Sakset/Fra hofta

Tidligere FrP-leder Siv Jensen. Norges nye heltinne. Foto: Heiko Junge / NTB

Norge er blitt et skummelt land. Da Siv Jensen annonserte at hun trekker seg som partileder for FrP torsdag, var det flere medlemmer av venstresiden som ble redde. Frykt gjør noe med folk. Frykten for en politikk uten Jensen resulterte i at hun nå sitter på pidestall.

Over natten blir Siv Jensen husket som kvinnen som hindret høyreorienterte mennesker i å la sine ideer spire og få fotfeste i norsk politikk. Hun huskes også for å ha beskyttet Stortinget mot klimafornektere og annet sammensurium som vil endre Norges politiske kurs. Det tok bare i underkant av et døgn.

Venstresidens lim, deres felles fiende, er gått politisk av dage. Opp av asken reiser Sylvi Listhaug seg, uten at mamma Siv kan passe på. Det disse vettskremte menneskene åpenbart ikke har fått med seg, er at Listhaug begikk politisk selvmord da hun i ledtog med Siv Jensen politisk kastrerte FrPs konservative menn og kastet Geir Ugland Jacobsen ut av partiet. Tilliten til Listhaug blant dem som forlot FrP etter denne skandalen, er fraværende. Hun har heller ikke tillit hos de skremte, ser det ut til. Hun er i limbo.

Det blir gitt mye makt til Siv Jensen og Sylvi Listhaug. Jensen opphøyes uforholdsmessig. Hun fremstilles som Norges beskytter mot nasjonalkonservatismen, klimafornektelse og anti-utopiske ideer, mens Sylvi Listhaug trer inn i Jensens gamle drakt som selveste ondskapen i menneskelig form.

Poeten Sumaya Jirde Ali kjenner at hun er redd. På Twitter skriver hun at hun har en skikkelig ekkel klump i magen:

Hun mener Siv Jensen er en bedre skikket politiker enn Listhaug, Sylvi spytter på landet, ifølge Jirde Ali.

– Sylvi Listhaug er en politiker som jeg er redd for, en politiker som fremmer holdninger som spytter på alt det vi heier på i dette landet.

Miljøpartiet De Grønnes prins, Eivind Trædal, kjenner også på skrekken. Hans grønne ambisjoner og drøm gikk i tusen knas da han oppdaget at Jensen anbefalte Listhaug som sin etterfølger:

– Satser på at FrP får en ny leder som er klar for å ta FrP i en grønnere og mer sosial retning, med engasjement for global solidaritet og framtidige generasjoner,

skriver han på Twitter, innen han følger opp med:

:/ det blei visst Sylvi Listhaug i stedet. Ergelig.

Tidligere FrP-nestleder Per Sandberg er også gruende bekymret for partiets vei uten Siv Jensen.

– Jeg tror dessverre vi får et veldig annerledes FrP uten Siv. Mer nasjonalisme, mer misnøye, mer bråk,

sier Sandberg til Nettavisen.

Siv Jensen, som har fått så ørene flagrer fra alle politiske leirer, kvinnen som har tråkket absolutt alle på tærne, er plutselig blitt noe ganske annet.

Men ingen gir Jensen mer makt enn Majoran Vivekananthan, ansvarlig redaktør for Utrop. Vivekananthan forsøker seg på en intellektuell analyse, som preges av merkelige sprang, manglende historisk forståelse og fantasifulle spådommer.

Sandberg kjenner FrP fra innsiden, og vurderingene som han kommer med er bekymringsverdige. At FrP kan bevege seg i mer høyreorientert retning vil ikke overraske oss, men denne dreining kan føre til at også andre partier følger etter,

skriver han innledningsvis. Mest av alt er han redd for at Arbeiderpartiet skal bli som FrP:

Arbeiderpartiet under Jens Stoltenbergs ledelse evnet ikke å trekke historiske paralleller – verken til partiets egen storhetstid etter den 2. verdenskrig eller til den nyere historien som de fleste av oss fortsatt har tydelige minner av. Derimot har partiet gått i FrPs spor i innvandrings- og integreringspolitikken.

Arbeiderpartiet har lenge manglet retning, men det har ikke noe med FrP å gjøre, det har å gjøre med at Ap ikke lenger er et parti for arbeidere, men snarere en blek versjon av Høyre. Det Ap imidlertid har gjort, er å forsøke å sanke oppslutning ved å ri to hester samtidig. De har forsøkt å ta både forslag og velgere fra FrP, mest sannsynlig med et håp om at FrP skulle fordufte. FrP har derimot beveget seg mer mot Ap, ikke omvendt.

Denne sammensmeltingen i politikk handler for øvrig ikke om høyre- eller venstrevridning, det handler om internasjonalisering og globalisme. Forenklet sett har FrP sklidd mot Ap, Høyre og resten av partienes verdier. De har gått fra være i opposisjon til å bli et globalistisk parti som deler verdier med konsensus. Det er altså globalisme versus nasjonalisme, og slik får vi et politisk landskap som er mer like enn ulike. Spesielt når det sås skrekk og advarsel om nasjonalisme, da dras alle paralleller til Hitlers imperialistiske sosialisme, hvilket er helt malplassert.

Videre går han til angrep på asylpolitikken. Han trekker linjer mellom utsending av mennesker som bevisst har løyet seg til oppholdstillatelse og deportasjon av jøder under andre verdenskrig. Alt dette i et eget avsnitt om hvor dårlig historiefaget i den norske skolen er som ikke lærer elevene å trekke paralleller.

Han trekker så konklusjonen at vi ikke evner å lære av historien. Der har han nok rett. Vi ser det i dag, hvor folk heier på en helt ny type imperialistisk politikk. En global utopi som skal frelse verden med åpne grenser, og hvor alle er snille, like og har samme behov. Realismen er fraværende.

Men det er altså Siv Jensen som har beskyttet at drømmen om at utopien skal gå i tusen knas. Hvem skulle trodd dét?

 

 

Kjøp Asle Tojes siste bok her!

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!

 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!