Når urobølgene slår som verst og tidsnære begivenheter truer med å blokkere for ethvert langsiktig forståelsesperspektiv, kan det være klokt å stoppe opp, trekke pusten dypt og se etter om det ikke likevel er mulig å oppdage en utviklingslinje i samtidsbruset. De kontinuerlige krisene i Hellas senere år, med kortere og kortere tid mellom «siste frist» og «absolutt siste frist» og stadig veksling mellom optimisme og pessimisme i nyhetsdekningen, innbyr til å ta et slikt skritt tilbake for å få oversikt. Hvordan sikres balansen mellom demokratisk respekt og økonomisk sikkerhet i debattene og beslutningene? Kan det være slik at hendelsesforløpet peker utover det gresknasjonale perspektivet, at vi her samtidig ser slutten på noe og begynnelsen på noe annet i og med at Athen nå så tydelig bøyer nakke for Brussel?

Man sto igjen med to og bare to muligheter fra gresk side til slutt: Underordne seg EUs innsparingskrav og forbli i eurosonen eller gjennomføre/fremtvinge en grexit. Det tredje alternativet som Syriza hele tiden hadde insistert på at eksisterte – å beholde euroen uten samtidig å danse etter Tysklands og andre toneangivende EU-lands pipe – viste seg å være akkurat så urealistisk som man utenfra lenge hadde kunnet forstå. Til sist fikk omsider Hellas kniven på strupen da tålmodigheten med og tilliten til Tsipras-regjeringen var endelig uttømt: Gjør som vi sier og forlanger, ellers stenges pengekranen. Den greske regjeringen og det greske parlamentet gav etter, og dét bare én uke etter at folket i avstemning med 61 % mot 39 % hadde avvist en svært lik – endog noe mildere, ikke strengere – «hjelpepakke.» Politikerne la seg på ryggen: Vi finner oss i å bli satt under administrasjon, aksepterer at grekerne langt på vei fratas råderetten over eget land, iallfall over egen økonomi, men fortsett å sende oss penger!

Om den skjerpede tonen fra kreditorene resulterende i enda et nedskjæringsprogram som forutsetning for tilbud om ytterligere lån er politisk klok, økonomisk berettiget og rettferdig, er et stort og komplisert spørsmål. Som alltid finner man fagfolk som mener både det ene og det annet enten de ser saken fra EU-perspektiv eller fra Hellas’ side. Nytt er det likevel at selv Det internasjonale pengefondet (IMF) nå ser ut til å finne EUs «austerity measures» urealistiske og uproduktive; de mener at en betydelig restrukturering (les: delvis sletting) av gjelden må finne sted om Hellas skal ha en sjanse til å komme i pluss igjen.

ANNONSE

Hva de greske politikernes beslutning angår, flagger jeg gjerne straks min egen mening for det lille den er verdt: Hellas burde gå for grexit fremfor det som nå skjer. Samtidig innser jeg at det er lett å stå utenfor og ha meninger om andres nød og veivalg; kjøp av trygghet på bekostning av selvbestemmelsesrett er ikke noe unikt i historien. Likevel er det spesielt trist å se nettopp grekerne velge penger fremfor frihet. Rett nok knytter ingen sammenhengende utviklingslinje gamle dagers Hellas til den moderne staten med samme navn, det må jeg og alle andre innse, men det er knapt til å unngå at det historiske perspektivet blir meningstungt når Athen gjøres til valplass for sammenstøt mellom økonomi og demokrati, og folket blir stående igjen ribbet og kollisjonsskadet.

perichles

Foto: Perikles, som sa: “What you leave behind is not what is engraved in stone monuments, but what is woven into the lives of others.”

Det er lett å glemme at det antikke greske demokratiet i bystaten Athen bestod under bare noen få tiår før det igjen forsvant, og at det var vitne til både suksess og elendighet under sin korte virketid. Som flottest fungerte det under perserkrigene på første halvdel av 400-tallet før Kristus; dette var en periode uten sidestykke i verdenshistorien hva gjelder samtidig frihetstrang og skaperlyst kombinert med ansvarlighet og styringsmessig effektivitet. Men allerede før de greske borgerkrigene 431-404 hadde forråtnelsen satt inn. Athen opptrådte grådig og urimelig overfor sine mindre alliansepartnere, fikk flere og flere mot seg, og til slutt var det Sparta med forbundsfeller som trakk det lengste strået. Athen maktet siden aldri å gjenvinne fordums storhet. Hovedkonkurrenten Sparta, derimot, hadde tradisjonelt et langt mer begrenset demokrati med en blanding av konger, eforer (valgte oppsynsmenn) og råd. Spartanerne forstrakk seg aldri i sin demokratiske streben slik athenerne langt på vei gjorde det (man brukte eksempelvis aldri loddtrekning til betrodde verv i Sparta), men til gjengjeld holdt staten og statsskikken seg betydelig lenger der enn hva tilfellet var i det hyperdemokratiske Athen.

