Kommentar

Sverigedemokratenes (SD) store fremgang under riksdagsvalget her forleden, har kanskje noe uventet fått politiske konsekvenser også i vårt eget land.

Det er gammelt nytt at SD sammenligner seg selv med det norske Fremskrittspartiet (FrP), eller for den del med Dansk Folkeparti (DF), men valgsuksessen har aktualisert koblingen på en måte som Siv Jensen åpenbart ikke er komfortabel med.

De som punkt for punkt har tatt for seg innholdet i de to partienes programmer, har kunnet konstatere høy grad av overensstemmelse. Ikke desto mindre har FrP-lederen funnet det hensiktsmessig å ta det VG kaller «full avstand» fra SD.

I et nokså pinlig intervju hvor Jensen fire ganger understreker at FrP til forskjell fra SD er et liberalistisk parti, og tre ganger at de har et annet «ideologisk utgangspunkt», ser hun seg nødt til å innrømme at hun ikke kjenner SDs program.

Om det er liberalismen som mest av alt kjennetegner FrP i våre dager, er diskutabelt. Partiet har alltid hatt en mer konservativ fløy, gjerne betegnet som populistisk. Det er tjue år siden FrPs landsmøte på Bolkesjø, som resulterte i at store deler av det som var den liberale fløyen, forlot partiet. Det har ikke vært til hinder for at den konservative fløyen i mellomtiden har tapt terreng til den liberale i partiets ledelse, men det er høyst tvilsomt om denne siste er mest representativ for grunnfjellet av partiets velgere.

FrP-lederen har lenge hatt som strategi å gjøre partiet sitt rundere i kantene, etterstrebe bredere oppslutning og søke større innflytelse. Hvilket har lyktes særdeles godt. Problemet med den bryske avvisningen av enhver sammenligning med SD, er at det taktiske får forrang fremfor den politiske substansen.

Siv Jensen var forsåvidt på sporet da hun karakteriserte SD som et «sykdomstegn de andre partiene bør ta på alvor». Symptomet er som enhver kan se den manglende evnen til å diskutere innvandringspolitikken som siviliserte mennesker. Dersom dette endrer seg i Sverige, vil det være SDs fortjeneste. Så hvorfor er det så viktig å ta avstand?

Som Jensen selv er inne på i intervjuet, har dette med historien å gjøre. SD har en nokså brun fortid. I påpekningen ligger en viss potensiell boomerang-effekt hvis noen skulle være så ekle å minne om Anders Langes mindre sympatiske sider.

Men Jimmie Åkessons fortjeneste er jo nettopp at han har ryddet opp i fortiden, og fortsetter å rydde opp i uakseptable ting i dag.

Det er et viktig prinsipp i vår kultur at det finnes tilgivelse for fortidens synder, så lenge man erkjenner sin brøde og anstrenger seg for å endre adferden til det bedre. Det er helt fundamentalt i kristendommen. Apostelen Paulus hadde selv en fortid som kristenforfølger.

Kanskje er det tapet av en allmenn og genuin kristen kultur som har resultert i denne nådeløsheten. Hvilket ikke betyr at alt det religiøse er borte: arvesynden har man beholdt. Forlengst ekskluderte nazister i SDs tidligere rekker, skal tilsynelatende hefte ved partiet til evig tid. Og tilhører man den mer eller mindre utvidede venstresiden, finnes ikke begrepet synd overhodet – fordømmelsen av politisk vold mot SD hører man lite til.

Svært mange av FrPs egne velgere vil utvilsomt se urimeligheten i dette. Og andre partitopper, som Per Willy Amundsen og Jan Arild Ellingsen, har en helt annen innstilling, som Klassekampen skriver.

Kanskje er Siv Jensen innerst inne enig med disse partifellene, men overstyrt av andre hensyn. I egenskap av finansminister ville hun kanskje ikke snakke den norske kronen ned sammen med den svenske? Eller er hun mest redd for at Jonas Gahr Støre skal brunskvette henne?

Hvis taktiske hensyn og redsel – ikke bare for urimelig kritikk, men fremfor alt for sannheten – i lengden får trumfe det politisk substansielle, eller sågar alminnelig anstendighet, risikerer hun å fremstå som en politiker av mindre format.