Kommentar

Vi er ved å gå inn i en lang, lang valgkamp før høstens demokratiske mannjevning. Mye skal vi høre, se og lese om dette under de nærmeste månedene. Det blir mye irritasjon, men kanskje litt glede også. Eksposisjonen for de folkevalgte beilernes forbigående interesse vil garantert virke inn på våre egne tanker om hvordan samfunnet bør organiseres og hvordan vi best og tryggest skal leve sammen og utvikle oss her i landet. Kanskje blir vi klarere på hva vi støtter og er FOR, politisk sett, og i alle fall jeg bruker å bli enda mer klar enn vanlig over hva og hvem jeg er MOT. Det er imidlertid særlig det førstnevnte, altså hva jeg er for, jeg ønsker å konsentrere meg om denne gang. Skriveprosessen bruker å klarne tankene, og kanskje kan det å lese det skrevne også bidra i samme retning.

Hva eller hvem er jeg, politisk sett, hvilken merkelapp er det rimelig å sette på meg? Jeg kunne ta den trygge veien ut som det heter på halv-engelsk, og nekte å delta i kalleleken, men det ville være i overkant forsiktig. Konklusjonen (visst gir det en rakkeraktig glede å begynne med den…) er blitt tittelordet som jeg har kommet til best beskriver mitt ideologisk-politiske ståsted, og jeg mistenker at mange lesere kanskje ser seg selv på samme måte. Men hva betyr ordet og hva innebærer det? Ikke minst: Hva innebærer det ikke?

At ”nasjonal” utgjør halvparten av ordet, er ingen tilfeldighet. Organiseringen av verdens folk i nasjoner har vokst seg naturlig fram ettersom tiden har gått (dette historiske argumentet, at noe har utviklet seg av egen kraft og faktisk finnes, er etter min mening særdeles vektig og vi skal se flere eksempler på det); prinsippet om ”én nasjon-étt land” bør forbli den dominerende idéen for hvordan man organiserer folk i politisk-statlige enheter.

Selvsagt er jeg klar over at dette er forbundet med både prinsipielle og praktiske vansker. Fremfor alt bor folk noen steder ”oppå hverandre” i betydningen at mange nasjonaliteter bor i samme område. Javel, da får man gå i gang med planene B, C og så videre, tilpasset den aktuelle situasjonen, men det finnes faktisk mange områder der én nasjon-étt land eller étt folk-étt land prinsippet har vist seg å fungere (det historiske argumentet igjen!) aldeles utmerket.

Norge er et eksempel på dette selv om jeg må vri bittelitt på aritmetikken for å forsvare påstanden. Vi har siden uminnelige tider vært én relativt stor og én liten (både absolutt og relativt; jeg tenker på den samiske) nasjon i samme stat, og det fungerte absolutt ikke dårlig. Man visste hvor man hørte til, hvem man var. Det fantes funksjonelle så vel som strukturelle skavanker ved nasjonalstaten, hos oss som hos andre, men den fungerte, og mange vil si bedre og bedre ettersom tiden gikk.

Etter andre verdenskrig og spesielt de siste 40 år har idealet om nasjonalstaten slitt i motgang. Samtidens multikulturalisme er en del av denne motgangen; etnisk og kulturell mangfold oppfattes som bedre enn nasjonstilhørighet i henhold til dette synet, som representerende et høyere utviklingsnivå, i alle fall dersom nasjonen er av de gamle europeiske og med en helhvit befolkning. La meg nøye meg med å registrere uenighet med denne ”globale landsby”-ideologien: Nasjoner har vokst fram naturlig (historieargumentet!) og har følgelig vist seg i praksis å være ”best in test.” De gir en samholdskraft innad som vide overstiger det man oppnår i nykomponerte, mer heterogene befolkninger og følgelig en samfunnssolidaritet som representerer en betydelig ressurs til folkets beste.

Det er uttrykkelig min hensikt her å konsentrere meg om det jeg er for, ikke det jeg er mot. Noen informative avstikkere tillater jeg meg likevel. Vi opplevde helt nylig, på Arbeiderpartiets landsmøte, et særdeles underlig forsøk på å bemektige seg patriotisk definisjonsmakt i fedrelandet, og da selvsagt på sine politiske motstanderes bekostning. Partiformann Stoltenberg fortalte sine meningsfeller hvordan han var ”inderlig lei av at de borgerlige snakket ned Norge,” at de ”hele tiden kritiserte det vi er glad i.”

