Kommentar

Statsminister Erna Solberg (H) og FrP-leder Siv Jensen i Stortinget i forbindelse med spørretimen den 13. mai 2020. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix.

Dagens tema er oppslutningen om Fremskrittspartiet slik denne måles gjennom det regelmessig stilte spørsmålet «Hvem vil du stemme på ved neste Stortingsvalg?». Ved inngangen til mai måned var Kantar/TV2s nedslående beskjed til Siv Jensen og resten av FrP-ledelsen at partiets oppslutning hadde falt med 4,3 prosentpoeng siden forrige måling; nå ble de støttet av bare 8,0 %. Andre målinger har vært litt bedre, men har uansett bekreftet en av vårens tydeligste tendenser: FrP mister oppslutning. Den betydelige fremgangen som ble partiet til del etter at de i vinter brøt ut av regjeringen Solberg, og som ledet til støtte fra 15-16 % av velgermassen, er med andre ord forduftet. Igjen griner fiaskosifre FrP-ledelsen i ansiktet. Hva har gått galt? Hva må gjøres?

La oss umiddelbart innrømme at dagssituasjonen er spesiell i og med at all politikk i et par måneder nå har vært dominert av korona-sykdommen. Kriser medfører at folket slutter opp om det eksisterende lederskapet, tilnærmet uavhengig av om dette responderer adekvat på den truende situasjonen eller ikke. Slik er det også i Norge; Høyre (særlig) og Arbeiderpartiet har vokst seg store og fete på de andre partienes bekostning og får nå til sammen 12,8 prosentpoeng større oppslutning enn for tre måneder siden. Siden slik politisk prosentregning uvegerlig representerer et nullsumspill, må disse stemmene tas et sted fra, og FrP er åpenbart en av de store taperne.

Med all mulig respekt for den aktuelle viruskrisen og dens formodentlig forbigående natur, så skal man være svært naiv for uten videre å gå ut fra at FrP igjen vil vokse straks pandemien i hvert fall sånn noenlunde er over. Jeg tror ikke at dette vil skje, og partiets strateger og øvrige ledelse kan bestemt heller ikke forutsette en slik lykkelig slutt. Uansett: Hvorfor taper akkurat Fremskrittspartiet nå så uforholdsmessig mye?

Intet tyder på at det som var feil med FrP før bruddet med Høyre, KrF og Venstre, og som ledet til sviktende oppslutning den gang, ikke er feil fremdeles. Dels dreier det seg om strategiske elementer, dels om taktikk. Som vanlig er, henger disse sammen, men vi skal likevel prøve å dele dem opp og ta strategien først.

Det kunne forventes av FrP etter løsrivelsen fra Solberg-kameratene at de ville innta en tydelig opposisjonstilværelse, men dette har vi merket fint lite til i partiets nye rolle på Stortinget og innen den allmenne samfunnsdebatten. Man aksepterer fortsatt i helt forbausende grad globalistenes verdensanskuelse. Holdningen som kommuniseres til potensielle velgere, ser fremdeles ut til å være at store organisasjoner og overnasjonale løsninger er bra, mens selvstendighet og lokal styringsrett er suspekt; visst, beskrivelsen er i noen grad karikert, men ikke mye.

EU eller, til nød, EØS står for den type fellesskap det politiske Norge ønsker å knytte oss tett til trass i resultatet av to folkeavstemninger, mens derimot nasjonalt innstilte, tradisjonelle allierte som USA (under Donald) og UK (under Boris) gjøres til objekter for maktelitens hån. Tilsvarende ser man gjort gjeldende overfor FN, WHO og den øvrige floraen av overstatlige organisasjoner som skal koordinere én verden-politikken; de Høyre-ledete forsøkene på med penger og vakre ord å smigre seg inn i ledelsen av disse organene (Sikkerhetsrådet er bare ett av flere stikkord i sammenhengen) ser ut til å ha FrP-ledelsens fulle støtte både prinsipielt og i praktiske valgsituasjoner.

Hva angår holdningen i alle disse storpolitiske organisasjonsspørsmålene, så tror jeg knapt at Ola og Kari Nordmann ser nevneverdig forskjell mellom Høyre og dagens bleke Høyre-light versjon av Fremskrittspartiet selv om noen måneder alt er gått etter at koalisjonsregjeringen sprakk. Har FrP virkelig ingen vilje til å stake ut ny kurs på disse politikkområdene, eller skorter det på evnen?

I innenrikspolitikken er det mye av det samme som gjelder. Senterpartiet og sosialistene har eierskap til det lille som finnes av norsk parlamentarisk opposisjon mot den pågående sentraliseringen (at særlig Ap taler med kløyvt tunge i disse spørsmålene, er en annen sak), mens FrP stort sett er usynlige og stille, tilsynelatende uten påvirkningskraft over dagsordenen på noen av politikkens hovedområder. Slikt får ikke blodet til å bruse hos noen, heller ikke hos gamle FrP-velgere, og nye sådanne finnes knapt.

