Kommentar

Bildet: Erna Solberg og Sindre Finnes under G20-møtet i Hamburg 7. juli 2017. Foto: Wolfgang Rattay/Reuters/Scanpix

Det var så vidt båten bar, men det gikk bra. Arbeiderpartiet under Støres ledelse gjorde et riktig dårlig valg selv om de igjen ble størst.

Senterpartiet gjorde det godt, men ble ikke en like massiv valgvinner som det så ut til for et halvår siden, og selv om småpartiene på venstresiden (Rødt, SV og MDG) også hadde fremgang, var dette ikke nok til å utligne den samlede oppslutningen om Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti.

Hvis ikke noe underlig skjer, som at V og/eller KrF gir etter for et suicidalt markeringsbehov og finner på å felle Solberg-regjeringen, bør det borgerlige flertallet sørge for styringsdyktighet under også de nærmeste fire årene.

Jeg vil reflektere litt rundt hva som berget valgseieren, men enda mer omkring hvordan man best kan holde venstresiden unna makten også i et noe lengre perspektiv, la oss si i tiden etter neste valg.

Det er åpenbart at Ap tapte mer enn de borgerlige vant. Noe som trolig irriterte mange potensielle Ap-velgere, var den pripne, fordømmende og fordummende «dere taler ikke dannet»-holdningen som partiledelsen inntok i møtet med sine hardeste meningsmotstandere under valgkampen. «Dere gjør Norge til et kaldere samfunn» pep man overfor særlig Listhaug, men også alle andre som har bidratt til en noe så nær realistisk holdning i innvandringspolitikken.

Folk liker ikke slikt språklig overformynderi. De synes helt enkelt ikke det er sant at sentrale personer i Frps ledersjikt er smittet av fascisme, rasisme og jeg vet snart ikke hva; det som skulle være argumentasjon, ble til en uforskammet og tåpelig skittkasting som slo tilbake på Arbeiderpartiet selv.

Saken var jo at Listhaug og hennes kolleger ikke hevdet annet enn det folk flest (dét uttrykket igjen; en tid fantes da også Arbeiderpartiet med rette kunne hevde at de talte på slike menneskers vegne, men dét er etter hvert lenge siden) mener. Ingen liker å få slengt ukvemsord, i beste fall insinuasjoner, etter seg av de samme som ber om støtte.

Heller ikke norske «begrædelige»setter pris på å bli beskyldt for å være selviske og kalde om hjertet, og de sparket bakut. Dét kommer de garantert til å fortsette med, for de har etter hvert skjønt at det ikke er dem Arbeiderpartiet kjenner omsorg for.

Den kroniske og grelle diskrepansen mellom Aps ord og gjerninger har ligget dem i fatet på mer enn én måte hva oppslutning angår, ikke minst illustrert ved de ulike «utfordringene» forbundet med partilederens livsførsel som etter hvert dukket opp (stikkord: kapitalistisk smartness i privatøkonomien, familiens bruk av private helsetjenester og meget mer).

Skjønt egentlig er liv og lære-spriket blitt et strukturelt problem for hele partiet, det hefter ikke bare ved den nettopp avsluttede valgkampen eller den steinrike formannen. Ap er ikke lenger primært interessert i norske arbeidere og det er heller ikke disse som i dag først og fremst støtter partiet; offentlig ansatte kvinner og innvandrere er de nye kjernevelgerne.

Uansett hvor mange flinke reklamerådgivere man får hjelp av, så kniper det med å holde ved like et bilde av Ap som arbeiderklassens fremste hjelper, for illusjonen er for lengst gått ut på dato.

Man kan «sminke purka» ved hjelp av partinære markedsføringseksperter av Try- og Steen Jensen-typen samt finslipe retorikken så mye man vil, men til sist skinner virkeligheten gjennom. Dette skjer nå i vårt land selv om nordmenn også hva slikt angår er tregere i reaksjonene enn sine europeiske brødre og søstre. Uansett: Tilbake til fordums storhet – til «fornstora dar» som det heter i svenskenes nasjonalsang – kommer Arbeiderpartiet neppe. Samfunnet har forandret seg og fine ord er ikke nok for å gjenoppbygge tapt tillit.