Slike fremstøt overrasker meg ikke lenger, dertil er jeg for lutret, men de klarer fremdeles å gjøre meg forbannet. At dette partiet av alle, med sin ”track record” gjennom minst tre mannsaldre hva gjelder lunken (i beste fall!) holdning til forsvaret parret med en pådriverrolle hva internasjonalisering og globalisering angår, nå har mage til å spille patriotismekortet, er nesten ikke til å tro. To historiske paralleller rant meg umiddelbart i hu da jeg hørte stuntet. Det ene var farbror Stalin som, da han omsider hadde fått summet seg nok flere dager etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 til å snakke til folket, helt hadde endret retorikk. Nå kalte han dem brødre og søstre og snakket varmt om det russiske fedrelandet, ord som aldri før var blitt brukt i den kommunistiske retorikken, men som i nødens time ble børstet støv av. Det andre var Samuel Johnsons udødelige påpekning av at ”patriotism is the last refuge of a scoundrel.” Verd å presisere er det at Johnson, en konservativ engelsk intellektuell og sitatmaskin fra 1700-tallet hvis litterære produksjon fremdeles gir både glede og innsikt, snakket om den falske patriotismen som misbrukes av skurker og intellektuelt uærlige når de føler seg satt under press.

La meg legge til følgende om første del av ordet ”nasjonalkonservativ:” Det patriotiske elementet ved nasjonstilhørighet er det som ønskes fremhevet, ikke noen nasjonalisme med aggressiv brodd utad mot andre folk og nasjoner og land. Jeg er selvsagt smertelig klar over at nasjonalisme i denne siste betydningen mange ganger har skapt ulykke, men det samme gjelder alle samfunnskrefter med styrke nok til å påvirke historiens løp: De kan brukes både til det gode og til det onde. Derfor var de tidlige variantene av og tankene om det vi nå kaller EU så løfterike: Man så samarbeidet som i første rekke et fredsprosjekt, men samtidig var det, med de Gaulles ord, ment å være ”et Europa av fedreland.” At det etter hvert er blitt ganske annerledes, turde være åpenbart for alle som er villige til å se.

La oss så gå over til siste delen av tittelordet, altså ”konservativ.” Trivielt er det at å være konservativ ikke innebærer å være motstander av alle forandringer. I så måte har jeg stor sans for det gamle Høyre-slagordet ”forandre for å bevare.” Noen forandringer er forbedringer og bør hilses velkommen, mens andre, i utgangspunktet de fleste, innebærer forverringer av eller farer for den eksisterende samfunnsordenen. Hvorfor er det slik? Det kan sikkert forklares på ulike måter, men jeg liker å anlegge et historisk-evolusjonært perspektiv: Det vi har i dag har overlevd en ”survival of the fittest”-konkurranse med andre ordninger opp gjennom årene. Jeg sier ikke at alt som er, er det best mulige, for dette ville være en tankefeil oftest opptredende hos konservative og kjent som ”den naturalistiske feilslutning.” Den motsatte tankefeilen, ”den moralistiske feilslutning,” altså at det som burde være, også virkelig forekommer, finnes derimot hos ulike typer idealistiske drømmere og er så hyppig at jeg fryser på ryggen bare av å tenke på det. Men tilbake til det reelt eksisterende som i alle fall har vist overlevelsesverdi. Det har demonstrert funksjonsdyktighet, hvilket er mer enn man kan si om mye teoretisk tankespinn som kanskje ser fint ut og lyder bra i skrift og tale, men som ikke holder i praksis.

Det konservative elementet kan vurderes langs mange ulike akser avhengig av hva man selv anser som viktig. Jeg velger å nevne bare tre: Holdningen til internasjonal politikk og sikkerhetsspørsmål, holdningen til etikk og familiespørsmål og hvilken balanse som velges mellom statlige (offentlige) og private løsninger på de utallige samfunnsoppgaver man står overfor. For alle tre gjelder at det nasjonale og det konservative glir sammen i en høyere enhet. Tematikken er så omfattende at jeg bare angir noen nærmest stikkordpregete betraktninger.

I sikkerhetspolitikken skal man alltid, gjentar alltid, se til å sørge for at det militære forsvaret holdes ved like materielt, hva gjelder personell og, viktigst av alt, mentalitetsmessig. Dette er av statens primæransvar, å sørge for sikkerheten utad, og sporene fra deler av norsk historie skremmer mer enn godt er. Selvsagt er militærpolitikken bare en del av sikkerhetspolitikken også fra et nasjonalkonservativt ståsted, men man må aldri forledes til å tro at pene ord i internasjonale fora er stort mer verd enn den krusningen i atmosfæretrykket de avstedkommer i øyeblikket. Vi er små og skal se til å ha store og sterke venner, som vi i dag har det innen Nato med USA som dominerende partner, men la oss aldri glemme at ingen er garantert å forsvares av andre som ikke først og fremst er villig til å forsvare seg selv.

