Kommentar

Mennesker og organisasjoner markerer seg overfor andre ved å vise hva de liker, men sannelig også ved å gjøre klart hvem og hva de tar avstand fra. Ofte er signalene tydelige og reflekterer positive eller negative primærstandpunkter. Andre ganger veies pragmatiske vurderinger inn; eksempelvis blir min fiendes fiende til min venn hvis bare nøden er stor nok, samme hvor dårlig fundert «vennskapet» ellers måtte være. Et stjerneeksempel på sistnevnte så vi i vestmaktenes holdning til Sovjetunionen under krigen. Det kommunistiske imperiet var Hitler-Tysklands viktigste motstander, og før nazistene var knust var det for Storbritannia og USA uaktuelt å kritisere sovjeterne samme hva de måtte gjøre som ledd i sin maktutøvelse og krigføring.

IMG_0550

Dagsavisen i kjent stil: David Cameron deler ut ballonger, Nigel Farage deler ut køller med spiker. Lovely.

I de tre skandinaviske landene har vi de siste tiårene sett fremveksten av nye, innvandringsskeptiske partier på høyresiden; dette har skjedd i takt med at de gamle partiene omfavnet det flerkulturelle samfunnet som mål og ideal og i takt med dette i betydelig grad åpnet grensene for folk langveis fra. Innvandringsbølgen skapte hundretusenvis nye nordmenn, dansker og svensker – iallfall er det slik politisk korrekt nyspråk omtaler de nyinnflyttede – og stort sett har de politiske elitene bejublet den demografiske endringen. Dansk Folkeparti i Danmark, Fremskrittspartiet i Norge og Sverigedemokratena øst for Kjølen har protestert mot utviklingen med varierende effekt; mest i Danmark, mindre i Norge og minst i Sverige. Man skulle tro at en slik felles agenda ville resultere i en betydelig samfølelse og kanskje endog samarbeid de tre partiene imellom i de skandinaviske landene. Har så vært tilfellet?

Slett ikke, later det til. Jeg vil se på saken fra vår, altså norsk, synsvinkel. Det overraskende faktum er at Fremskrittspartiet har vært meget avvisende overfor de to andre. Stort sett har man ikke villet ta i dem ens med ildtang, men har gjort sitt ytterste for å holde dem på minst armlengdes avstand. Ikke engang vilje til å omtale de innvandringsskritiske danske og svenske partiene på en vennlig og respektfull måte er blitt vist.

Dette går frem av mangt som er sagt så vel som skrevet, hvorav denne artikkelen fra Klassekampen for drygt fire år siden inneholder særlig mange informative formuleringer. Sverigedemokraterna var nettopp valgt inn i Riksdagen for første gang, og Siv Jensen presiserte Fremskrittspartiets holdning til fenomenet: «Vi har ingenting til felles med Sverigedemokraterna. Jeg har ikke behov for å ta avstand fra dem, fordi vi aldri har hatt noe med dem å gjøre,» sa hun. Hun avviste at Fremskrittspartiet ens skulle ha noen grunn til å snakke med Sverigedemokraterna eller Dansk folkeparti, for: «Ser vi på det ideologiske standpunktet til disse partiene, ligger de til venstre for Frp. De er noe slags nasjonalistiske sosialister, og det har vi som liberalister litt vanskelig for å føle noe slektskap med.» Videre: «Vi har ingen formelle søsterpartier, men vi har noen partier som vi ønsker å gå i dialog med. I Danmark er det danske Venstre, mens det i Sverige er Moderaterna.»

Also sprach Siv Jensen den gang. Valget av ord som «nasjonale sosialister» var neppe tilfeldig; hun visste nok hvilke tråder det lønnet seg å trekke i for å vekke til live de rette historiske assosiasjonene. Tonen har ikke endret seg siden, snarere tvert imot. Man snakker om de urene, ikke med dem. Fremfor alt har man prøvd å unngå enhver form for berøringssmitte i kampanjen for å omklassifiseres som ren i medienes øyne.

Jeg skal også i fortsettelsen først og fremst konsentrere meg om Fremskrittspartiets forhold til Sverigedemokraterna siden dette er det sist tilkomne av «de populistiske protestpartiene på høyresiden» i skandinavisk politikk, og dét som er blitt aller mest utskjelt i eget land. I denne relasjonen er det også Fremskrittspartiets egen iboende politiske dobbelthet blir som mest tydelig.

