Kommentar

Bilde: Det er parlamentsvalg i Ungarn søndag, og vi hører den sedvanlige svartmalingen av partier som tilhører feil side. Det spiller ingen rolle hva de sier og gjør. Det er opplest og vedtatt at Fidesz og Orban har onde hensikter. Bildet er fra en seremoni for avduking av et minnesmerke over flyulykken i Smolensk, der store deler av Polens ledelse omkom. Foto: Bernadett Szabo/Reuters/Scanpix

Ideen til denne artikkelen kom da jeg opplevde norske mediers omtale av valget i Italia for noen uker siden. Noen sider ved dekningen var annerledes – ikke til å unngå, i og med at de tradisjonelle makthaverne fikk kjørt seg noe vederstyggelig – men samtidig var likevel det meste ved det gamle: Flere partier eller allianser ble beskrevet som populistiske, endog høyrepopulistiske – det ble til og med presisert om att og om-att-att at deres røtter stod i fascistisk jord – og jammen hørte jeg ikke også ordet «omstridt» brukt gjentatte ganger om de nå fremgangsrike.

Andre, derimot, unnslapp konsekvent slik adjektivisk brennemerking fra de pedagogisk «hjelpsomme» journalistenes side. Jeg la særlig merke til at Det demokratiske partiet, den hovedsakelige politiske arvingen etter Italias en gang mektige sosialistisk-kommunistiske venstreside, men som nå hadde gått markant tilbake og havnet under 20 %, ble omtalt nøytralt, endog vyrdsamt. Hva er systematikken, hvis noen finnes, i slik navnebruk? Hvem får smake verbal pisk, og hvem ikke? Sier denne journalistiske praksisen noe viktig om hva som er kosher eller halal innen norsk politikk, altså innafor, slik de med makt ser verden, og hva som fortjener ferskt nymalte fareskilt etter ledende mediers og politikeres oppfatning?

Det er like greit å ta bunnlinjen først; dette er tross alt ingen krimgåte, men snarere en politisk-etisk refleksjon over samtidens historieforståelse og rettferdighetssans, eventuelt mangelen på samme. Prinsippet man bevisst eller ubevisst går etter, er det følgende: Man skjemmer ut partier på høyresiden mens man dekker over eventuelle ufjelge assosiasjoner i fortid så vel som nåtid knyttet til alt som befinner seg til venstre. Påstanden krever argumentasjon for å stå støtt ved egen hjelp, og dessuten bør jeg kvalifisere min egen adjektivbruk hva gjelder posisjon langs en tenkt høyre–venstre-akse; samtiden er ikke like enkel og endimensjonal som den var da jeg for lenge siden begynte å interessere meg for politikk.

Hva er det europeiske partier anklages for dersom de uttrykker motstand mot globalisering, skepsis mot heterogenisering av befolkningen og vantro overfor påstanden om at universelle menneskerettigheter er alle folks fellesskatt og høyeste gode? Jo, da beskyldes de for å være nasjonalistiske og/eller fascistiske, alt avhengig av det enkelte partis eller lands historie, skjønt altfor fintmerkende er man ikke når varsellampene tennes. Går vi til Italia etter eksempler, naturlig nok gitt at det var norske mediers omtale av valget der som gav støtet til denne refleksjonen, så har man jo litt av hvert å ta av i så måte, for dette var tross alt for hundre år siden fascismens fødested. Bildet males med grove og tydelige penselstrøk som i den ovenstående VG-artikkelen, med konsekvent brunbeising (jeg burde kanskje sagt svartbeising, siden vi primært snakker om fascister her, men man får ikke være altfor neurotisk-presis i metaforvalget…) av dem som ikke vil ha inn hundretusenvis av illegale migranter, og som prøver å gjøre noe med det. Om de aktuelle partiene har sin basis i norditaliensk separatisme, som Lega (tidligere Lega Nord), om de kaller seg Italias Brødre eller annet: Alle faremerkes de for norske lyttere og lesere som høyreorienterte og nasjonalistiske, og følgelig i prinsippet fascistiske, enten de er Berlusconis Forza Italia-parti, har Mussolinis barnebarn som høyt oppsatt på en av listene, eller annet. At Femstjernebevegelsen, samtidig med all høyrefremgangen, ble største parti ved valget også en allianse mer enn et egentlig parti, for øvrig, men med innvandrings- og EU-motstand koblet til et venstrelenende sosialpolitisk program illustrerer hvor innfløkt det hele er blitt for dem som tviholder på en lineær fremstilling av samtidens europeiske politikk: «Fascistiske» tendenser (les motstand mot globalisme og åpne grenser) kan innen globalistenes forståelsesrammer slå gjennom fra alle kanter og hold og under de mest ulike dekkmantler.