Fremskrittspartiet gjorde etter min beste forståelse en utmerket valgkamp og holdt stillingen enda bedre enn Høyre. Ikke minst skyldtes dette at man fikk satt migrasjonsproblematikken på dagsordenen, noe problemfornekterne hadde håpet ikke skulle skje. Særlig Sylvi Listhaug er å takke for dette, og hun har da også fått mye og betimelig skryt her inne for sin uredde og viktige innsats. Formuleringen «hun er som et helt parti alene» er bare en mild overdrivelse.

Resultatene i Listhaugs hjemfylke, Møre og Romsdal, må være særdeles gledelige og dessuten informative i så måte: Frp økte sin oppslutning og ble fylkets nest største parti, rett bak Høyre og rett foran Ap.

Den påtvungne demografiske omdannelsen av det norske samfunnet som først og fremst Arbeiderpartiet står bak, men som de selvsagt ikke er eneansvarlige for, opprører Ola og Kari Nordmann trass i all propagandaen som settes inn for dels å bagatellisere utviklingen, dels å gjøre aksept av den til et spørsmål om moralsk anstendighet.

Straks disse spørsmålene traff den mediale virkeligheten, økte oppslutningen om det eneste stortingspartiet som har ytt reell motstand mot det som skjer. Den globalistiske eliten kaller slikt for populisme, men en mer presis betegnelse ville være demokrati. Folket lar seg ikke evig kneble i et så viktig spørsmål, ikke engang i et samfunn der mediene er massivt manipulerende i sin støtte til «godhetspolitikken.»

Ikke lite ros skal i sammenhengen tilflyte også Frps og Høyres toppledelse som la for dagen nok taktisk vett og menneskelig romslighet til å la Listhaug og andre fremme sine hjertesaker stort sett uforstyrret under valgkampen, endog innimellom med aktiv støtte.

De mange forsøkene på etisk brennemerking fra Gahr Støre, AUF, NRK, Hareide og mange, mange andres side fikk aldri noen riktig effekt selv når man henviste til at «men Solberg har sagt,» som om regjeringssjefen skulle ha noen slags vetorett over samarbeidende partiers politiske markeringer forut for valg.

Trolig fantes innen de liberalistiske fløyene av både Høyre og Fremskrittspartiet mange som ikke var overbegeistret for at innvandringsdebatten ble så fremtredende, men de innså at bare slik kunne tilstrekkelig støtte samles bak det blå regjeringsalternativet.

Vi er gode nok som stemmekveg, vi begrædelige, selv om kneleddsrefleksene til Solberg, Brende og mange andre «vidsynte» ikke akkurat er nasjonalkonservative. Skjønt jeg medgir gjerne at det er langt bedre å ha Høyre-globalistene, og også deres meningsfeller innen Frp, med på laget enn som motstandere når kampen tas mot de internasjonale sosialistene i MDG, SV og Arbeiderpartiet. Effektive allianser er et gode selv når kjærligheten og enigheten bare er situasjonsbetinget; det er den gjensidige nytten som teller.

Hvordan kan de borgerlige hindre at den politiske makten ved neste korsvei og valg igjen glipper over til Arbeiderpartiets venstrefløy og nærstående grupperinger med røtter i rød-grønn fundamentalisme?

En uke er lang tid i politikken, heter det seg, og fire år desto lenger, så vi kan trygt gå ut fra at mangt og mye vil inntre som kommer til å påvirke tanker og handlingsrom hos både folk og politikere før den tid kommer; svaret på spørsmålet er med andre ord usikkert. Likevel er det et par tiltak jeg gjerne vil løfte frem som viktige dersom risikoen for et fremtidig venstreoppsving skal minimeres.

Det første kan document.no og nettstedets mange lesere bidra til ved fortsatt frimodig å forfekte den nasjonalkonservative dimensjonen i politikken. Vi må minne politikere fra alle partier om hva som er deres primæroppgave: å agere til Norges og nordmenns beste.

