Gjesteskribent

Fotografier: Bård Gudim (Jensen), Kjetil Ree (Solberg), SP (Vedum), Kjetil Ree (Grande), Tore Sætre (Støre), SV (Lysbakken), Mona Høvset (Hareide) og André Løyning (Moxnes) / Wikimedia Commons.

 

Svaret på ovenstående spørsmål er følgende: Nei, ikke nødvendigvis. For å komme til denne konklusjonen må man imidlertid gjøre seg noen refleksjoner rundt både i hvilken retning eventuelle politiske endringer må skje og hvor raskt man kan påregne at de kommer.

Den nye, eller kanskje heller nygamle, politikken jeg har i tankene som ønskelig for vårt land, er en nasjonalkonservativ sådan; ulikt uspesifisert venstreslaps og grønne bevegelser til forsvar mot imaginære problemer ligger meg sant å si ikke særlig på hjertet. Jeg tenker med andre ord på hvordan man skal kunne reintrodusere i norsk politikk sunne, konservative vurderinger som på basis av erfaring med hva som fungerer og ikke fungerer, allmennkunnskap om biologiske realiteter og norsk så vel som andre lands historie, samt et grunnfestet «Alt for Norge»-perspektiv søker å styrke vår egen nasjon i stedet for på karikert Mor Godhjerta-vis å blande seg i andre land og folks gjøren og laden.

Det var en gang for ikke så fryktelig lenge siden at Norges konge uttalte ovenstående motto med naturlig stolthet i stedet for å le flaut og påstå at det egentlig ikke finnes store forskjellen mellom nordmenn og andre, at «det norske» knapt eksisterer som noe særegent; denne nasjonale frimodighet ønsker jeg gjenopprettet. Den store verden utenfor oss er ikke, samme hva de profesjonelt «gode» later som, noen global landsby eller en solidarisk sandkasse der alle lekende har internalisert samme etiske grunnlag byggende på universelle verdier kalt menneskerettigheter. Å tro noe slikt reflekterer en like alvorlig som skadelig misforståelse. Men nok om dette, dagens tema er et annet.

At man først og fremst skal konsentrere seg om sitt eget, betyr selvsagt ikke at man skal unnlate å lære av andres erfaringer. La oss derfor se på våre to skandinaviske granneland: Har svensk og dansk politikk blitt markant forandret under senere år? Hvis ja, kom endringene som følge av at nye partier åt seg inn i velgerkaken på bekostning av de allerede etablerte?

Svaret er både ja og nei. I Danmark har den største partipolitiske forandring under de siste drygt 20 år vært Dansk Folkepartis (DF) sterke vekst fra restene av Mogens Glistrups Fremskridtsparti siden midten av 1990-tallet. Den dominerende sak bak fremgangen har vært motstanden mot fremmedkulturell innvandring; man ville ikke tillate at Danmark opphørte å være dansk, for å si det meget enkelt, og suksessen har vært formidabel helt til partiet ved siste folketingsvalg (2015) fikk 37 mandater og ble størst på borgerlig side. Socialdemokratiet (S; altså Danmarks Ap) fikk til sammenligning 47 mandater hvilket innebar en mindre fremgang siden det forrige, dårlige valget (2011), mens derimot den tidligere dominanten på høyresiden, Venstre (ja da, jeg vet at man kan bli mer enn forvirret av at «sidehenvisningene» viser stygg diskrepans mellom navn og reell plassering langs vår tilvante høyre-venstre-akse, men politikk er nå engang ingen logisk øvelse hverken i vårt sydlige naboland eller hos oss) gikk tilbake og fikk 34.

Mer interessant i vår gitte sammenheng var utviklingen innad i S under forrige folketingsperiode: Man innså at partiets tradisjonelle «liberalisme» i innvandringsspørsmål var en alvorlig hindring for økt oppslutning. Derfor endret man kurs og begynte å målbære synspunkter som hittil var blitt brennemerket som fremmedfiendtlige. Skiftet hjalp. Partiet stoppet sitt kroniske fall og fikk i stedet en viss fremgang. Siden har de strammet inn retorikken enda mer hvilket har hjulpet dem til å klatre ytterligere på meningsmålingene.

Samtidig har misnøye utviklet seg om det mange ser som et voksende DFs manglende konsekvens i selve kjernesaken, altså «udlændingepolitiken;» man synes enkelt sagt at partiet ikke er «fast nok i klypa» lenger hva forsvaret av «danskhed» angår. Som det nesten alltid skjer i slike situasjoner, dukker da nye eller nygamle partier opp på høyresiden, i Danmark høsten 2015 (like før folketingsvalget) «Nye borgerlige.» Selv ikke praktisk samarbeid med det betydelig eldre, men likeledes konservative, Dansk Samlinghttps://da.wikipedia.org/wiki/Dansk_Samling gav nok stemmer til representasjon på Christiansborg, skjønt førstnevnte har på noen meningsmålinger vært nær den danske sperregrensen på 2 %.