Ja, noen av disse italienske partiene har en fortid som ikke er luktfri, det kan ikke benektes. Det samme gjelder imidlertid praktisk talt alle land som mer eller mindre regelmessig gjennomfører demokratiske øvelser der målet er å finne frem til hvem som skal representere folket; det er mye rart å se overalt om man tar på seg de skarpeste etisk-historiske brillene. Omtalen av innvandrings- og islammotstanderne ikke minst i Sentral-Europa har da også vært preget av en voldsom sukking og stønning fra «de rettferdiges» side. Men dersom man insisterer på å være så historisk prippen i hva man aksepterer og hva ikke: Hvem blir stående ren og hel igjen, hvem er uten feil og lyte? Er det Aftenposten, med sin forståelse for Tyskland på 1930-tallet og smidige samarbeidsvilje under de fem årene okkupasjonen varte i Norge? Er det Senterpartiet, hvis forgjenger Bondepartiet hadde forsvarsminister Quisling som en av sine regjeringsprofiler? Hvis ingen av disse er plettfrie, hvordan da forsvare deres voldsomme interesse for og fordømmelse av de andres ugne fortid, mens man altså samtidig er mer enn villig til å bortforklare egne mørke flekker i CV-en? Og endelig, hva gjelder den politiske venstresiden: Er det sant at de bare og alltid har stått for gratis sosionomhjelp, fritidsklubber for vanskeligstilt ungdom og annet fint, kort sagt «peace and motherhood» og gratis goder til alle svake?

Selv det hos oss statsbærende Arbeiderpartiet var en gang del av en revolusjonær bevegelse som slett ikke er uten blod på hendene (mange titalls millioner ofre er ikke akkurat noen bagatell), kommunistiske Komintern. Men er ikke dette altfor lenge siden? innvender du kanskje. Skal slikt virkelig trekkes frem i dag? Kanskje ikke, men det nevnte skjedde omtrent samtidig med at Mussolini og hans bevegelse slo igjennom i Italia, så samme unnskyldningsargument bør i så fall gjelde også for høyrepartier med ugrei historikk.

Og tillater vi oss å rette søkelyset mot andre sosialistpartier i vår norske politiske flora, altså de til venstre for Ap, men som likevel ikke kalles «omstridte» eller på annet vis farligstemples når mediene bedriver sin særegne folkeopplysning, så behøver vi slett ikke gå særlig langt tilbake i tid før vi finner nære bånd til blodige diktaturregimer som de støttet både aktivt og passivt. Partiet Rødt vokste ut av ml-bevegelsen på 1960- og 70-tallet, det mest revolusjonært røde vi har sett i moderne tid, men ikke desto mindre omtales partiet gjennomgående med behørig respekt. Man kan endog ha sin bakgrunn der og bli LO-sjef, professor i journalistikk og mye annet gildt innen vår maktelite; her gjelder ingen sperrer. Sagt enkelt: Støtte til ytterst blodige regimer og en ditto blodig ideologi diskvalifiserer på ingen måte venstresympatisører fra en plass ved de rike og mektiges bord i det norske samfunnet.

