Kommentar

Det har blitt noen artikler fra min side her på nettstedet om temaer fra antikkens Hellas som jeg har den største respekt for, men visst kan også dagens greske samfunn være en kilde til innsikt om både historiske og samtidige problemer. Særlig er det i tiden etter at finansboblen sprakk i 2008 at vi har kunnet iaktta greske prosesser og scener med elementer i seg av godt, gammelt tragediemateriale. Vanlige borgeres levekår er vesentlig svekket under disse fem årene – man kunne forsvare bruken av det mer tabloide ordet ”rasert” i sammenhengen – som følge av den økonomiske og politiske krisen i landet. Sentralt blant følgene har vært økende fattigdom og utbredelsen av en ny ekstremisme samtidig som tilliten til de politiske systemene har gått fra lav til fraværende. Ungdommelig tro på en god fremtid finner du i dag knapt hos noen. Kriminalitet og voldsbruk er blitt mer omfattende og har kommet nærmere vanlige mennesker.

Jeg vil forsøke å si litt om hvordan dette fortoner seg gjennom øynene på greske venner, samt legge til noe om det jeg oppfatter som allment ved problemene de opplever. Noen diskusjon av årsakene til krisen i Hellas gir jeg meg derimot ikke inn på; det er et litt for stort stykke og jeg har uansett ikke den økonomiske kompetansen som skal til for å dissekere på en meningsfull måte.

Min venn Nikos driver med fem medarbeidere et lite laboratorium på et kreftsykehus i Athen. De har ikke midler til å utføre den diagnostikken de mener er faglig forsvarlig, ganske som han forteller at mange pasienter ikke får best mulig kreftbehandling – i blant ikke engang den nest beste – fordi de ikke har penger til å kjøpe den. Det hører med til historien at Nikos ikke tilhører dem som mottar ”gaver” fra pasienter for å skaffe dem ekstra tjenester; det finnes noen slike ubestikkelige i det greske systemet selv om de trolig er i klart mindretall. Hans lønn er i løpet av fem år blitt redusert med vel 30% og utgjør nå i overkant av to tusen euro i måneden. Nikos’ kone var tidligere lektor i den videregående skolen, men er nå pensjonist. Hennes pensjon er, som hans lønn, redusert med en tredjedel sammenlignet med det hun var forespeilet mens hun ennå arbeidet. De to er ytterst representative for vanlige grekere som aldri har beriket seg utilbørlig eller vært med på å skape krisen, men som rammes hardt av den. Nikos, som er en dyktig, internasjonalt respektert fagmann, vet ikke fra måned til måned om hans virksomhet vil bli stengt ned av sykehuset som følge av nye innsparingskrav.

La meg legge til noe annet om min venn som rett nok kan synes privat, men som er typisk for mange i hans generasjon. Som ung student under oberstregimet i landet (1967-1974) kjempet han mot diktaturet etter beste evne. Han ble kommunist og steg etter hvert meget høyt i partiet, ambisiøs, analytisk og talefør som han er. Senere skjønte han at også kommunistene løy og beriket seg på folkets arbeid, i Hellas som andre steder, og forlot partiet. Han stemmer i dag blankt ved valgene og mener at hele det politiske systemet har sviktet: De er alle ”kleftes” (tyver), fremholder han, og mange er enige.

Situasjonen er slitsom, for å si det mildt, ikke minst for dem som har det langt verre enn Nikos og hans kone; i første rekke gjelder dette de mange arbeidsløse. Drygt en fjerdedel av den greske arbeidsstokken er nå ledige og blant dem under 25 år er ledigheten opp mot 60%. Varer og tjenester er rett nok noe billigere i Hellas enn i Norge, men forskjellene er ikke voldsomme. En liter bensin koster rundt 13 kroner, for eksempel; da svir det å fylle opp tanken. Et tegn på den nasjonale fortvilelsen og håpløsheten som har spredd seg, er at unge mennesker flyr landet. De vil prøve å skape seg en fremtid andre steder, for i Hellas skrus bare alt ned og ned, det går fra vondt til verre. Et annet og enda mer alvorlig tegn på elendighet er at folk tar livet av seg: Selvmordsraten i landet har steget med nesten 50% de siste fem årene. Man trenger ikke være samfunnsmedisiner for å se sammenhengen. Krisen dreper.

