Kommentar

Saga kino 8. april 1973. Anders Lange holder møte om skattepolitikken i det som skal bli begynnelsen til Fremskrittspartiet. NTB Scanpix arkiv.

Med ordet nedtur i overskriften mener jeg dels tapt velgeroppslutning om Fremskrittspartiet under det siste tiåret, dels at vesentlige sider ved hva mange oppfattet som partiets særkjennende politikk, later til å være glidd ut av FrP-ledelsens fokus. Vi skal se på begge poengene etter hvert, men først er det rimelig å gå kort gjennom hva som skjedde før partiet nådde et høydepunkt hvorfra fallet kunne begynne. For som alle gammellutheranere vet – tilsvarende kunnskap finnes også innen andre tradisjoner, la oss ikke bli innbilske –, må alltid oppbygging skje før noe kan rives ned. Eventuelt er det isteden mulig, om man skulle være født med ski på bena og mer bevandret i vintersport enn europeisk idéhistorie, å gripe til en snøens lignelse jeg i sin tid ofte brukte overfor barna for å begrunne hvorfor de først måtte slite seg oppover før de fikk kjøre nedover: Man må alltid først investere noe, ta seg opp tilværelsens motbakker, dersom man senere skal kunne nyte farten og spenningen forbundet med at potensiell energi utløses. 

Derfor først: Hvordan vokste FrP seg stort? Oppturen begynte i og med Anders Langes berømte og beryktede møte på Saga kino våren 1973. Hans parti til «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» traff en nerve i folket, en stemning som var i ferd med å modnes. Mange var grundig lei av den sosialdemokratiske formynderstaten og øynet nå muligheten for å kunne gjøre noe med det. Samtidig med at 68-omveltningene skyllet innover landet, representerte stiftelsen av ALP starten på en høyrebølge som skulle legge betydelige alen til sin vekst i årene etterpå. 

I begynnelsen gikk det strålende. Ved stortingsvalget høsten 1973 fikk det nye partiet 5,0 % av stemmene og hele fire representanter, et nærmest uhørt gjennombrudd i norsk politisk sammenheng. Men som alltid med fløypartier, oppstod etter kort tid internt kiv også i ALP. Det var godt om individualister og sterke personligheter i den nye bevegelsen, og flere av dem var totalt ute av stand til å samarbeide på en konstruktiv måte. Slik jeg forstår historien, var det mer personlige uoverensstemmelser som spilte en rolle i disse tidlige partistridighetene, enn egentlig prinsipielle politiske forskjeller, skjønt begge deler fantes nok. 

Allerede i 1974 sprakk det. Blant andre Langes vararepresentant på tinget, det unge talentet Carl I. Hagen, gikk ut og dannet Reformpartiet. Samme år døde ALP-gründeren brått. I korte perioder ble nå Eckhoff og Lønnum – sikkert utmerkede karer, begge to, men bestemt ikke like karismatiske som Lange før dem og, som det skulle vise seg, Hagen senere – etter tur partiformann. Det gikk ikke bra, og selv om Reformparti-medlemmene stort sett vendte tilbake til det som siden 1975 er blitt kalt Fremskrittspartiet, havnet partiet ved valget i 1977 på kun 1,9 % oppslutning og mistet representasjonen på Stortinget. Få måneder senere, i februar 1978, overtok Hagen det politiske konkursboet. Deretter begynte en oppslutningsmessig suksess uten like i norsk etterkrigshistorie. Ved valget i 1983 stemte 5,3 % på FrP, og i 1987 var støtten vokst til 10,4 %, men så falt den igjen til 6,5 % i 1991. Etter dette kom den neste store politiske striden til overflaten i det ennå ferske og formbare partiet, nemlig den mellom liberalister og nasjonalkonservative.

