrufne; her hadde de fått i fanget en vaskeekte, gratis skandale, og dessuten en som kunne skade både regjeringen Solberg og – det aller kjekkeste – Fremskrittspartiet.

Men klinkekulene spratt ikke helt som man hadde forutsett etter kollisjonen. Ikke denne gangen heller. Sandberg annonserte nemlig, samtidig med at han trådte ut av regjeringen, også sin avgang som nestleder i FrP, hvoretter Siv Jensen nesten umiddelbart meldte fra at Sylvi Listhaug godt kunne tre inn som vikar (formelt skal Sandbergs utpekes av partiets landsstyre 3. september), samt dessuten at selvsamme Sylvi naturligvis også (i likhet med flere andre, skyndte partilederen seg å tilføye) var særdeles velkvalifiserte til å få samme posisjon fast når og hvis FrPs landsmøte bestemte seg for en slik løsning. Det var vanskelig å tolke Jensens raske reaksjon som annet enn en bevisst promotering av Listhaug i FrP-landskapet, og jeg kunne formelig se for meg hvordan både politiske motstandere og «the gentlemen of the press» satte kaffen i halsen da Listhaugs navn så raskt ble trukket opp av hatten.

Det var ikke gått mer enn et knapt halvår siden De Gode her i landet trodde at de var blitt kvitt damen, og så skulle de måtte oppleve at hun kom tilbake i en nestlederstilling så altfor fort, nærmest bokstavelig talt som troll av eske? Gleden over Sandberg-skandalen ble brått forvandlet til ubehagelig usikkerhet i mange leirer, formodentlig også innad hos regjeringspartnerne Høyre og Venstre, for hva ville dette nye komme til å bety for Fremskrittspartiets oppslutning og politiske kompromissvilje i tiden fremover? Ville partiet bli enda mer «populistisk» i stedet for «ansvarlig»? 

Det anses som god tone i Norge å late som om personvalg er uviktige sammenlignet med partivalg; det skal jo liksom være programmene som bestemmer hvilken politikk partiene står for, ikke de tillitsvalgte som til enhver tid målbærer samme. Men hvem som tolker loven, eller partiprogrammet, er selvsagt betydningsfullt i svært mange sammenhenger («I knew the law but he knew the judge», het det halvhumoristisk i USA en gang i tiden), og ganske særlig for et motsetningsfylt parti som FrP.

På hvilken måte er det berettiget å kalle FrP for motsetningsfylt eller sprikende? Er det ikke sentrumspartier som Venstre som oftest får slike ord klistret på seg i og med at de står rett over politikkens midtgrense, med ett ben i hver hovedleir, ikke partier på fløyene? Kanskje det, men FrP har så sannelig sine egne posisjoneringsproblemer å stri med, en stadig pågående identitetskamp som dreier seg om intet mindre enn selve partisjelen.

Nesten helt siden begynnelsen har Fremskrittspartiet, som dets forgjengere, vært preget av en uforløst strid mellom liberalistiske og nasjonalkonservative (andre bruker betegnelsene tradisjonalistiske eller populistiske) medlemsfraksjoner. Mest tilspisset ble striden da daværende partieier (betegnelsen er ikke odiøst ment) Carl I. Hagen fikk ekskludert den liberalistiske fløyen sentrert rundt partiets ungdomsorganisasjon på Bolkesjø-landsmøtet i 1994 («Dolkesjø-massakren»). Seieren var slett ikke endelig, skulle det vise seg, for i ettertid har liberalistene gradvis gjenvunnet sine posisjoner innen partitoppen. Spenningen mellom de to fløyene er altså enn i dag like levende som uforløst. Et slags praktisk kompromiss kan sies å eksistere i en uskarp, men tross alt gjenkjennelig todeling: Partiet er i hovedsak liberalistisk hva utenrikspolitisk posisjonering og økonomisk politikk angår, men konservativt i verdispørsmål, dog med betydelige variasjoner mellom ulike grupperinger så vel som innad i hvert enkelt partimedlem, også blant dem som sitter i ledelsen. 

Hvis Sylvi Listhaug nå gjør et comeback i FrP-ledelsen, hva signaliserer dette, og hva kan bli effekten? For å ta det første først, hvilket ofte er en god vane, kan man trygt gå ut fra at FrPs jevnt synkende tendens på meningsmålingene spilte en viktig rolle for valget av nettopp henne. Mens partiet for 10+ år siden lå stabilt over 20 %, en popularitet bekreftet gjennom resultater i valg, og på enkeltmålinger endog bikket 30 %, er de nå farlig nær en énsifret oppslutning og kjemper med Senterpartiet om posisjonen som landets tredje største. Nedgangen er kommet til tross for at befolkningens økende uvilje mot elitært maktmisbruk, globalisme og dysfunksjonell masseinnvandring burde utgjøre en aldeles framifrå grobunn for massiv vekst for det eneste store norske partiet som noenlunde konsekvent har kjempet mot samfunnsheterogeniseringen. Partistrategene må helt sikkert ha merket seg at det var Listhaugs og andre nasjonalkonservative FrP-eres sterke innsats under valgkampen for et år siden som resulterte i et resultat vesentlig bedre enn hva det så ut å bli bare måneder før selve valget, og dessuten at folket responderte på vrakingen av Listhaug fra regjeringen i vår med en massiv støtteerklæring i form av et kjempebyks på meningsmålingene. Det ligger i alle tings natur, i særdeleshet innen politikken, å verne om egen makt og innflytelse, og også blant FrPs liberalister skjønner man nok at ute blant de «uvaskede masser» er det slike som Sylvi som sanker stemmer. Man skjærer nødig av grenen man selv sitter på, med mindre man er helt usedvanlig dum.