Det er særlig de to tradisjonelt store partiene i gresk politikk frustrasjonen og sinnet har vendt seg mot etter at man innså at velstanden var bygget på en løgn- og låneboble, Pasok på sosialistsiden (svarende så noenlunde til Arbeiderpartiet hos oss) og Ny demokrati på den borgerlige siden (et slags Høyre). Det hører med til historien at begge partiene har holdt seg med ytterst kraftfulle familiedynastier hvis medlemmer har hatt lett for å stige i gradene innen organisasjonene; særlig er dette tydelig for familien Papandreou i Pasok der tre generasjoner (Georg, Andreas og Georg igjen) har vært statsminister siden krigen.

Disse partiene mistet altså støtte da krisen slo inn, politisk ansvarlige for den som de ble ansett for å være. I stedet fikk man på både høyre- og venstresiden nye og langt mer ekstremistiske partier. Særlig det nasjonalistiske ”Chrysi Avgi” (”Gyllent Daggry”) er blitt herostratisk berømte, representative for en nyfascistisk bølge i Europa som de, antagelig med rette, blir anklaget for å være. Fremveksten av partiet har skapt betydelige mediale og andre bruduljer, og da er vi ved kjernen av det jeg ville ta opp.

La meg si det klart og tydelig: Jeg kjenner en instinktiv og umiddelbar uvilje mot partier som Chrysi Avgi, jeg liker ikke støvletramp, massemønstringer, oppstrakte hender mens innlærte strofer skanderes, swastika-lignende symboler (joda, jeg vet at partisymbolet ikke er en swastika, men det vekker så bestemt assosiasjoner) og alt det andre som forbindes med høyreekstreme organisasjoner og partier. Fremfor alt liker jeg ikke voldsromantikk (og enda mindre uberettiget voldsanvendelse) og antisemittisme, og det virker for meg som om dette greske partiet har i seg betydelige elementer av alt det ovennevnte selv om jeg ingenlunde skal påberope meg ekspertstatus på området; vi har jo selv sett i eget land hvordan vankunnige og/eller illvillige ideologer og skribenter på venstresiden kan forsøke å brennemerke vanlig borgerlig tenkning og borgerlige organisasjoner som både fascistiske og ekstreme i sin politiske kamp for global sosialisme.

Det kan altså være at mitt bilde av Chrysi Avgi er preget av politiske motstanderes karikering, iallfall i noen grad, skjønt jeg tror det ikke. Uansett skal også dette partiet vurderes på grunnlag av virkeligheten, først og fremst, altså ut fra hva de gjør, ikke hvilke idealer de sier seg å forfekte. Likeledes er hva de rent faktisk utsettes for av andre minst like viktig som hva som sies og skrives om dem. Da er vi kommet til mordene i overskriften, hvordan disse omtales i media og hvilke politiske konsekvenser de har fått.

Rapsangeren, hip-hop artisten og antifascisten Pavlos Fyssas (”KillahP” var visstnok kunstnernavnet) ble knivstukket og drept i september i år. Gjerningsmannen hadde forbindelser til og sympatier med Chrysi Avgi. Det politiske og mediale etablissementet både nasjonalt og internasjonalt mente at drapet på Fyssas var et politisk mord der en fra høyresiden etter gammelt og svært lite godt mønster hadde kverket en man ikke likte på venstresiden, trolig etter ordre fra noen høyere oppe i partihierarkiet. Chrysi Avgi ble som følge av dette erklært å være en kriminell organisasjon, flere partikontorer ble gjennomsøkt og lederen, Michaloliakos, samt flere andre partikadre ble arrestert som indirekte medskyldige i voldshandlingen.