Fra Anders Langes tid var det stort sett nasjonalkonservativt tankegods – men ispedd mye annet rart, det må bare innrømmes – som utgjorde den politiske ryggraden i først ALP og siden FrP. Men mot slutten av 1980-tallet og ut på 90-tallet begynte mer ideologisk motiverte liberalister («individets uinnskrenkede frihet er det altoverskyggende politiske prinsippet!»), ikke minst blant de yngre partimedlemmene, å påvirke arbeidet. Det kom til sterkere og sterkere irritasjon og konflikter innad, og utad sank oppslutningen i takt med at den individorienterte frihetsideologien kolliderte med hevdvunne nasjonal- og sosialkonservative prinsipper og tradisjoner som tidligere hadde appellert til brede velgergrupper. Særlig i forbindelse med at innvandringsspørsmålet nå tok større og større plass i politikken, og velgerne ikke opplevde at andre partier tok deres uro i sakens anledning alvorlig, ble spenningen mellom fokus på individuell frihet og nasjonalt ansvar kritisk. 

I 1994 smalt det under landsmøtet på Bolkesjø. Mange særlig unge partimedlemmer og rundt halve stortingsgruppen talte mot formann Hagen og de nasjonalkonservatives (i tillegg lå det utvilsomt mye grums av mer personlig art til grunn for uenighetene, men dét lar vi ligge) forsøk på å stramme til partiets profil, og det ble klart at en alvorlig splittelse lå i potten om ingen gav etter. Hagen var knallhard, som han også før hadde vært og siden skulle vise seg å bli, i mulige eksklusjonssaker: «Pell dere ut!» var oppfordringen til liberalistene. De forsvant, gikk «frivillig» eller ble ekskludert, og igjen stod et klarere nasjonalkonservativt parti der liberalistiske idéer og medlemmer hadde tapt kampen om makten.

Nå fulgte en lang periode med fremgang ved valgene og, enda mer, på meningsmålingene. I 1997 og 2001 var partiet oppe på rekordhøye 15 % ved stortingsvalgene, og i 2005 og 2009 nådde de enda større høyder, rundt 22 %. FrP var blitt landets nest største parti. I disse årene skjedde det også flere ganger at de bikket 30 %-merket på valgbarometrene, der de konkurrerte med Ap om førsteplassen i popularitet. Så begynte nedturen: I 2013 fikk FrP 16,3 % av stemmene, mens de i 2017 fikk 15,2 %. Siden er partiet falt ytterligere, til nå å vake i overkant av 10 % på måling etter måling. Hva har skjedd, og hvordan kan det ha seg at partiets popularitet er redusert til halvparten, eventuelt en tredjedel, av hva den var for få år siden?

Siv Jensen ble partileder etter Hagen i 2006. Dette så ikke ut til å innebære noe skifte av politisk kurs, men litt etter litt er det blitt klart at liberalistiske idéer, tanker og prinsipper har krøpet tilbake inn i partiets ledelse, mens det nasjonalkonservative fundamentet er blitt tilsvarende svekket. Om dette er skjedd etter ønske fra Jensens side eller ikke, er mindre viktig: Utviklingen har funnet sted. Etter partiets inntreden i Erna Solbergs koalisjonsregjering i 2013 er det hele blitt svært tydelig: FrPs ledelse har gjort nærmest alt de har kunnet for å fremtre som såkalt «ansvarlig» og derved bli spiselig for mediene og Løvebakkens øvrige beboere. Det meste med smak av «høyrepopulisme» er skjøvet i bakgrunnen (noen små retoriske unntak har det vært, særlig i førvalgstider; da er det igjen viktig å mobilisere landets tause majoritet), alt er gjort for å bli ett blant andre «normale» norske partier, for å slippe smakspolitiets stadige brennemerking som fascister, rasister og alt annet stygt som slynges ut over den ufjelge høyresiden. Man har nærmest bøyd seg dobbelt for å tekkes de fiiine, men likevel har velgerlekkasjene sildret og dryppet, slik at FrP forut for årets kommunevalg risikerer å bli redusert til et miniparti, særlig i de store byene. Og alt dette er skjedd samtidig med at masseinnvandringen under de siste ti årene har vært uten sidestykke i vårt lands historie, og uten at andre partier har brydd seg med å fange opp den folkelige misnøyen med dette.

Hvordan er det mulig å legge for dagen en slik mangel på politisk teft og maktvilje? Tror FrP virkelig at de kan konkurrere ut de andre liberale og liberalistiske partiene (Høyre inklusive, som siden noen tiår tilbake kun i navnet kan sies å være konservativt) på disses egen hjemmebane? Det ser slik ut, og nei: Det er virkelig ikke til å tro.

