Kommentar

Bildet: Those were the days. To utenriksministre møtes på kontoret til den ene, i Washington. Mye vann har rent i havet siden 10. januar 2012, særlig for Hillary Clinton. Men heller ikke for Jonas Gahr Støre har oppgavene glidd like lett. Å lede Ap var en tyngre oppgave enn han hadde forestilt seg. Teflondrakten henger og slenger, til tross for at pressen forsøker å lappe den så godt de kan. Foto: Kevin Lamarque / Reuters / Scanpix.

 

Den panhellenske sosialistbevegelsen, PASOK, var navnet på Arbeiderpartiets søsterorganisasjon i Hellas. I mange år etter at oberst-juntaen ble styrtet i 1974, var PASOK det dominerende partiet på venstresiden og egentlig innen gresk politikk overhodet; bare Ny demokrati på sentrum-høyresiden rakk dem til skuldrene hva regjeringsdannende evne angikk. Stort sett var det far, sønn og sønnesønn Papandreou som holdt i tøylene og styrte og stelte, og både nasjonalt og internasjonalt ble dynastiet så vel som partiet sett på som forbilder.

Det hele varte til gjeldskrisen slo bena vekk under det greske samfunnet for litt under ti år siden. Ved valget i 2009 var PASOK fremdeles suverent størst med 43,9 % av stemmene svarende til 160 representanter (av 300) i parlamentet, men seks år senere hadde oppslutningen svunnet til kun 4,7 % og magre 13 mandater. De har ikke klart å reise seg av asken siden og vil neppe gjøre det heller. Det er et slikt brått og varig fall i popularitet for sosialdemokratiske partier som noen har begynt å kalle PASOKifisering, for mer og mer tyder på at vi her ikke har å gjøre med et engangsfenomen begrenset til det underlige greske politiske landskapet. Noen av årsakene bak slike popularitetsfall later til å være nasjonsspesifikke, mens andre er like fra land til land. Det er naturlig nok de sistnevnte som er mest interessante sett fra et norsk ståsted.

På Europas latinske vestkant (Frankrike, Spania og Portugal) har sosialdemokratiets nedgang vært markant de seneste årene, særlig i det første og største landet av de tre nevnte som har vært plaget av store innvandrings- og terrorproblemer. Støtten for sittende president Hollande er i dag minimal, så liten at han ikke engang forsøker å stille til gjenvalg om få uker. Hans parti regnes som sjanseløst til å nå opp, så liten tillit har franskmennene til at sosialdemokratiet kan levere gode løsninger på en ny tids problemer.

Også i det germanske nabolandet lenger øst, Tyskland, så sosialdemokratene, SPD, ut til å ligge nede for telling, men i de siste månedene har popularitetspilene igjen begynt å peke oppover for partiet foran høstens forbundsdagsvalg. Jeg velger likevel å nevne eksempelet Tyskland og da ikke bare som et unntak ment å skulle bekrefte en eller annen obskur tidstypisk regel, men for å understreke det prinsipielt uforutsigbare i all politikk; fremskrivninger fra en gitt situasjon stemmer iblant, men ikke alltid og man vet aldri på forhånd hva utviklingen i et gitt tilfelle vil bli. På samme måte som det ikke er noen naturlov at sosialdemokratiske partier skal forbli evig store, så må de heller ikke med nødvendighet falle samme. Historisisme, overtro på en utviklingsmessig lovmessighet som til og med kan gjennomskues, er en type hybris man bør overlate til de mange politisk religiøse på venstresiden.

Øst for Tyskland igjen, i Polen, så vi i 2015 et valgskred til fordel for lov-og-orden krefter på høyresiden mens de sosialdemokratiske partiene mistet et halvt hundre mandater og stod maktløse tilbake uten representasjon i Sejmen. Selv uten å ha vært dominerende før på noe vis – situasjonen i Polen har historisk vært svært forskjellig fra det vi er vant til i Vest-Europa – så var dette likevel en oppslutningsmessig katastrofe som berettiger den greske sammenligningen.