Tillat meg et dypt personlig hjertesukk: Det er noe frastøtende ved den eller dem som i stillhet slutter seg til mobbere. I svensk nåtidspolitikk før så vel som etter riksdagsvalget i høst, er det uten sammenligning Sverigedemokraterna som i størst grad utsettes for mobbing både i mediene og blant politikerne, i alle fall om man holder utenfor småpartier som går under radaren til de store og mektige. Fremskrittspartiet har valgt å stå sammen med mobberne; de bidrar kan hende ikke selv aktivt til hetsen, men de har omhyggelig passet på å markere avstand, å påpeke at «vi er ikke som dem.» Bortsett fra det uanstendige ved slik oppførsel, så har den imidlertid også noen konsekvenser – eller kan iallfall få det – for hvordan egne sympatisører oppfatter saken og støtter eller ikke støtter dem ved valgene. I så måte kan det godt være at Fremskrittspartiet har gjort opp regning uten vert denne gang. Fasit i spørsmålet blir tilgjengelig først om tre år.

Hva består uenigheten mellom Fremskrittspartiet og de andre i? Greit, det er godt mulig at det eksisterer forskjeller hva gjelder den økonomiske politikken, kanskje endog prinsipielle sådanne. Samtidig skal man ikke stikke under stol at også Fremskrittspartiet har gjennomgått betydelige endringer opp gjennom årene hva økonomisk fokus og tenkning angår; innimellom har de portrettert seg selv som «det nye arbeiderpartiet», en slags Gerhardsens rettelige arvinger i forsvaret av småfolk, andre ganger har «borgerne skal klare seg selv»-retorikken dominert. Men uansett: Når massiv og i hovedsak fremmedkulturell innvandring dominerer det hjemlige politiske bildet, bør man ikke da legge til side uoverensstemmelser hva økonomisk politikk angår og i stedet la hovedspørsmålet – hvilken holdning man har til de omfattende demografiske endringene som skjer i de nordiske landene – styre hvilke partier man ser som naturlige alliansepartnere? Skjønner ikke Fremskrittspartiets ledelse at det er innvandringspolitikken som volder de egne velgerne mest bekymring, som er det viktigste for dem?

Hvis de tar dette innover seg, så blir bestrebelsene på å gjøre seg lekker for Nya Moderaterna i Sverige, der Reinfeldt og hans mannskap har ført en totalt vettlaus – andre vil si åpen og generøs – innvandrings- og flyktningpolitikk i åtte år nå, og Venstre og Konservativt Folkeparti i Danmark som ville gjort mye av det samme om de ikke var blitt bremset av Dansk Folkeparti, mildest talt malplasserte. Dette gjelder i alle fall dersom måloppnåelse i den viktigste politiske saken er hovedmålet. I sammenhengen minner jeg igjen om den innledningsvis nevnte alliansen mellom USA, Storbritannia og Sovjetunionen under andre verdenskrig. «Dersom helvete hadde stått opp mot Hitler,» sa Churchill sånn omtrent, «så ville jeg ha alliert meg med Djevelen selv.» Gitt den kommunistiske elitens oppførsel overfor underlagte land i hele Øst-Europa, så er ikke dette så langt unna en temmelig presis beskrivelse av hva som skjedde.

Eller er det gal lignelse jeg bruker her, er det kanskje Sverigedemokraterna – og Dansk Folkeparti prinsipielt det samme om enn i noe mindre grad – som er å oppfatte som verre enn Hinmannen selv, og som Fremskrittspartiet følgelig gjør rett i å holde god avstand til? De som mener dette, peker til stadighet på Sverigedemokraternas verdigrunnlag og røtter som visstnok skal være brune enda mer enn botaniske røtter flest pleier å være det, dypt besudlet av et utgangspunkt i Vit Makt-bevegelsen og det som enda verre er. Mulig det er noe rett i kritikken, mitt liv er for kort til å bruke tid på å undersøke dette svenske partiets første fase, det kan godt hende at Sverigedemokraternas begynnelse ikke stod til høy stilkarakter. Men her som ellers «måste man jämföra» som det så treffende ble sagt i filmen «Mitt liv som hund» for noen tiår siden.