Den ovenstående historiske gjennomgangen beviser ikke formelt at kausalitet foreligger – post hoc ergo propter hoc er og blir en vanlig slutningsfeil –, men er likevel en sterk indikasjon at FrPs frafall fra nasjonalkonservatismen til fordel for en utvannet liberalisme som partiideologi, er hovedgrunnen til partiets fall i oppslutning. Folkets bekymring over innvandringspolitikken, utflagging av nasjonal suverenitet til Davos og Brussel og oppgitthet over den allmenne fortøvingen i samfunnet skulle tilsi at et normalt konservativt parti (altså ikke et liksom-konservativt surrogat av Solberg-og-Sanner-typen) ville gått rett til topps i popularitetsmålinger og valg, men FrPs ledelse har ikke klart å reagere hverken rasjonelt eller gatesmart på situasjonen. Hvordan er det mulig, spør jeg igjen, at de ikke evner å se hva som ville gagne ikke bare Norge, men dem selv som yrkespolitikere på litt lengre sikt? Selv når de bevitner hvordan Senterpartiet, landets hestehandlerparti numero uno hva politisk maktspill angår, svinger seg opp mot tretoppene gjennom å være det eneste noenlunde konsekvente partiet for alle dem som er mot globalisering og sentralisering, selv ikke da skjønner dagens FrP at her finnes et sug i folket etter noen som kan målbære den allmenne skepsisen – fortvilelsen – over hva som skjer med fedrelandet? Igjen og for siste gang: Hvordan er det mulig?

Man fristes til å rope ut: Ta dere nå for pokker sammen, mennesker! Innse det som enhver, selv politisk svaksynte, burde kunne skjønne, nemlig at det blant oss finnes hundretusenvis av frustrerte velgere som svært, svært gjerne vil hjelpe frem til makten en politisk kraft som er villig til sette norske interesser først, i stedet for å konkurrere i selvødeleggende godhetsposering for hovedsakelig utenlandske smaksdommere. Dersom det derimot virkelig er tilfellet at dere forakter oss så mye, altså nordmenn som ønsker å bevare et tillitsfullt, tilnærmet monokulturelt Norge av samme type som forfedrene slo leir om og kjempet for, ifølge en ikke ukjent sangtekst, så vær da vennlige og anstendige nok til å gi tydelig beskjed om saken! Vi skal nok enda en gang tåle å få høre at vi lukter, vi begrædelige,https://www.document.no/2016/09/23/de-begraedelige/ at dere foretrekker å være bestevenninner med Erna og Jan Tore, Hillary, Angela og Emmanuel heller enn vedkjenne dere slektskapet med sånne som oss. Men ha i det minste moralsk mot til å klargjøre følgende: Hvordan blir det i fremtiden fra FrPs side, ønsker dere å være en liberalistisk konkurrent til Høyre eller et politisk hjem for nasjonalkonservative? Vi er nemlig nå blitt ganske så utålmodige, slett ikke fornøyde med bare litt oppmuntrende førvalgsnakk hvert andre eller fjerde år.

Det finnes mange måter å stryke med på som ikke innebærer noen vakker eller verdig sorti, og å omkomme av kronisk forskreving blir både uærlig og komisk. Det er likevel dette som nå holder på å skje, kjære Fremskrittspartiets ledelse. Vi som gjennom tiår har stemt på FrP som det minst frastøtende alternativet, og ofte holdt oss for nesa når vi gjorde det, er i ferd med å miste tilliten til det dere driver med. Vi ønsker ikke å støtte et liberalistisk parti i full nedtur. Da heller finne et annet alternativ – i skrivende stund vet jeg ikke hvilket – for før eller senere kommer tomheten på norsk politisk høyreside til å fylles av noe eller noen som kjenner sin besøkelsestid. FrP har hatt muligheten en god stund nå til å aksle denne rollen, til å være et naturlig førstevalg for nasjonalkonservativt orienterte nordmenn. For hver gang dere ikke benytter sjansen, er det mindre sannsynlig at den kommer igjen.

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her