I Storbritannia har helt siden krigen Arbeiderpartiet (Labour) og De konservative (Tories) knivet om makten. Spesielt sterkt har de førstnevnte stått i Nord-England og Skottland. Situasjonen holdt seg stabil helt til for to år siden da Labour ikke bare tapte så det sang, men ble respresentasjonsmessig nesten utradert fra parlamentet hva de skotske valgkretsene angikk: Kun étt eneste sete tilfalt dem, resten sveipte skotsk-nasjonalistiske SNP med seg. Det er verdt å merke seg hovedforskjellen mellom de britiske og greske sosialdemokratenes skjebne: Mens PASOKs fall i Hellas overveiende skyldtes økonomiske forhold, altså finanskrisen fra 2008 og utover, var situasjonen i UK en annen. Her var det skottenes nasjonalfølelse som brått slo igjennom, ikke økonomiske problemer eller vurderinger.

Sosialdemokratene (PvdA) var den store taperen i det nederlandske valget nylig med en nedgang fra 35 til 9 parlamentsseter; i sannhet en fryktelig dragelse for et tidligere stort parti som ofte har tatt regjeringsansvar i ulike koalisjoner. Ingen vet om de igjen vil klare å reise seg.

Lengre nord finner vi eksempler på lignende forvitring. De danske sosialdemokratene er i dag på langt nær det statsbærende parti de alltid var i min barndom og ungdom; overskriften «DF [Dansk Folkeparti] støvsuger arbejder-vælgerne» sammenfatter i et nøtteskall hva som har skjedd. Sverige, det tradisjonelt sterkeste sosialdemokratiske festet av dem alle, har tilsynelatende klart seg best i vårt aktuelle perspektiv, men man skal nesten være både blind, døv og politisk forstokket for ikke å registrere at Löfven og hans flokk gir et inntrykk av forvirret hjelpeløshet – og da er beskrivelsen bevisst snill – der de forsøker å late som om alt er «business as usual» i folkhemslandet. Velgerne tror i mindre og mindre grad på statsministeren og sossarna og selv Aftonbladet rapporterer at Hannibal, eller kanskje det er SD og Jimmie Åkesson, nå står ante portas.

Hva så med Norge, vil vi forbli annerledeslandet der sosialdemokratene, altså Arbeiderpartiet,  makter å beholde sitt vante og faste grep om velgerne, eller vil det skje en brå politisk endring også her på et eller annet tidspunkt? Hva er det i så fall trolig vil foranledige et slikt skifte i tillit og popularitet?

Det er verdt å merke seg at fallene i oppslutning i de ovennevnte eksemplene best tolkes langs to forklaringsakser, eksemplifisert på det mest tydelige ved ytterpunktene Hellas (økonomien knekket sosialdemokratene) og Skottland (gjenoppdaget nasjonalisme utløste det politiske jordskjelvet). Trolig vil årsakene til eventuelle fremtidige endringer i også vårt land være av samme type.

Nordmenn er trege, langmodige og tillitsfulle inntil det naive, i alle fall så lenge de har følelsen av at futen tar mer fra grannen enn fra dem selv. Vi har gjennom tiår holdt på med og endog intensifisert vår godhetspusling innen det norske samfunns etiske yndlingshobby – bevilging av støtte til alt og alle dersom bare formålet lyder aktverdig, og ganske særlig dersom mottagerne finnes i fattige land – understøttet av et høyt skattenivå samt et næringsliv som har gått så det freser på fossilt brennstoff. Samtidig har vi bevilget oss selv mer og mer velstand. En slik velferdsstat på oljesteroider er de aller fleste fornøyd med; kulturhusene blir flere og større mens folket bindes mer og mer opp mot sosialdemokratisk verdiforvaltning. Hva avbalanseringen mellom velstand og frihet angår ser jeg intet som skulle kunne true Aps fortsatte maktstilling i det korte perspektivet, i særdeleshet som også de andre dominerende partiene «alle [er blitt] sosialdemokratar» som salig Einar Førde i sin tid korrekt observerte.

