Siv Jensen har allerede anbefalt Sylvi Listhaug og Ketil Solvik-Olsen som ny leder og første nestleder i FrP. Hvordan skal de klare å holde på partiets tradisjonelle velgere? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.

Når Sylvi Listhaug etter alle solemerker overtar som Fremskrittspartiets leder i mai, kan man ikke akkurat si at hun får noen flying start, slik avtroppende partileder Siv Jensen fikk da Carl I. Hagen overlot FrP-roret til henne for femten år siden.

Meningsmålingene er lite oppløftende, og Listhaug overtar et parti som hverken ledelsen, medlemmene, tilhengere, motstanderne eller velgerne generelt helt vet hvor de har hen. Lederskiftet kommer kort tid etter en opprivende strid der den liberalistisk innstilte partiledelsen har forsøkt å marginalisere partiets nasjonal­konservative fløy ved å ekskludere en av denne fløyens frontfigurer.

Nå kommer det også en ekstra komplikasjon: Resolusjonen fra Agder FrP som tar sikte på en slags forening av partiets liberalistiske og nasjonal­konservative sjeler, viser at grunnplanet i partiet ikke har latt seg skremme til taushet av Ugland Jacoksen-saken.

Den nye partiledelsen må altså leve med at begge disse strømningene finnes i partiet. Det samlivet ser ut til å kreve en balansekunst som det hittil har vært få tegn til dyktige utøvere av i FrP.

Hittil er det snarere salattråkkene som har dominert – fra begge sider. Da ordet som oppsummerer grunn­holdningen til mange av FrPs medlemmer og velgere, vekket assosiasjoner til nasjonal­sosialismen hos Sylvi Listhaug, hjalp det naturligvis ikke på meningsmålingene.

Siden har Listhaug bedt om godt vær. Det er rom også for nasjonal­konservative i FrP, så lenge de stiller seg bak partiets politikk, sier hun.

Så hvordan har hun tenkt å forholde seg til at fylkeslaget i Agder ønsker å fastslå at partiet også er nasjonalkonservativt, og ikke bare er et «liberalistisk folkeparti»?

Hva nå enn dét måtte bety i våre dager, da uttrykket «liberalistisk» omfatter så mange forskjellige ideer, og selve begrepet «folk» blir stadig mindre relevant i en multietnisk virkelighet der den opprinnelige befolkningen er til de grader splittet, og fragmentene dertil er knust til støv. Det er liten grunn til å tro at det ligger noen dyp tenkning bak den foretrukne etiketten.

Til tross for at Listhaug sier det er «rom» for nasjonalkonservative i partiet, kan hun neppe unngå at det som var grunnstammen i partiet, lurer litt på hvilket rom det er tale om. Det skulle vel aldri være hundehuset?

For selv om Listhaug har beklaget nazi-assosiasjonen, har hun så vidt vites aldri trukket tilbake uttalelsen om at de som ønsker å bevege FrP i en mer nasjonal­konservativ retning, kan finne seg et annet parti – en forespørsel mange utvilsomt har imøtekommet allerede.

Men det Agder FrP gjør, kan vanskelig oppfattes som noe annet enn et ønske om å bevege partiet i den forbudte retningen. Man kan spørre seg om det er et tiltak for å reparere noe av skaden som ble gjort i maktkampen, eller om det er et nytt forsøk på å utfordre den liberalistiske dominansen.

Uansett må den påtroppende lederen forholde seg til resolusjonen på en eller annen måte.

Det ville neppe være særlig komfortabelt for Listhaug å gå en ekstra kanossagang der hun sier at det ved nærmere ettertanke er lov å prøve å bevege partiet i nasjonal­konservativ retning, selv om ledelsen for kort tid siden fordømte slike forsøk.

Men alternativet er heller ikke særlig ideelt. For hvis nasjonal­konservative kun er velkomne i partiet så lenge de holder seg på matta, er det litt som å si at disse er medlemmer av klasse B. Det er også ensbetydende med å fremmedgjøre mange tradisjonelle velgere, der en del nok vil kjenne sin besøkelsestid.

Hvordan Listhaug har tenkt å manøvrere mens hun står i denne spagaten, er ikke godt å si. Spektakulære utspill kan hjelpe litt, men til syvende og sist vil velgerne likevel spørre seg hva partiet egentlig står for.

Kjøp Halvor Foslis bok her!