Går vi litt lenger inn mot midten av den klassiske politiske skalaen, til mellom Rødt og Ap, så finner vi SV, et parti hvis røtter går tilbake til fusjonen etter EF-(EU)-avstemningen tidlig på 70-tallet mellom venstreutbrytere fra Ap (noen av dem via SF) og gammelkommunistene i NKP. I flere tiår viste partiet sin instinktive sympati for verdens venstreregimer, enten disse lå i Europa eller i mer fjerne verdensdeler, hele tiden med stor vilje til å unnskylde «mistakene» som partivennene i andre land gjorde seg skyldig i når de skulle skape sosialisme på egen grunn. Sagt firkantet karikert: Sovjetiske mellomdistanseraketter var i grunnen greit, amerikanske var det ikke, iallfall å dømme etter protestenes lydnivå. Kommunistiske diktaturer unnskyldte man, mens andre udemokratiske stater fikk gjennomgå. I Karibia hsdde SV-sympatisørene først Cuba som ideal, senere Venezuela, og aldri tok de ordentlig innover seg at hverken frihet eller velstand vokste frem av den sosialistiske samfunnsordningen som der ble etablert. Det var alltid de andres skyld at det gikk skeis, aldri ideologiens sanne frukter vi fikk se. Men er den «demokratiske venstresiden» av denne grunn noensinne blitt uglesett innen norsk maktelite og presse? Slett ikke, de er inkludert blant «de gode», og det faller ikke journalistene inn å foreholde dem slektskapet med dysfunksjonelle, undertrykkende diktaturstater der man forsøkte å etablere sosialisme i praksis.

Språk er makt. Navn så vel som historiske assosiasjoner brukes for å brennemerke noen, mens andre går fri. Hvem som stemples mens andre gis fribillett, reflekterer maktforholdene i samfunnet, enten folk forstår det eller ikke. Er de som spiller dette spillet, selv bevisste på hva de gjør?

Noen av dem vet utvilsomt hva som foregår; menneskene vi her har å gjøre med, er langt fra dumme, og dertil er de trent opp i bruk av retorikk for å nå politiske mål. Det er ingen tilfeldighet at mange politikere blir «informasjonseksperter» innen reklamebransjen, mens andre går i motsatt retning som ledd i karriereutviklingen. Merk vel at det ikke ligger så mye som en knivsodd konspirasjonstenkning i påstanden, kun en enkel påvisning av at språk også er håndverk – unnskyld den usedvanlig lite naturlige metaforen – et redskap for å oppnå et bestemt mål. Det er da heller ikke noe suspekt ved at de som åpent signaliserer sine politiske intensjoner, tar egnede retoriske virkemidler i bruk.

Annerledes stiller det seg derimot med dem som foregir å være balanserte i utøvelsen av sin profesjon, som for eksempel NRK- og TV2-journalister og deres kolleger i «partipolitisk nøytrale» riksaviser som Aftenposten, VG og Dagbladet. Selv om disse sistnevnte overveiende er å finne på venstresiden hva personlige politiske preferanser angår, så påstår de jo om og om igjen at dette ikke skinner igjennom i yrkesutøvelsen.

Jommen sa jeg smør! De er like ublu i sin skjeve praksis hva adjektivisk brennemerking angår som enhver venstrepropagandist, i alle fall når de føler seg på trygg grunn, når de er blant «sine egne.» Listhaug omtales til stadighet som «konfliktskapende,» «splittende» og «omstridt,» ord som aldri ville blitt brukt om Raymond Johansen, Lysbakken, Lan Berg, Hadia Tajik eller Mani Hussaini. Eller for å gi det mest aparte eksempel jeg kan komme på i farten, og som kanskje vil falle mange av mine egne meningsfeller tungt for brystet: Det ville aldri falt journalistene inn å beskylde kong Harald for å være splittende eller konfliktskapende når han kommer med sin historisk sett ytterst tvilsomme påstand om at nordmenn har kommet fra Afghanistan og Somalia, et utsagn som skar mange kongetro nordmenn i både ører og hjerte; slikt antyder man bare ikke om «de gode», de som står utenfor og over politisk uenighet med empati til langt oppå leggen.

Mens vi venter på og arbeider for at situasjonen skal bli bedre, at vi igjen skal få norskspråklige hovedmedier som i praksis lever opp til sin egen fine retorikk om balanse og mangfold i nyhetsdekningen, gjelder det å være sensorisk og mentalt skjerpet, lære seg å gjenkjenne propaganda skjult som nøytral informasjon. For manipulering av velgermassen er ingenlunde bare noe som skjer i diktaturstater, det skjer også hos oss. For å skjønne at det forekommer, er første forutsetning å vie den muligheten oppmerksomhet.

Å se og tenke selv er både vår rettighet og vår plikt som norske borgere. Vi må ut fra egen kunnskap og erfaring selv vurdere hva som er viktig og riktig for oss og vårt fedreland. Det vi da kommer frem til, skal vi frimodig kunne gi uttrykk for. Friheten til å gjøre dette er vår arverett, intet mindre.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her