Hva spørsmål av privatetisk og familiemessig karakter angår, så kan det være betimelig å minne om hvilket ord som oftest brukes i engelskspråklig litteratur for det jeg her kaller nasjonalkonservativ, nemlig ”traditionalist” eller ”social conservative.” Det sier noe, ”common sense” preger tenkningen, ikke klåfingret endringsvilje. I et nasjonalkonservativt samfunn domineres ikke den politiske samtalen av diskusjoner om lovligheten av surrogati eller om man skal ha en tredje (eller fjerde eller femte?) mulighet ved siden av ”mann” og ”kvinne” i rubrikken for ”kjønn” i passet, for å si det slik, og heller ikke er det mye snakk om ”homofilt ekteskap.” Jeg skal ikke dvele ved saken, bare påpeke at ekteskapets primærfunksjon er å skape størst mulig trygghet for barn. Man skal ikke legge seg opp i hva voksne, samtykkende mennesker holder på med i sine privatliv, den personlige friheten skal være nærmest ubegrenset, men dette innebærer ikke at man skal endre normsettet i samfunnet alt etter hva ulike minoritetsgrupper prøver å skrike seg til. I biologien finnes det en far og en mor, men derimot ingen medmødre eller medfedre, og vi skal etterstrebe sosiale konstruksjoner som best mulig støtter opp under de biologiske realitetene. En utvikling i motsatt retning svekker samfunnets samholdskraft, hvilket i det litt lengre perspektivet er skadelig for alt og alle.

Holdningen til religion er viktig for mange nasjonalkonservative. Man kan være ateist, agnostiker eller kristen (eller for den saks skyld religiøs av annen type) og samtidig nasjonalkonservativ, ingen problemer. Men respekt for den historiske og etiske rollen kristendommen har hatt i det norske samfunnet har man uansett. Dessuten har den nasjonalkonservative ingen sans for den verdsliggjøring som nå skjer i stor stil av kristendommen innen Den norske kirke, ja, mange av oss finner den bent fram blasfemisk. Jesus fra Nasareth var mer enn en god mann, mer enn en humanetiker med noen underlige religiøse ideer i sin tids ånd, om man skal tro Det nye testamentes fortellinger om ham. At man i dag fra kirkens side målbærer en alminneliggjøring av det egne budskapet, øyensynlig i jakt på kortsiktig popularitet, forekommer meg å være et utslag av selvskading mer enn noe annet. En gud som bare er immanent, til stede i det dennesidige, er ingen gud lenger.

Nasjonalkonservative kan etter mitt syn også ha svært ulike oppfatninger om hvor og i hvilken grad staten bør gripe inn i organiseringen av borgernes forsøk på å løse ulike samfunnsoppgaver. Selv er jeg for en liten stat som konsentrerer seg om primæroppgavene (borgernes sikkerhet utad og innad, trygghet for dem som av ulike grunner ikke kan ta hånd om seg selv) mens langt mer overlates til private hva alt det andre angår, men jeg er åpen for at andre foretrekker en mer offentlighetstung balanse. Her som ellers gjelder at man må ta historien alvorlig, og nordmenn har nå engang vennet seg til at Han Stat hjelper til med det meste mellom himmel og jord. På sikt er jeg overbevist om at balansen burde endres også i vårt land, ikke minst av pedagogiske grunner (mestring!), men det bør skje gradvis. Likevel understreker jeg igjen at man kan være både konservativ og nasjonalsinnet og samtidig ligge langt nærmere ”det sosialistiske” enn det jeg selv noen gang kan akseptere som ønskelig.

La oss vende tilbake til den forestående valgkampen og spørre: Hvilke(t) parti(er) målbærer et nasjonalkonservativt grunnsyn? Mitt svar kan synes trøstesløst, for jeg finner ikke at noen av dem som i dag er representert på Stortinget, fortjener en slik betegnelse.

At SV, Ap og V ikke trenger diskuteres i sammenhengen, turde være selvinnlysende. S har bevart rester av sin forankring i norsk jord, men heller ikke mer. Dessuten er de så åpenbart havnet i slett selskap. Krf kunne man si mye av det samme om. De påstår seg å kjempe for å tradisjonelle familieverdier, men på alle andre områder vrir de seg dobbelt for å fremstå som Gutmenschen av den nye tids type, alltid opptatt med såkalte menneskerettigheter og internasjonal solidaritet i en slags refleksjon av sin bedehus- og misjonsbakgrunn. De tjener ikke norske interesser.