Grekere jeg kjenner sier at kanskje har politiet rett, altså at det var et politisk mord, kanskje ikke. Drapet hadde skjedd etter en fotballdiskusjon med rikelig alkohol til på en pub, så noe klassisk forspill til et politisk attentat var det ihvertfall ikke. Det mine venner imidlertid unisont reagerer mot, uansett hvor skeptiske de måtte være til Chrysi Avgi, er det de oppfatter som grov forskjellsbehandling av dette partiet sammenlignet med andre i den greske samtiden, både i media og fra myndighetenes side. Gresk politisk kriminalitet, inklusive voldskriminalitet, har nemlig ingenlunde bare gått ut over uskyldige på venstresiden og vært utført av høyreekstremister, en rekke voldshandlinger har også blitt utført mot både åpenbart uskyldige og folk på høyresiden av folk fra Antifascistisk aksjon (AFA) og andre mer eller mindre kjente venstreorganisasjoner. Jeg skal nevne bare to episoder.

Under venstreledete demonstrasjoner mot innstramningene i 2010 satte man fyr på en bank i Athen (blant annet brukte man Molotov cocktails, et kjent og kjært ”folkelig” våpen med historiske overtoner som greske venstreekstremister flere ganger har benyttet) og hindret samtidig de bankansatte i å komme seg ut: Slik mente man å kunne slå til direkte mot storkapitalen. Resultatet ble tre drepte inne i bygningen, den ene en gravid kvinne. Det ble mye ståhei om saken, men ingen rettsforfølgelser mot partier og organisasjoner som støttet/viste forståelse for demonstrasjonene.

I høst ble to unge menn fra Chrysi Avgi skutt ned og drept (en tredje ble alvorlig skadet) utenfor partihovedkvarteret i Athen; det var rene mord der gjerningsmannen kjørte inn på motorsykkel, stoppet og skjøt, for så å kjøre vekk igjen. Den eller de skyldige er ikke tatt. Det har tidligere vært flere episoder med vold mellom medlemmer av Chrysi Avgi og anarkister, kommunister og utlendinger, og etter min beste forståelse har voldsbruken vært gjensidig. Begge sider har begynt, flere ganger, og ofre finnes på begge sider. En fellesnevner er likevel følgende: Når Chrysi Avgi-medlemmer eller sympatisører, eller for den saks skyld bare vanlige grekere, er offer for venstrevold, er de mediale og offisielle reaksjonene beskjedne sammenlignet med når det motsatte er tilfellet. Det samme gjelder når drap utføres av utlendinger mot grekere: Dette dysses ned eller fremheves i hvert fall ikke, mens derimot det motsatte får store medieoppslag og stemples direkte som utslag av fremmedfiendtlig, oftest rasistisk, vold. Vi kjenner samme forhold også fra vårt eget land og det øvrige Europa, men det lar jeg ligge i sammenhengen.

Folk reagerer på asymmetrien i dette som oppfattes som åpenbart urettferdig, en bevisst og politisk motivert skjevrapportering: Venstresidens vold unnskyldes, høyresidens fremheves. Dertil kommer at Chrysi Avgi langt på vei er de eneste som hjelper vanlige grekere mot hverdagsforbrytelser i samfunnet, ikke minst de som begås av utlendinger. Dette forholdet bidrar sterkt til partiets betydelige støtte innen politiet og andre sikkerhetsorganer som har følt seg kneblet på hender og føtter i kampen mot den økende kriminaliteten. Både den legale og, enda mer, den illegale innvandringen til landet har vært svær (man regner rundt to millioner illegale immigranter blant 11 millioner grekere), for Hellas er sammen med Italia et hovedankomstland for dem som vil inn til Europa fra Afrika og Asia. Problemene forbundet med dette har vært de sedvanlige som man meget vel kjenner til på dette nettstedet, og den økonomiske krisen har bare gjort dem verre. Chrysi Avgi har vært de som klarest har kjempet mot innvandringsbølgen under senere år; de vil ha de uønskede utlendingene vekk, enkelt og klart.