I Sverige hadde Sverigedemokraterna stor fremgang under de to foregående riksdagsvalgene da partiet alene motsatte seg landets hodeløse innvandringspolitikk. I løpet av de siste par år har imidlertid dét skjedd at Moderaterna (Sveriges Høyre) har kastet på båten sin bokstavelig talt grenseløse liberalisme i migrasjonsspørsmål, kvittet seg med Reinfeldts arvtager (partiet tapte og tapte i oppslutning under Kinberg Batras ledelse) samtidig som også øvrige «allians-partier» (den løse borgerlige blokken som har vært sosialdemokratenes tradisjonelle hovedmotstander) fant det opportunt å tale som om de nå tok alvorlig alminnelige svenskers bekymring over den enorme fremmedkulturelle innvandringen landet opplevde. Selv statsminister Löfven (S) begynte å innse at nok kanskje omsider var nok og vel så det, i alle fall ordla han seg slik, altså at det faktisk finnes grenser for hvor mange fremmede et lite land kan ta imot uten å miste seg selv. I det politiske nullsumspillet som alle meningsmålinger uvegerlig reflekterer, har disse «nya tongångarna» fra «gammelpartiene» medført noe lavere eller iallfall stagnert oppslutning om SD i det siste selv om partiet fremdeles ligger svært godt an sammenlignet med valgresultatet i 2014.

Samtidig er nye småpartier på svensk høyrefløy dukket opp, båret frem av utålmodige mennesker som dels av personlige, dels av politiske grunner ikke er fornøyde med hvordan SD målbærer en mer realistisk politikk i de for nasjonen viktigste spørsmålene. Det dreier seg særlig om Alternativ för Sverigehttp://www.dagen.no/Nyheter/politikk/Utestengte-starter-nytt-parti-i-Sverige-445436 (forslag om radikal repatriering av utlendinger står sentralt i deres program) og Medborgerlig Samling. Det er i skrivende stund uvisst om noen av disse vil få en oppslutning som gjør dem realpolitisk interessante i maktspillet fremover.

Hva har alt dette for overføringsverdi til norske forhold, hvis overhodet noen? Ett åpenbart poeng er at press fra folket kan lede til endret migrasjonspolitikk hos partier som er ved å miste oppslutning (Socialdemokraterne i Danmark, Moderaterna i Sverige), og det ganske så raskt dersom det virkelig begynner å brenne i knutene. Folkelig motstand fungerer bare den blir sterk nok, for intet stimulerer eller tvinger politiske partier til endring mer effektivt enn risikoen for å havne der det er mørkt og kaldt.

Ekstra tydelig blir tendensen der noen alt har organisert seg utenfor den gamle partiadelen og står klar til å kanalisere folkelig misnøye inn i reell samfunnsmakt, som Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti gjør det i våre skandinaviske broderfolk og, ikke å forglemme, Fremskrittspartiets enda tidligere fremvekst viste det hos oss. Disse tre partienes suksess har sørget for til dels markante politiske retningsendringer hos konkurrentene, at «de andre partiene har kommet etter og overtatt Fremkrittspartiets politikk» som Carl I. Hagen så mange ganger har formulert det om Arbeiderpartiets, Høyres og andre stortingspartiers «konsekvente fleksibilitet» etter hvert som flere og flere i folket viste seg å ville ha FrPs løsninger. Følgende må aldri glemmes: Det er resultatene som først og fremst interesserer Ola og Kari Nordmann, ikke hvem det var som først presenterte forslagene og sånn sett egentlig fortjente æren for dem. Politisk takknemlighet er ferskvare.

Riktig vanskelig blir imidlertid situasjonen for misnøyde borgerlige velgere dersom de opplever at momentum blant de etablerte i retning av en mer nasjonalkonservativ politikk er for svakt eller rent av ikke finnes, hvilket har vært en viktig del av bakgrunnen for fremveksten av nye småpartier på den skandinaviske høyresiden. Jeg har nevnt to partier fra Danmark og to fra Sverige som kjemper for større oppslutning, og leserne kjenner selv til også norske eksempler på nye eller nygamle mikropartier som gjør sitt beste for å klore seg fast og bli blant dem som må regnes med. Er slike småpartier mest til nytte (de fokuserer oppmerksomhet på allment nødvendige politiske endringer) eller skade (de stjeler velgere fra de minst ille store partiene, hvis representasjon på Stortinget følgelig blir mindre)? Spørsmålet er vanskelig. Også på dette området gjelder det at «livet må leves forlengs, men kan forstås kun baklengs.» La oss begrense oss til dagens norske politiske situasjon.

