Budsjettforhandlinger på statsministerens kontor 27. november. Forhandlingene varte og rakk og ga inntrykk av å være harde. Men da det kom til stykket, hadde FrP gitt seg på kjernesakene: innvandring og klima. Foto: Terje Bendiksby/NTB

At noe er et nullsumspill, betyr at den enes fremgang er akkurat like stor som den andres tilbakegang. Den samlede økonomien i et land kan vokse dersom man eksempelvis finner olje i Nordsjøen og har vett nok til å sette i gang oljeutvinning; økonomi er derfor – i det minste i dette eksempelet – ikke et nullsumspill. Dersom du derimot snakker om politikk og begrenser perspektivet til oppslutning blant velgerne, så er vi tilbake i nullsumspillets absolutte og uforanderlige verden: En økt oppslutning for parti A på ett prosentpoeng må med nødvendighet svare til en akkurat like stor samlet tilbakegang for partiene B–Å. Likeledes vil en økning i parti As representasjon på Stortinget svarende til to ekstra mandater uvegerlig medføre at det blir to færre stortingsplasser å kjempe om for partiene B–Å. 

Vi har nå sett resultatene av at Fremskrittspartiet forlot Solberg-regjeringen for snart et år siden. Man gikk ut fordi den politiske avstanden til V og KrF ble for stor. FrP har siden fritt kunnet markere egne primærstandpunkter i og med at ingen bindinger lenger finnes til kompromissbefengte samarbeidsavtaler. Hva har vi så sett av FrPs politiske prioriteringer, hva oppfatter partiet som viktig og hva ikke? Hvordan har disse vurderingene påvirket nullsumspillet innen norsk politikk; hvem vinner oppslutning, og hvem taper? Helt til sist og aller viktigst: Hvordan ivaretas nå den nasjonalkonservative politiske dimensjonen som jeg og mange andre document.no-lesere er særlig opptatt av?

Etter FrPs uttreden av Erna Solbergs koalisjonsregjering opplevde de et umiddelbart løft på meningsmålingene med opptil fem raske prosentpoeng. Man kunne formelig merke at i alle fall deler av partiet gledet seg over ikke lenger å måtte danse etter Høyres pipe, spesielt gitt de mange sære trinnene som KrF og V hadde fått skrevet inn i partituret. Også utenfor partiet ante mange konservative håp om at FrP igjen kunne bli gjenkjennbart fra storhetstiden tidlig på 2000-tallet da Hagen var ubestridt leder og liberalist-globalistene ennå lå i ørske etter nederlaget på Bolkesjø.

Partileder Jensen og hennes «ansvarlige fløy» strevet en stund med å summe seg etter menigmannsoppgjøret mot regjeringsdeltagelsen. Til slutt fikk man imidlertid strammet tøylene og skapt ny orden blant troppene. Meldingen til opposisjonen i partiet er siden blitt klarere og klarere: FrP er og skal fortsatt være et liberalistisk parti, intet annet. Enhver som ønsker kursomlegning i nasjonalkonservativ retning, kan «vær så god finne seg noe annet å gjøre», for i Fremskrittspartiet har slike ingen plass. Samtidig med avklaringen har oppslutningen om partiet på meningsmålingene gradvis gått nedover, mot 10 % og under.

Bedømt utenfra er det særlig situasjonen i Oslo FrP som har brakt den interne tillitskrisen til overflaten og «tvunget» partiledelsen til å ta «et oppgjør med de illojale». Lokallagsleder Ugland Jacobsen ble nettopp ekskludert, men ikke bare det: Hele Oslo FrP ble satt under sentral administrasjon i påvente av en kommende rekonstruksjon med rettroende liberalister i ledelsen av også lokallaget. Intet «patriotisk fyrtårn» skal reises, hverken i Oslo eller andre steder, dermed basta!

Også dette forsøket på å dreie FrP tilbake i mer nasjonalkonservativ retning ble med andre ord slått ned, til sorg for meg og andre som har påpekt det strategisk som vel som taktisk selvsagte: Norge mangler et nasjonalkonservativt politisk samlingspunkt, og ethvert parti som har smartness nok til å plassere seg slik at de fyller det eksisterende tomrommet, kommer til å legge på seg kraftig straks velgerne blir oppmerksom på skiftet. Den som derimot bare jatter med de antinasjonale kreftene som for tiden dominerer Stortinget, vil bli straffet. Reaksjonen kommer ikke i dag og trolig heller ikke i morgen, men til slutt faller øksen – billedlig, for Guds skyld! – over dem som ikke skjønner at skiting i eget reir er og blir ufyselig.

Hvor står vi så nå, ett år etter at Nora FrP-frøken ikke orket mer, men forlot det politiske tvangsekteskapet? Personlig er jeg rystet – eller sjokkert, for å bruke et av Siv Jensens favorittutrykk – over at partiet ikke har klart å spille sine kort bedre, eventuelt ikke maktet å få finne nye og mer entusiasme-drivende kort i stokken. Dessuten er det ikke bare i ord og internt at partiledelsen har vært klar på at man ikke aksepterer forsøk på noen form for nasjonalkonservativ strategiendring, man har også vist i handling at partiet definitivt ikke representerer noe patriotisk Norge først-alternativ. 