Er det virkelig så at man må ha en ubeflekket partihistorie for å regnes med i politikken? Hva da med alle partier med en kommunistisk eller sosialistisk fortid, og for mange av dem også tilnærmet samtid, preget av nære og kameratslige forbindelser til både Sovjetunionen, DDR og andre diktatoriske regimer på venstresiden? For å belyse tematikken kan man ta kritisk for seg en del sitater og oppfatninger tilhørende ham som inntil relativt nylig var leder for Vänsterpartiet (erklært ideologi: sosialisme og feminisme) i Sverige. Før 1990 het de Vänsterpartiet Kommunisterna. Etter eget utsagn gråt partilederen da Berlinmuren falt, så trist fant han nederlaget til dette geniale sosiale eksperiment å være, til tross for at svært, svært mange andre visste at DDR var en undertrykkende politistat av verste skuffe. Dersom kommunismens 100 millioner døde – jeg gir egentlig katten i om det reelle tallet kanskje bare er halvparten eller om det motsatt skulle vise seg å være en halv gang til så stort; den eksakte sannheten vil vi aldri kunne vite – dersom partier som vokser ut av en slik bevegelse, skal tillates å vifte med en moralsk pekefinger over andres politiske utgangspunkt, da blir spillet i overkant hyklerisk for meg. Men overfor Sverigedemokraterna, det eneste riksdagspartiet som forsøker å bremse eller stoppe en omforming av Sverige til noe helt annet enn det nasjonen en gang var, overfor dem blir alle rundt om moralsk høye og mørke og pruster og puster av indignasjon over SDs ideologiske arv og menneskesyn.

Jeg har selvsagt ingen som helst innflytelse på Fremskrittspartiets beslutninger eller synspunkter i ulike politiske spørsmål, jeg en kun en menig velger som har stemt på dem ved de siste korsveiene. Men kanskje er det av en viss interesse for Siv Jensen og hennes kolleger i partitoppen å høre hvordan sånne som jeg reagerer på kursen de nå følger – altså vi velgere som er mer opptatt av den nasjonale dimensjonen i politikken enn av proffboksing, muligheten for å kjøre segway eller snøscooter og størrelsen på tax free-kvoten.

Holdningen partiet legger for dagen overfor det som med rimelighet kan oppfattes som naturlige samarbeidspartier i Norden, finner jeg rett og slett skammelig. Den vitner om at de er villig til nesten hva som helst for å bli oppfattet som stuerene av Høyre og øvrige stortingspartier, for å få være innenfor snarere enn å forbli utestengt.

Dersom de ønsker å beholde sine nasjonalkonservative velgere ved fremtidige valg – og vi er nok ikke så få som man i Akersgaten og på Løvebakken skulle ønske – så må de styrke denne dimensjonen i egen politikk, ikke svekke den. Fremskrittspartiet er i ferd med å forskreve seg mellom sine konservative og liberalistiske fløyer, og det er intet vakkert syn. Per i dag ser det ut til at liberalistene er ved å vinne en endelig seier i kampen om makten innad. Tybring-Gjedde og noen få andre høres ennå som dissenterende røster, men stort sett synger Frp-erne nært maktens sentrum etter samme partitur som Høyre gjør det, og de synger i takt.

Skjer dét at Fremskrittspartiet helt knebler og maktstjeler sin konservative fløy, så sier jeg takk for meg. Hittil har jeg holdt meg for nesen og stemt Frp ved hvert valg fordi de har lovet iallfall litt av det jeg synes er nødvendig for å møte dagens og morgendagens utfordringer i det norske samfunnet. Dessuten har alternativene vært ikke-eksisterende.

Men nå er tålmodigheten tynnslitt, og jeg brokker meg ikke da over det selvsagte at de som et lite parti må inngå kompromisser i regjering. Dersom imidlertid også retorikken – Fremskrittspartiets beskrivelse av egne primærstandpunkter – ikke lenger indikerer vilje til å bryte med den rådende sosialdemokratiske politikken, da vil de for siste gang ha fått min stemme. Konservative velgere vil sky dem og de vil bli sittende igjen som enda et sjelløst, liberalistisk miniparti.