Kommentar

Stillbilde benyttet som poster for Orson Welles’ udødelige film «Citizen Kane» (1941). «People will think what I tell them to think», lyder en replikk fra fortellingens sentrale skikkelse, Charles Foster Kane. På bildet stiller han til valg som guvernør i New York etter å ha vært avismagnat.

Mange har tenkt prinsipielt rundt demokratiet som styreform, og slett ikke alltid har konklusjonen vært preget av begeistring. Platon, for eksempel, vurderte denne kanskje viktigste av alle greske politiske oppfinnelser som langt fra vellykket: Mens aristokratiet (et fåmannsstyre der de mest dugelige hadde makten) ifølge filosofiens far var best egnet til å ta vare på borgernes interesser, klassifiserte han folkestyret som en av de verste styreformene.

En annen stor mann med ordet i sin makt, Winston Churchill, hadde lavere ambisjoner enn Platon hva gjelder muligheten for å oppnå noe idealstyre, og kunne dessuten veie erfaringer fra mer enn to tusen år inn i vurderingen. Kanskje derfor ble hans konklusjon som følger: «Demokratiet er den verste styreformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er prøvd opp gjennom tidene!»

Særlig når det drar seg til mot valg, faller det naturlig å tenke gjennom hvilket politisk system det er vi har utviklet her til lands, hva vår variant av «det beste blant alt det dårlige» faktisk innebærer, ikke minst hva gjelder velgernes ansvar og forventninger. For å formulere problematikken mer snevert: Når man, som jeg, er dypt misfornøyd med den politiske stoda i fedrelandet, samtidig som jeg på sånn passe halvaktivt vis har prøvd å påvirke det lille jeg har evnet opp gjennom årene, i alle fall ved å avgi stemme ved alle valg, hvordan skal jeg da forholde meg til at det er blitt som det er blitt? Det er bestemt ikke mye av eventuell ære som faller på min del for alt som er gått bra, det innrømmes uten videre, men har jeg også skyld i at vi som folk og stat ikke skikker oss vel, at våre politikere opptrer på måter som faktisk skader vår norske nasjon?

Selvfølgelig er demokrati noe langt mer og viktigere enn bare folkestyre av én person, én stemme-typen. Ikke minst har jeg betydelig sans for påstanden om at etableringen av en stabil, forutsigelig og etterrettelig rettsstat er en større demokratisk verdi enn det meste annet. Jeg vil likevel denne gang kun konsentrere meg om folkestyre i snever, til og med parlamentaristisk, betydning, altså dét forhold at folket i valg utpeker sine stedfortredere, som så styrer på de manges vegne.

Når man som velger i et demokratisk land, eksempelvis Mimisbrunnr i Norge, kronisk opplever at de styrende bestemmer seg for en kurs og handlinger som man selv oppfatter som ukloke, endog samfunnsskadelige, hvordan forholde seg til et slikt faktum? Har jeg et delansvar for det som skjer?

Min stemme har aldri gått til Arbeiderpartiet eller noen gruppering lenger til venstre, og det er gått flere tiår siden jeg sist stemte Høyre, så direkte støtte til den samtidige de factoalliansen mellom de to nevnte, statsbærende norske partiene har jeg ikke ytt. Heller ikke har jeg noen gang latt meg sjarmere til å støtte KrF og andre wannabe-statsbærere innen det norske politiske landskapet. Likevel: De nevnte partiene har, alene eller i ulike koalisjoner og konstellasjoner, holdt seg stabilt ved makten i Norge under hele etterkrigstiden. De har gjennom sitt virke samarbeidet om å sementere eksistensen av et ledersjikt i samfunnet som tilsynelatende overlever all politisk misnøye, inklusive ethvert forsøk på reelt brudd med den nye universalreligionen som dominerer vestverdenen, den liberale globalismen. Som individ fraskriver jeg meg ansvar for denne utviklingen gitt min personlige valghistorikk; ganske særlig er etableringen av multikulturalisme som statsbærende ideologi og åpningen av vårt land for fremmedkulturell innvandring, også av tusener på tusener muslimer, intet som jeg på noe vis kan være skyldig i.