For hva synspunktet er verdt, og jeg er sikker på at noen vil reagere på tonen i det følgende: Personlig har jeg svært liten tillit til småpartiene vi i dag finner til høyre for FrP; flere av dem blamerer seg stadig med offentlig, uverdig skittentøyvask når de har sine mange personfeider, og også ellers virker de å være uten synderlig intellektuell spenst. Det lille jeg har sett inngir ikke lyst til å arbeide for noen av dem, ganske spesielt fordi enhver slik støtte, ved valgurnene eller på annen måte, med nødvendighet medfører at støtten til andre blir tilsvarende mindre. Selv om FrP etter eget utsagn er et liberalistisk parti, og da får vi vel tro dem, så har partiet også en relativt sterk nasjonalkonservativ fløy som i praksis har vist å kunne dreie norsk politikk i en klokere retning. Hadde vi hatt en rød-grønn regjering ledet av Jonas Gahr Støre under de siste årene, tror jeg det er utvilsomt at politikken ikke minst på innvandringsfeltet hadde vært markant mer slepphendt enn tilfellet har vært under Solberg-Listhaug som regjeringssjef respektive fagminister. Å sette et aktuelt foreliggende alternativ opp mot noe idéelt noe er notorisk urealistisk, sammenligningen må gjøres med dét som faktisk ville blitt resultatet. Man bør derfor tenke seg særdeles nøye om før man øder sine krefter på tulleinitiativer, og noen av organisasjonene som fra høyre stadig klager på FrP, forekommer meg å være nettopp dét.

Når så er sagt, så er selvsagt ikke den nåværende partistrukturen på Stortinget hugget i stein. Noen partier vil forsvinne mens andre vil komme til også fremtidig, slik er det alltid. Det kan komme et nasjonalkonservativt initiativ eller parti som plutselig slår igjennom, dersom de rette folkene treffer rett mulighetsvindu med rett type anstrengelser. Før nevnte Hagen klarte i sin tid å løfte Fremskrittspartiet fra 0,7 % oppslutning til 33 %; slike «undere» forekommer, om enn sjelden, og etterpå skjønner alle at det egentlig ikke var noe under. Det er litt som med revolusjoner: Det eneste som kan rettferdiggjøre dem, er at de har suksess. Hva Norge angår, er jeg imidlertid redd for at svært drastiske ting må skje i samfunnet før folk våkner massivt opp av dvalen og et flertall forlanger endringer som monner.

Idet jeg skriver dette, har nylig en helt usedvanlig offentlig kuing av Sylvi Listhaug skjedd fordi Arbeiderpartiet valgte å koble Utøya-myrderiene sammen med FrP-kritikk av Aps holdning til terrorister generelt og partiets vektlegging av fremmedkrigeres rettssikkerhetshensyn versus allmenn samfunnstrygghet spesielt. Ingen vet ennå hva de langsiktige konsekvensene av dette narrespillet kommer til å bli, men det skulle ikke forbause meg om Listhaug i og med det forløpne får en pangstart mot ytterligere klatring i retning toppen av norsk politikk. Friheten hun får som menig stortingsrepresentant kan brukes til å profilere et nasjonalkonservativt alternativ, om hun så ønsker. Det er uansett ikke gitt at regjeringssamarbeid med partier og en statsminister som svikter når opposisjonen begynner å ule, ja, som faller FrPs suverent mest populære minister i ryggen og tvinger frem urimelige unnskyldninger for å få fred, i lengden er liv laga. Balansegangen blir i beste fall hårfin.

Hvis Fremskrittspartiet i så fall ikke følger Listhaug og hennes meningsfeller innen partiet, men velger regjeringssamarbeid fremfor kamp for de viktige endringsutfordringene Norge står overfor, så vil en ny situasjon oppstå. Svikter FrP i en slik situasjon, går mulighet over til å bli nødvendighet; da må noe nytt etableres enten fra bunnen av eller ved at noe allerede eksisterende gis nytt innhold. Dersom en politiker av Listhaugs støpning og med hennes velgertekke virkelig gikk i bresjen for en nasjonalkonservativ bevegelse i Norge, tror jeg denne ville hatt store muligheter for å lykkes.

Vi vet aldri hva som venter bak neste sving. Alle med iallfall noen erfaring vet at «a week is a long time in politics.» Spennende tider ligger foran oss.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her