Når det derimot gjelder trusselen mot Norge og det norske fra den massive innvandringen som ikke minst Ap har akseptert og dels åpent støttet med ulike argumenter opp gjennom årene, så er fundamentet under partihegemoniet ikke på langt nær like solid. De er nok ved å innse det, partistrategene også. Her er mine «ten cents’ worth» angående hva som særlig truer Youngstorgets fremtidige maktstilling.

Nordmenn vil gradvis komme til å forstå to viktige sammenhenger fremover: at introduksjonen av islam og muslimer i land etter land i vår verdensdel, Norge inklusive, truer vår væremåte og vår nasjons karakter, samt at fremmedkulturell innvandring generelt representerer en demografisk, økonomisk og kulturell «utfordring» for det norske. Manges øyne er allerede i ferd med å åpnes, men erkjennelsen vil aksellerere, om enn i rykk og napp etter hvert som problemene kommer den enkelte Ola og Kari nærmere inn på livet. Gitt at den folkelige evnen og viljen til totalamnesi ikke er ubegrenset – intet selvsagt, men heller ikke et urimelig premiss – så vil folket uvegerlig begynne å spørre seg hvorfor og hvordan det ble som det ble, hvem som har skylden for forandringen og, viktigst for de fremoverlente, hva som kan og må gjøres i sakens anledning.

Det er denne forestående kampen om forståelsen av historien, samtiden og fremtiden som vil avgjøre om «ørnen blant [de norske] partiene» kommer til å krasje mot den samme historiens skraphaug der så mange av deres europeiske kolleger endte, eller om de vil klare å finne veien inn i en ny vår. Skal det siste lykkes – hvilket jeg absolutt ikke håper, men heller ikke jeg har kontroll over fremtiden – så vil de bli nødt til å formulere og implementere en ny flyktninge- og migrasjonspolitikk der «streng, men rettferdig» ikke lenger fremstår som en glatt og slagordpreget politikerformulering. De må klare å snakke seg vekk fra sin egen historikk, eksemplifisert ved trampeklappepisoder som Jonas Gahr Støres «10 000 ekstra flyktninger fra Syria» på partilandsmøtet i 2015, samtidig som de på et eller annet vis oppnår fornyet aksept i befolkningen for at Ap tross alt er mest å stole på hva gjelder å sette norske arbeidsfolks behov først når goder fordeles. Alt dette kommer til å kreve en omtolkningsevne av både fortid og nåtid som ville gjort enhver politisk interessert illusjonist misunnelig, men jeg utelukker intet. Mennesker i sin alminnelighet, og ganske særlig nordmenn, vil så gjerne ha noe å tro på, noe å feste lit til. Da hender det fort at de er villige til å se gjennom fingrene med småting som at de er blitt løyet før, hvis bare løftene for den nye tid formidles med tilstrekkelig sjarme og tilforlatelighet.

Om seiersvante Ap fremover klarer å beholde sin ledende posisjon eller ikke, avhenger altså av om de makter å anpasse retorikk og politikk til de voksende heterogenitetsproblemene som også det norske samfunnet opplever, for det nåværende snillhetsidealet fremstår ikke som bærekraftig lenger. Det finnes fremdeles godt om flinke folk i partiet, flinke i betydningen at de vet hvordan de skal sno seg for å beholde makten, så kanskje makter de snuoperasjonen. Å lyve om fortiden, forvrenge nåtiden og male fremtiden rosenrød er alt sammen velprøvde metoder for å forbli ved roret; alt dette må vi forvente.

Selvsagt håper jeg at de ikke skal lykkes, som sagt, at politikernes «etiske fleksibilitet» omsider skal registreres og avsløres av mange nok som litt etter litt våger å erkjenne sannheten bak det de ser og hører. Uansett kommer det garantert til å bli spennende tider fremover, også for oss, og slike er som kjent farlige. Norge og nordmenn vil ikke evig kunne hoppe tørrskodd utenom problemene som nå skyller innover vår verdensdel.

Les også

Valget i Hellas -
Tragedier og såpebobler -
Lykke til, Erna og Siv! -
Politisk etterrakst -