Men samtidig er jeg medlem av gruppen nordmenn, og det er mitt folk som har tillatt politikerne å gjennomføre den nevnte skadelige politikken. På gruppenivå er jeg altså «medskyldig» etter prinsippet om kollektivt ansvar for at det har gått som det har gått, så i den betydningen er overskrifts-ordet «fortjener» på sin plass, selv om det svir riktig surt å innrømme det. Følgende spørsmål melder seg uvegerlig: Hvordan kunne og kan det fortsatt ha seg at nordmenn, i betydningen norske velgere, gang etter gang stemmer inn de samme partiene som har ført en slik nasjonsfiendtlig politikk? For de har jo visst om denne siden ved partienes virksomhet, de som avgir stemme, selv om innvandring kanskje ikke har vært noe dominerende tema under alle valgkamper.

Først må jeg ta et viktig forbehold: Kanskje er det slett ikke sant at nordmenn flest mener at innføringen av flerkultur har vært til mer skade enn gavn, men tvert imot er nettobegeistret over «berikelsen»? Jo da, det finnes sikkert de som, tabloid uttrykt, synes at den lettere tilgangen på eksotisk kebab og andre matretter mer enn oppveier stigningen i statistikken over ran og voldtekter. Muligheten finnes og skal tas prinsipiell høyde for, men i et forum av Document-lesere tror jeg ikke jeg vil bruke mer tid på å vise at det ikke er slik det forholder seg, selv om saksrelevant statistikk kan finnes som spriker i alle retninger. Et flertall, iallfall svært mange nordmenn, er misfornøyd med påtvunget flerkultur, og ganske spesielt er de uglade over at man har åpnet opp for et tallrikt muslimsk nærvær i landet. Men da gjenstår spørsmålet, for ingen norske velgere befinner seg jo under våpentrussel der inne i valgavlukkene: Hvordan kan det ha seg at de har stemt som de granngivelig har gjort?

Vi er nødt til å ta enda et lite forbehold her før vi omsider nærmer oss et indirekte svar, for det er faktisk ikke lenger ubestridelig at alle norske velgere er nordmenn, ikke engang om vi begrenser oss til dem som stemmer ved stortingsvalgene, der norsk statsborgerskap er en forutsetning for å være stemmeberettiget. «Nye nordmenn» stemmer i overveiende grad på Ap og lignende partier, altså dem som har et «innvandrervennlig» rykte. Hvordan Stortingets sammensetning hadde vært om man bare så på resultatene av etniske nordmenns stemmegivning, har jeg ikke funnet klare tall på, hvilket sikkert har sine gode grunner. Og ved kommunevalgene – det er tross alt et slikt som nå står for døren – er det langt på vei fritt frem for i landet boende som ikke engang er norske i statsborgerlig betydning, en «utvidelse av demokratiet» som bejubles av de statsdrevne mediene. At det skal være en styrke for norsk folkestyre å få flere til å stemme som behøver valginformasjon i eksempelvis arabisk språkdrakt, er for meg en gåte, men NRK og politikerne later til å være av den oppfatning. Vårt lokaldemokrati risikerer etter min mening åpenbart å bli mer unorsk gjennom en slik utvikling, men dette representerer tydeligvis ikke noe problem for de styrende, tvert imot.