Signaleffekten utad av å hente Sylvi tilbake kan bli markant overfor regjeringspartnerne så vel som partiene i opposisjon – blant sistnevnte må KrF inkluderes – men selvsagt også overfor FrPs potensielle velgere. Statsminister Solberg var for et halvår siden ikke sen med å uttrykke iallfall betinget enighet med venstresiden da kjøret gikk som verst mot Listhaug i forbindelse med sistnevntes fjesbokpåstand (rett nok ført i pennen av en medarbeider, men dét spiller ingen rolle) om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», hvoretter den gode Sylvi ble tvunget til diverse runder med canossagang som til syvende og sist likevel ikke hjalp: Stilt overfor et ultimatum om at regjeringen ville bli felt dersom hun ikke trådte tilbake fra sin statsrådspost, gjorde hun nettopp dét. Siden har det vært relativt tyst omkring henne. Trolig vil ikke en ny nestleder Listhaug gå stillere i dørene enn tidligere statsråd Listhaug gjorde, et forhold både samarbeidende og motarbeidende partier nok er smertelig klar over. De er også på det rene med at brede sjikt av folket ikke bare holder med Listhaug i hennes politikkforståelse, men priser seg lykkelig over at i alle fall hun har mot til å hevde meningene hun faktisk har.

I godtfolks øyne vil en eventuell «rehabilitering» av Listhaug, nå i form av innplassering som ny nestleder, dessuten måtte tolkes som et signal om at liberalistene har tapt, mens de nasjonalkonservative har vunnet et slag i krigen om FrPs sjel. De vil i fortsettelsen forvente seg langt klarere retorikk til forsvar for norske nasjonale interesser med tilsvarende mindre dilting etter EUs ulike direktiver og bestemmelser enn det som har vært tilfellet en stund. Folk vil også – og dette er det aller viktigste – vente seg kraftfull motstand mot økt innvandring og islamisering av det norske samfunnet. FrP innta tydelige primærstandpunkter i disse spørsmålene, og de må også gjøre det klart at rommet for kompromissing på saksområdet med liberalerne og godhetsmenneskene i Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er meget smalt. I verste fall kan regjeringssamarbeidet sprekke på slik uenighet, men dette vil FrPs velgere forstå. Man forhandler ikke vekk grunnprinsippene i den egne politikken; gjør man dét, forsvinner troverdigheten, hvoretter også selve partiet med tid og stunder opphører å eksistere.

FrP har i dagssituasjonen en historisk mulighet til å fylle et norsk politisk tomrom i og med at det hos oss ikke finnes noe stort nasjonalkonservativt parti. Partistrategene må vite at folket og det politiske etablissementet er på kollisjonskurs hva gjelder spørsmål om innvandring, fremveksten av flerkultur og islams økende rolle i samfunnet; folk flest – og det var deres mening FrP skulle målbære, ikke sant? – ønsker ikke den nåværende utviklingen og frykter at noe tilsvarende skal skje hos oss som vi ser i Frankrike, England, Nederland, Tyskland og Sverige. Dette er for svært mange det avgjørende politiske spørsmålet i samtiden, et spørsmål som populistisk kan spissformuleres på følgende måte: Vil vi at Norge skal forbli norsk? Svaret er for de fleste klart: Ja! Disse menneskenes stemmer ved valgene kan FrP sikre seg dersom de omfavner nasjonalkonservative prinsipper.

I motsatt fall, dersom liberalisme tillates å styre FrPs politikk, vil partiet finne at markedet allerede er godt mettet: De vil i så fall måtte kjempe med Høyre, Venstre og flere andre om de samme stemmene, og uvegerlig forvitre ettersom færre og færre tror på dem som pålitelige forsvarere av norske verdier og vurderinger. Sylvi eller ikke Sylvi er et symbolvalg i så måte; valg av person blir til valg av politikk. Selv de innen partitoppen som av personlige eller andre grunner godt kunne tenke seg en annen nestleder – og på sikt ganske særlig en annen erstatter for Siv Jensen når dette blir aktuelt –, bør innse at de har vesentlig større sjanser til å få makt og innflytelse om de rir den nasjonalkonservative bølgen som nå preger europeisk politikk, enn om de forblir vankelmodige. 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her