Under høstens nominasjonsprosess foran neste års stortingsvalg vraket man Jon Engen-Helgheim fra førsteplassen i Buskerud, enda et bevis på partiets voksende evne til politisk selvskading. Engen-Helgheim har vært forbilledlig klar på saker som mange FrP-velgere oppfatter som særlig viktige – norske verdier, stram innvandringspolitikk og slutt på kaste fellesskapets penger bort på fjollepolitikk –, og har fremstått som både verbalt dyktig og sympatisk grensende til det karismatiske. Når slike unge kandidater ikke prioriteres til fremtidige representasjons- og lederverv, er det avslørende. mange politiske talenter har tross alt ikke dagens generasjon av FrP-politikere, og da formulerer jeg konklusjonen særdeles mildt.

Hvordan har FrP på Stortinget forvaltet sitt pund under de seneste ukene? Partiledelsen gikk jo på som bare det da statsbudsjettet skulle behandles; den ene etter den andre lot med ett som om de ikke var blondiner lenger, men høye, mørke og bøse der de krevde null innvandring i tillegg til innfrielse også av andre, lett gjenkjennelige FrP-krav. Gjennom alle tilgjengelige medier lot man det lyde at partiet nå måtte få betydelig gjennomslag under forhandlingene, ellers fikk regjeringen vær så god søke støtte andre steder for sitt budsjett.

Fint nok, slik skal det lyde fra et opposisjonsparti som ikke engster seg for hva som måtte bli resultatet dersom regjeringen kaster kortene. Men hva skjedde til sist – ble Høyre, KrF og V pent nødt til å be om godt vær under forhandlingene med sine tidligere så gode venninner og venner innen FrP-ledelsen?

Jeg har knapt sett et mer ynkelig eksempel på opp som løve, ned som skinnfell-forvandling. FrP fikk intet konkret igjennom hva gjelder norsk migrasjonspolitikk (jo da, det fantes visst en uttalelse i avtalen om at «kristne flyktninger skulle prioriteres», men denne klausulen ble umiddelbart omtalt av Erna Solberg som «vanskelig å gjennomføre»); det forelå kort sagt intet gi-og-ta-kompromiss innen saksfeltet, bare et flatt nederlag for FrP. Det eneste partiet fikk med seg etter å ha gått så hardt ut offentlig, var at sukker- og spritavgiftene skulle gå litegrann ned, visstnok svarende til at en halvliter-boks med pils blir kr 1,50 billigere. 

Da jeg ikke trodde at FrP kunne bli mer ynkelige, viste partiet noe annet. Naturligvis burde de vært mer standhaftige i forhandlingene, for virkelig: Tror de at noen småpenger til snop, børst eller lignende er det som skal til for å vende nedgangskurven for partiet? I så fall tror de feil, som tidligere tiders FrP-«seire» i regjering på områder som vann- eller snøskuter, samt noen øre lavere bensinavgift hist og her, heller ikke ens var i nærheten av kunne blidgjøre grundig skuffede velgere. Partiet burde, måtte, ha stått på sitt og sagt klart fra til det norske folk og de tidligere regjeringskameratene: Vi kommer ikke lenger til å kompromisse hva gjelder åpningen av Norge for uønsket innvandring! Dette gjorde de ikke, trolig fordi de ikke ville. «De gode menneskene» i H, KrF og V fikk enda en gang drive sitt «bare noen tusen stakkars flyktninger»-spill til medienes jubel, mens FrPs prinsippfasthet klappet sammen som var den laget av billig sukkerspinn. Jensen og den øvrige FrP-ledelsen burde gitt regjeringen beskjed om å henvende seg til Jonas, Audun og evig smilende Slagsvold-Vedum, siden de likevel ikke var villige til å bøye seg på det viktigste saksområdet. Isteden gav de selv etter, drevet av sitt evige håp om å få høre til blant de verdige og fine. Konklusjonen er like enkel som klar: FrP sviktet, for Gud vet hvilken gang. 

Dette kommer til å få negative konsekvenser for oppslutningen ved kommende valg. Klarer ikke et politisk parti å holde støttespillerne innen det egne grunnfjellet iallfall sånn noenlunde fornøyde, forsvinner det til sist. Senterpartiet, derimot, har vist en ganske annen stedighet og trofasthet mot sine kjernesaker og har vunnet nesten like mye oppslutning som Fremskrittspartiet har tapt. Dette forholdet skal vi komme tilbake til, ikke minst spørsmålet om hvorvidt Sp nå utgjør et troverdig alternativ for hjemløse norske konservative. Men FrP viste seg å være et håp som brast, intet mer, den konklusjonen er uomtvistelig.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