Da kommer vi til de to partiene på høyresiden, Høyre og Fremskrittspartiet, som åpenbart i stor utstrekning innbyr velgerne til å gresse på samme teig, og som nok sikkert med glede ville ønske å tiltrekke seg alt nasjonalkonservativt stemmekveg de bare kan. La oss ta det eldste partiet først, Høyre. De kaller seg nok ennå konservative, men det er vanskelig å se hvorfor i alt det lyseblå til regnbuefargete. På mange måter minner de om sitt eget gamle partiorgan, Aftenposten, som også har gjennomgått et fargeskifte som har gjort det ideologisk ugjenkjennelig sammenlignet med det som engang var. Et parti dominert av personer som Erna Solberg (”muslimene er vår tids jøder;” hva i all verden skal man forresten si om realitetsorienteringen i en presse som gav kallenavnet ”Jern-Erna” til en minister med Solbergs meninger om og praksis på innvandringsområdet?) og Kristin Clemet med sin ”fri migrasjon”-fundamentalisme, kan i min verden umulig fortjene betegnelsen konservativt, langt mindre nasjonalkonservativt. Det finnes nok noen overvintrere i Høyre som målbærer nasjonalkonservative meninger og ideologi, jeg tenker på tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg først og fremst, men han blir jo nærmest latterliggjort i sitt eget part. Nasjonalkonservative i maktposisjon i Høyre må man vel helt tilbake til C J Hambro for å finne, altså til 50-tallet. Siden har den liberale fløyen nesten totalt overtatt.

Litt av samme skisma finner vi i Fremskrittspartiet der man også, grovt og firkantet uttrykt, gjenkjenner en betydelig liberal eller til og med liberalistisk fløy mens andre har et ståsted nærmere det nasjonalkonservative. Tensjonen mellom de to grupperingene slo i sin tid ut i full flamme da en gruppe ungliberalister ble ekskludert på Bolkesjø av Carl I Hagen med støttespillere, men også siden har konflikten ligget og ulmet, for det er ingenlunde lett å forene to så vidt ulike ideologiske ståsteder. Mitt inntrykk er at både Hagen og den nåværende partiformannen, Siv Jensen, fremtrer som politiske mosaikker av begge syn, kanskje gjennomgående med Hagen som noe mer konservativ i sin tid enn det Jensen nå er. På en måte skjønner jeg dem godt, begge to, for også jeg ser mye positivt ved det personfokuserte, individualistiske liberale grunnsynet, det tar bare ikke tilstrekkelig hensyn til kravene til samhandling og samhold samfunnsmennesker imellom. Uansett demonstrerer Frp-lederne kompleksiteten i frihetssynet på høyresiden; de er, som mange av oss andre, sammensatte skapninger med betydelige motsetninger innebygd i den politiske benmargen. Balansen mellom det liberale og det konservative ER vanskelig å treffe, både teoretisk og praktisk.

Det finnes altså ikke noe egentlig konservativt parti på Stortinget, og enda mindre et som er nasjonalkonservativt. Partiene kaver alle mot det de oppfatter som midten, livredde for å innta synspunkter i verdispørsmål som ennå for få tiår siden var delt av en åpenbar majoritet av vanlige nordmenn, livredde for å virke trangsynte eller selvsentrert nasjonalistiske. Hvorfor det er blitt slik er ytterst interessant, men ikke mitt anliggende her.

Det faktum at ingen partier har et ideologisk ståsted som jeg føler er mitt eget, gjør litt vondt, men det leder ikke til at jeg unnlater å stemme ved valgene. Jeg følger Arbeiderpartiets evige sekretær, Haakon Lies gamle råd om å ”holde seg for nesa når man stemmer;” han visste noe om dette også, som om så mye annet innen maktpolitikk. Dessuten finnes betydelig trøst i erkjennelsen av at man relativt sett like mye stemmer mot noen som for andre, i alle fall nesten. Man kan bent fram humre litt innvendig og gå med lettere skritt ved tanken på nettopp dette mens man forlater valglokalet etter utført borgerplikt.

Skjønt det hadde vært gildt å kunne føle ubetinget støtte for det partiet man stemte på i det minste én gang i livet. Men slikt er vel for mye å be om. Man skal ikke være ublu, heller ikke som velger. Da heller forbli politisk hjemløs livet ut.