I det hele tatt er saklig informasjon om spørsmål som berører innvandreres faktiske assimilering inn i «det norske», særlig informasjon brutt ned på de nyankomnes opprinnelsesland, etnisitet og kultur, vanskelig å skjelne fra statsfinansiert propaganda hvis hensikt later til å være promoteringen av et tankesett som minimerer betydningen av nasjonalt selvstyre. Hovedelementet i utviklingen har vært heterogeniseringen av en på forhånd stort sett homogen befolkning som en gang hadde betydelig indre samholdskraft. Fra det offentliges side, staten så vel som underskogen av statsfinansierte NGO-er, fremmes nærmest unisont verdien av en universaltenkning hvis effekt, og trolig også hensikt, er å utviske forskjellen mellom oss og andre, selv når livet i nasjonalstaten Norge ligger i potten. Indoktrineringen er massiv og langvarig i og med at den setter inn i barnehagen, fortsetter i skolen og på universitetene, hvoretter mediene tar stafettpinnen videre og ser til at «norske verdier» blir mest mulig like det dominerende globalistisk-liberale samfunnssynet. Virkningen, særlig på de helt unge, de som står uten egenerfaringer å vurdere andres påstander opp mot, er betydelig. Jo lavere man setter stemmerettsalderen, desto større blir følgelig også indoktrineringens eller propagandaens effekt på valgresultatene.

Kanskje synes noen jeg er krass når jeg kaller statlig og medial norsk informasjon for propaganda i mange sammenhenger, for er ikke dette noe som bare finnes i diktaturstater? Overhodet ikke, endog er det slik at den aller mest effektive propagandaen er den som ikke gjenkjennes som sådan, men som for de vante og godtroende fremstår som balansert nyhetsformidling. Det er akkurat der vi befinner oss i Norge i dag; folk flest tror fremdeles at Den norske kirke er kristen, at Høyre er et konservativt parti, at Aftenposten gir «solid bakgrunn for egne meninger», som avisen engang faktisk gjorde, og at NRK skifter politisk-ideologisk vær og vind på en balansert og saklig måte. At disse menneskene da står intellektuelt bakbundet i valgavlukkene, ute av stand til å bryte ut av sitt nærmest rituelle tankesett og ditto praksis, er intet å undres over. Det blir litt som at sosialt kondisjonerte ikke kan opptre i motstrid med høflighetsvanene de fikk innpodet i barndommen, eller at Pavlovs hunder ikke klarer å la være å salivere når klokken ringer og signaliserer at nå er det middagsmat. Propaganda virker i alle typer samfunn. Skjevheten i informasjon som nordmenn flest eksponeres for, er hovedgrunnen til at de ikke klarer å se det hule i politikerretorikken. Da blir det til at de tenker som de tenker, synes som de synes og stemmer som de gjør.

Vi, mindretallet som er politisk dypt misfornøyde og kjenner minimal glede ved den aktuelle partimenyen på valgdagen, får holde oss for nesa når vi bestemmer hvilken seddel som skal legges i konvolutten. Husk at det hele er et nullsumspill der vi er nødt til å sammenligne: Enhver avgitt stemme er like mye en stemme mot partiene du ikke valgte, som for det du stemte på. Det å stemme fjerner ikke gruppeansvaret ved å tilhøre et folk som om og om igjen lar være å benytte seg av sin demokratiske mulighet til å fjerne de udugelige, men er likevel det beste, det eneste, vi kan bidra med akkurat på valgdagen. Stemmer du derimot ikke på dem du finner minst frastøtende, så gir du de facto støtte til de andre. Akkurat den dumheten eller unnlatelsessynden har jeg bestemt meg for aldri å begå.

Jeg innser at jeg ovenfor har formulert en «vær så snill, gå og stem!»-oppfordring som omtrent setter rekord i negativitet. Men så dyster er faktisk situasjonen. Selvfølgelig skulle jeg ønske at det var annerledes, men intet vinnes ved at vi lyver for oss selv. Partiutbudet for nasjonalkonservative velgere er hverken omfattende eller fristende for tiden.

Uansett og tross alt: Godt valg! Husk at det senere vil komme bedre politiske tider, det det gjøre. Vi får stå han av denne gangen også, og gjøre som best vi kan mens vi venter.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her