Dette, sammen med hjelp til fattige og gamle med mat og sikkerhet når de henter den magre pensjonen eller gjør noe annet som utsetter dem for fare, har vært hovedgrunnen til Chrysi Avgis popularitet. Mange grekere har ved urnene valgt å svelge den bitre pillen ved å gi Chrysi Avgi sin støtte; de stemmer på dem på tross av partiideologien, ikke på grunn av den. Grekerne føler at alt tas fra dem – penger, sikkerhet og til og med selve landet – og protesterer som best de kan.

Det er lett å se historiske paralleller til det som skjer i Hellas, og da tenker jeg ikke denne gang på hendelser i landets fjerne fortid. De sosiale og politiske mekanismene fra Weimar-republikken, altså Tyskland under de 15 første årene etter nederlaget i første verdenskrig, er det vi kan se konturene av i Hellas nå, selvsagt med betydelige forskjeller, men også med likheter som er direkte skremmende.

Kampen mellom på den ene siden voldelige nasjonalistiske og sosialistiske grupperinger (Chrysi Avgi; de bruker selv begge ordene i egenomtalen, og det skal ikke mye til for å skrive dem sammen til ett når man tenker historisk) og på den andre internasjonalistiske mer eller mindre sosialistiske bevegelser (alt fra anarkosyndikalister til det nye venstresosialistpartiet, Syriza) foregår i gatene. Det samme gjør den ”alminnelige” kriminaliteten der illegale innvandrere er sterkt overrepresentert blant gjerningsmennene. Vanlige folks behov for økonomisk og annen trygghet ivaretas ikke av myndigheter som knapt oppfattes som legitime. Da blir rekrutteringen til ekstremismen lett, på begge sider.

Demokratiet, denne fantastiske greske oppfinnelsen fra for lang, lang tid siden, oppleves som i beste fall loslitt slik det nå fremstår. Gårsdagens partier og politikere har alle beriket seg, samme hvor fint de talte: Praksis var åpenbart uavhengig av retorikken. Det er noe tragisk over situasjonen, og da tenker jeg ikke bare i historiske termer. Hva resultatet vil bli, vet ingen.

For egen regning ser jeg demokratiaspektet ved den pågående krisen, eller kanskje jeg snarere skulle kalle det mangelen på demokrati, som illustrerende hvor galt det går når avstanden mellom de styrende og de styrte blir for stor. Grekerne bestemmer ikke i Hellas nå, hverken gjennom sin stemmeseddel eller på annen måte, det gjør Troikaen (EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet). Deres representanter kommer med måneders mellomrom på besøk og ”retter oppgavene” den greske regjeringen har fått utlevert; grekerne selv er satt under administrasjon. Kanskje er slikt nødvendig når man har lånt til over pipa og brukt opp flere ganger det som ikke var ens eget, som ”kleftes” i greske regjeringer og øvrige myndigheter vitterlig i tiår har gjort, men nedverdigende er det.

Vanlige folk skjønner selvsagt dette og blir fortvilte, skuffede og rasende. Politikerne har dratt dem ned i søla, men har likevel frekkheten til å be om stemmekvegets fortsatte tillit for å videreføre sin politikk. Papandreou, som mer enn noen annen symboliserer ”berikelsespolitikken” i landet gjennom mange år, altså kleptokratiet, fortsetter å være en stor mann internasjonalt; han leder Sosialistinternasjonalen samtidig som han foreleser på Harvard om internasjonale forhold. De rike i det internasjonale sjiktet som skalter og valter med folks liv i alle land, blir rikere enten de kaller seg sosialister eller ikke. Deres undersåtter blir samtidig mer og mer fremmedgjorte, tilsynelatende uten at de på toppen skjønner det. Det ser iallfall ikke ut som om de bryr seg.

Alt dette skjer mens grekerne knytter nevene i lommen. Det er en farlig situasjon, og den er langt fra over. At ikke de ledende kretsene innen politikken, media og akademia innser at det er de selv som bereder grunnen for nyfascismen, er like uforståelig som trist.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også