I strategisk perspektiv finnes to hovedområder der FrP kunne «gjort en forskjell» som nåtidens mennesker ofte sier; hva gjelder befolkningsutskiftningen som foregår (vi blir færre og færre nordmenn, mens antallet fremmedkulturelle «nordmenn» øker) og hva gjelder den nærmest religiøse responsen fra det offisielle Norges side på den såkalte «menneskeskapte klimakrisen» som angivelig truer oss alle med undergang. For begge saksområdene gjelder at ingen store partier konsekvent målbærer den betydelige skepsis mange nordmenn kjenner overfor den eksisterende konsensus. Det er åpenbart at et politisk vakuum foreligger, et tomrom som formelig skriker etter å bli fylt, og som før eller senere vil bli fylt av en eller annen kraft som kjenner sin besøkelsestid.

Foreløpig er det svært lite som tyder på at FrP representerer denne kraften, og i og med denne skuffende erkjennelsen er vi havnet midt i grenselandet mellom partiets strategiske og taktiske problemer. Først og fremst må FrPs ledelse gjøre opp med seg selv hvilket ståsted partiet skal ha mellom liberalisme (i økonomiske sammenhenger må partieliten gjerne fortsette å erklære seg som liberalere, men ikke ellers, takk) og nasjonalkonservativisme (FrP bør skjønne nok til å skygge unna Merkel- og Solberg-aksen innen europeisk politikk og isteden markere at partiet står for en konservativ føre var-holdning med styrking av nasjonalstaten, ikke dens de facto oppløsning, som viktig prinsipp).

Kan hende vil en slik endring eller presisering av egen politisk plattform lede til at noen liberalister forlater skuta, som de gjorde det i 1993-4 etter oppgjøret på Bolkesjø, og partiet vil helt sikkert bli ytterligere uglesett i Akersgata og på Marienlyst, men oppslutningen blant vanlige nordmenn kommer til å gå gjennom taket. Legger Fremskrittspartiet om sin politikk i nasjonalkonservativ retning, så vil de først bli store og deretter mektige, sann mine ord. Et nytt og mer likeverdig samarbeide med Høyre på Løvebakken vil da kunne etableres om begge parter så ønsker.

Å tre ut av en upopulær regjering var et nødvendig, men langt fra tilstrekkelig skritt i riktig retning. Folket forventet deretter en politisk oppfølging som tydelig tilkjennegav et retningsskifte vekk fra den globalistiske pudlingen. Dette har uteblitt. Følgen er tapt oppslutning igjen, for det må alltid ligge realiteter bak løfter dersom slike stemningsskifter i opinionen skal resultere i varig økt støtte.

I måneden etter at regjeringen sprakk og Høyre foretrakk Hareide og Raja med sine respektive KrF- og V-kamerater fremfor Siv Jensen og FrP, har rett nok noen profilerte FrP-ere som Listhaug, Tybring-Gjedde og Helgheim forsøkt å ta til orde for en nasjonalkonservativ vridning av partiets politikk; rett skal være rett. Men partiets desiderte toppledelse ser ikke ut til å ville ta markante steg i retning høyre, enten fordi de er politisk uenige eller ikke skjønner den taktiske nødvendigheten av en slik endring for å komme seg ut av skyggenes dal.

Den aller viktigste personen i sammenhengen er naturligvis partilederen selv. Siv Jensen ble nok en smule overrasket over at uviljen mot koalisjonspartnerne var så stor i vinter at en uttreden av regjeringen tvang seg frem da begivenhetene først begynte å rulle. Hun kan fremdeles lene seg mot en maktbase av liberalister som ikke ønsker at FrP igjen skal bli kronisk brennmerket som høyrepopulister av de politisk «fiiine», men bør ikke glemme at ethvert fall i partiets oppslutning også betyr redusert støtte til lederen.

Skal det komme en effektiv politisk-organisatorisk samling av nasjonalkonservative krefter rundt FrP, så må den nåværende partiledelsen enten endres eller endre seg. For oss som står utenfor, spiller det liten rolle hvem som sitter med de mest prangende titlene – Listhaug, Jensen, Tybring-Gjedde eller hvem det måtte være – bare den politiske retningen blir tydelig og riktig.

Skulle Siv Jensen og kretsen rundt henne vise seg å holde stand mot alle parti-interne forsøk på å legge om kursen, så må nasjonalkonservativ politikk fremmes gjennom andre kanaler. Sistnevnte prosjekt vil selvsagt være vesentlig vanskeligere å gjennomføre enn å drive arbeidet innen rammene av et veletablert, stort parti. Umulig er det likevel ikke, for som sagt: Politiske tomrom blir alltid fylt til sist. For et eventuelt liberalistisk rest-FrP vil en slik utvikling medføre langvarig forvitring og til sist glemsel. En organisasjon med selvoppholdelsesdriften i orden burde ikke akseptere en slik skjebne.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her