Igjen og igjen må vi påpeke at masseinnvandringen innebærer en trussel mot ikke bare vårt velferdssamfunn, men mot selve vår nasjon. De som har ork til slikt, kan og bør gå inn i politiske partier de måtte nære en viss sympati for, for innenfra å fremme motstand mot postmoderne normoppløsning og historieløs multikulturalisme. Blant Frps, Høyres, KrFs og Senterpartiets medlemmer deler mange denne motstanden, men de trenger hjelp og støtte for å få partiintern makt.

Selv blant Arbeiderpartiets medlemmer og i enda større grad velgere finnes mange med samme grunnholdning, men som ikke får gjennomslag i partiledelsen med mindre innsikten vokser også der om at et skifte må til for atter å komme i posisjon. Alle de nevnte partiene er styringsorienterte og vil endre seg om så er nødvendig for å oppnå makt. De gjør det som er nyttig for dem, slik er politikkens vesen.

Senterpartiets samarbeid til venstre er ingen naturnødvendighet; det er ikke mange tiårene siden partiet var en sentral aktør innen den borgerlige blokken. Kloke folk innen Høyre og Frp bør minne seg selv om dette historiske faktum og ta kontakt med sine Sp-kolleger for å se om man ikke kanskje igjen kan finne frem til et samarbeid som gagner alle tre partiene, og derved også det norske folk.

Jeg vet at forslaget ved første blikk kan hende fortoner seg urealistisk, men kort etter et valg som innebar en betinget seier for H og Frp, mens Sp hadde markant fremgang uten å oppnå reell politisk makt, kan være rett tidspunkt for et slikt djervt initiativ. Vær så snill: Prøv å legge bak dere all agg som finnes partiene imellom, sett dere uformelt ned og snakk sammen om hva som kan gjøres for å finne løsninger i for landet viktige spørsmål!

Det hører med til begrunnelsen for oppfordringen at Senterpartiet fremtidig vil måtte slite i ethvert samarbeid til venstre der et svekket Ap må tilgodese også SV, MDG og Rødt; situasjonen vil bokstavelig talt være som å vifte med røde kluter for sentervelgernes øyne.

Sp er blant de minst ideologiske på Stortinget, et i grunnen konservativt og nasjonalsinnet parti. Men de er også pragmatiske og maktorienterte, trekk som burde borge for at det også der i gården må finnes noen som gjør seg tanker om at et fornuftsekteskap med Høyre og Frp kanskje kunne være bedre enn de nåværende samarbeidskonstellasjonene.

Tilsvarende må Høyre og Frp innimellom ha fundert på om ikke Sp kunne være en mer naturlig samarbeidspartner enn KrF og V, så mye besvær som de sistnevnte har stelt i stand.

Vis derfor praktisk klokskap og ta en kaffe sammen i «full diskresjon,» Slagsvold Vedum, Solberg og Jensen, gjerne med et «wienerbrød fra Størens bakeri» i tillegg for å gjøre stemningen løsere og gladere. Dere er alle realister og maktpolitikere, og intet fremmer samarbeid mer enn felles nytte. Snakk først sammen uformelt, uforpliktende og i grunnleggende vennlighet, for av slikt kan mye godt komme.

Selvsagt vil et eventuelt samarbeid måtte innebære betydelig kamelsluking for alle involverte parter, men i følge den erfarne og kloke Jan P. Syse er det forbausende hvor store kameler en politiker kan svelge om man bare tar dem medhårs.

Får man noe viktig tilbake, kan man også være villig til å gi noe. Sp må trolig få konsesjoner hva gjelder allmenn støtte til bygdefolket, inklusive at sentralisering ikke gjennomføres med tvang, men får de gjennomslag fra H og Frp hva disse kjernespørsmålene angår, så vil de kunne akseptere svært mye annet, ikke minst tiltak for å sikre en for Norge sunnere migrasjonspolitikk.

Alle de tre nevnte partiene har nettopp vunnet et valg, hver på sin måte. Da er tiden inne for store og viktige kompromisser. Å bringe Senterpartiet tilbake igjen i den borgerlige folden ville innebære en viktig strategisk seier. Et slikt utvidet samarbeid ville vesentlig øke muligheten for å føre en klok nasjonal politikk i en for landet krevende situasjon.