Året er 2005, og FrP skal under Siv Jensens ledelse forbli mye større enn Erna Solbergs Høyre på Stortinget de neste åtte årene. I dag er det som om det aldri hadde skjedd. Foto: Lise Åserud / NTB.

Siv Jensens avgang som leder av Fremskrittspartiet er ikke overraskende i seg selv. I politikken er det jo grenser for hvor lenge man kan forbli leder for et parti som jevnt og trutt mister oppslutning. Med Jensen i lederstolen har FrP for første gang på svært lenge havnet stabilt under ti prosent på meningsmålingene, til tross for at partiet kunne ha fremstått med en klarere profil etter å ha forlatt Erna Solbergs regjering for litt over ett år siden.

Men det er et veldig snodig tidspunkt Jensen har valgt for det som er en tilbaketreden fra politikken, gitt at hun ikke bare går av som partileder, men også frasier seg gjenvalg til Stortinget.

For det er jo bare drøyt to måneder siden hun i tospann med Sylvi Listhaug satte sin politiske tyngde inn i den interne maktkampen mellom liberalister og nasjonalkonservative i FrP. Mindre enn ett år før stortingsvalget så det ut til at hun gjorde et strategisk valg av partiets fremtid. Det mest logiske ville ha vært å fullføre jobben og avvente velgernes dom.

Når hun trekker seg et halvt år før valget, er det som om hun først har kvittet seg med dem som truet med å ødelegge festen hun skulle arrangere, for deretter å stikke av selv og la noen andre ta ansvar for arrangementet. Sentralstyret sparket ut Geir Ugland Jacobsen, som hadde vært så frekk å antyde at Jensen ikke var noen selvskreven førstekandidat, men deretter gir Jensen avkall på ethvert kandidatur. På den måten gir hun Ugland Jacobsen en slags seier, som han riktignok vanskelig kan ha noen større glede av lenger.

I likhet med begravelser er også avganger som denne omspunnet med en hel masse rituelle utsagn. Det vi har hørt i dag, er det liten grunn til å ta bokstavelig. Jensen sier hun vil prioritere familien. Den får tro det den som vil. Det virker langt mer sannsynlig at det har dukket opp en annen karrieremulighet som gjør det fristende å forlate politikken på dette upassende tidspunktet. Den som lever, får se.

Det er uansett tid for å gjøre opp et regnskap over Siv Jensens politiske liv. Den korte historien er at både hun og FrP så ut til å ha lyktes i å ha forvandlet seg fra rabulister til ansvarlig parti, bare for å bli ødelagt av å sitte i Erna Solbergs regjering fra 2013.

Da Siv Jensen overtok ledertrøya etter Carl I. Hagen i 2006, var det ingen selvfølge at hun ville klare å opprettholde FrPs posisjon som Norges nest største parti. Men det klarte hun. Både i 2005 og 2009 fikk FrP over tjue prosent av stemmene ved stortingsvalget, mens Høyre slet rundt femten prosent begge ganger.

Terroren den 22. juli 2011 rammet FrPs oppslutning kraftig, men Jensen klarte likevel å lose sitt mannskap inn i regjeringssamarbeid med Høyre. Det så ut som en triumf, men ble i virkeligheten begynnelsen til slutten på FrP som et stort parti.

For mens de mindre partiene på venstresiden normalt lykkes ganske bra med å få gjennomslag for sin politikk i samarbeid med Arbeiderpartiet, ble FrP bare en skygge av seg selv i regjering med Høyre. Tatt i betraktning hvordan også KrF og Venstre sliter på meningsmålingene, kan det se ut til at alt Erna Solberg tar i, blir til gråstein.

Før FrPs inntreden i regjering hadde Siv Jensen ikke sjelden befriende friske utspill, ikke minst når det gjaldt islam. Hun var opphavspersonen til det utmerkede ordet «snikislamisering», og sa til og med en gang at «Koranen gjelder ikke i Norge».

Det er ikke godt å si hva det var med regjeringssamarbeidet som forvandlet Jensen til en nokså grå maktpolitiker som ikke var i nærheten av å ha den samme gnisten som i opposisjon, noe som også tok fargen bort fra hele partiet. FrP nærmet seg Høyre i en slik grad at det gjorde seg overflødig. Selv etter å ha forlatt regjeringen unnlot FrP å stå kompromissløst på sin tradisjonelle politikk.

Men nå er skaden uansett skjedd, og med marginaliseringen av partiets konservative fløy er det heller ingen vei tilbake til gamle takter. Jensen håper kanskje på en revitalisering av partiet idet hun peker på Sylvi Listhaug som sin foretrukne etterfølger.

Det er imidlertid dødfødt, all den tid Listhaug deltok på Jensens side ikke bare i prosessen mot Ugland Jacobsen, men også i den politiske kastreringen av Jon Helgheim, Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde. Man må spørre seg hvorfor hun spilte en slik rolle. Kanskje det vanvittige stormløpet som førte til hennes avgang som justisminister, satte henne ut.

Det er altså FrP-lederen som startet friskt, men siden lot Erna Solberg ødelegge partiet, som takker for seg.

Med det lukkes en parentes i Norges politiske historie i en tid hvor både landet og vårt hjørne av verden famler seg frem i et terreng uten historisk sidestykke som ingen kjenner, men hvor rikspolitikken er blitt forvist til sidelinjen som utviklingens arkitekter av teknologien og internasjonaliseringen.

Om det dukker opp noen politiske krefter med evne til noe annet enn passiv administrasjon av forandringer som omverdenen utløser, gjenstår å se. Slik situasjonen er nå, er det nesten knekkende likegyldig hvem som sitter på Stortinget.

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her.