Samtiden var full av advarsler angående demokratiets manglende bærekraft, ikke minst kjenner vi Platons barske omtale av samme i «Staten.» Handlingen i boken foregår rundt 410, altså under Peloponneserkrigen, og sveiper innom en rekke praktisk-filosofiske og politiske spørsmål. Svært forenklet – overforenklet, jeg innrømmer! – konkluderer Platon med at demokratiet er en av de farligste og verste styreformene, et synspunkt han har fått usedvanlig mye pepper for i etterkant, ikke minst i vår tid. Et slikt regime vil alltid utarte, skrev Platon som ikke hadde vansker med å finne eksempler på demokratisk fiasko i samtiden. I stedet var det «de beste» som burde styre på vegne av de mange, mente den store, gjerne «filosofkonger» med langvarig og dyp utdannelse bak seg.

Er Kommisjonens medlemmer i Brussel å anse som den nye tids filosofkonger? Har de berettiget tatt makten fra barnslige grekere som ikke vet sitt eget beste, som ikke forstår implikasjonene av hva de selv gjør ved valgurnene og ellers? Vitner grekernes manifeste økonomiske inkompetanse – de har beviselig over år brukt mer penger enn de har hatt råd til – om en tilsvarende demokratisk inkompetanse som gjør at andre og mer ansvarlige organer nå må gripe inn og bestemme over dem? Er med andre ord demokrati noe som er «fint å ha» så lenge alt går bra og folk stemmer «rett,» men et styresett som må sjaltes ut dersom folket opptrer uklokt og selvskadende?

Dette later til å være holdningen fra EU og Brussels side selv om man aldri ordlegger seg så krast; de vet å holde fasaden, de store og fine. Men det turde nå være åpenbart selv for tidligere (god)troende at den europeiske integrasjonens forkjempere ikke lar seg stoppe av folkelig motvilje mot den overordnede strategien. Alt som kan fusjoneres, skal fusjoneres enten folk vil det eller ikke. Målet er Europas Forente Stater, og innføringen av felles valuta var bare ett steg på veien. Lengre frem – bak synsranden for de fleste enn så lenge, men ikke bak forestillingsgrensen – blinker Én Verden-idealet der Lykken og Rettferdigheten rår og kloke globalister ser til at lokal uro aldri får hvelvet båten.

Sett fra Brussel er Hellas kun for en liten tue å regne; slike skal ikke få velte lasset. Samtidig skal man være klar over at bevisstheten om EUs nytteperspektiv på demokratisk adferd i medlemslandene (fint når valg og parlamentsvedtak går i Planens favør; hvis ikke, så tar vi det hele om igjen eller vi overstyrer i verste fall folkeviljen) er økende blant Europas millioner. Man tror helt enkelt ikke lenger på at større automatisk er bedre, i alle fall ikke hva konsekvensen for råderett over egne samfunn angår. Selv ikke hva gjelder opprettholdelse av den overordnede freden i Europa stoler man lenger på at EU står for de beste løsningene, spesielt ikke dersom føderasjonslysten som knytter enkeltstatene stadig tettere sammen, krever at nasjonale særegenheter skal bli mindre markante. Europas folk er nemlig stolte av hva de er og vil ikke ha sin identitet byttet med en felleseuropeisk ditto som egentlig ikke passer noen. Satt på spissen: Man vil ha folkedrakt, ikke EU-dress, og man vil selv bestemme i eget land. Dette kommer spesielt tydelig frem i den lokale og nasjonale uviljen mot innflytting av et stort antall utlendinger av fremmed etnisk-kulturell type. Man føler at den hjemlige balansen forrykkes eller rent av mistes som følge av folkevandringen, enten nå tilsiget kommer fra EU-land eller, ganske særlig, fra samfunn utenfor Europa.

EUs overstyring av lokal skepsis og motstand i alle disse sakene har politiske omkostninger i form av tapt tillit, politikerforakt og generelt økt frustrasjon. Folk merker det som skjer overalt i Europa, men nå senest særlig i Hellas, og aggresjonen mot EU og det nasjonsutviskende prosjektet øker. Jeg har tidligere omtalt prosessen som en tragedie under utvikling, og inntrykket bare befester seg. Det er trist og farlig det som skjer.

En overordnet historisk ironi (enda et ord med greske røtter) skinner gjennom når EU i demokratiets navn overkjører folkestyret i Hellas og derved legger rygg til Platons gamle fordømmelse av styresettet. For la oss ikke være i tvil: Det som en gang begynte i Hellas, demokratiet, kan meget vel ende samme sted. At det nå kun er det høyrenasjonalistiske Gyllent Daggry som konsekvent går mot fortsatt gresk euromedlemskap, burde få mange såkalt ansvarlige politikere i Brussel, Athen og andre hovedsteder til å svelge tungt, i alle fall om de forstår det uheldige i at slike grupperinger monopoliserer motstanden. Gyllent Daggry, eller en lignende bevegelse dersom man lykkes med å kjenne partiet ulovlig, kommer til å få økt oppslutning blant frusterte grekere fremover, og en tilsvarende utvikling vil skje også andre steder i Europa. De driver et usedvanlig høyt spill, politikerne, og jeg tror ikke de vet hva de gjør.

A torn referendum campaign poster depicting German Finance Minister Wolfgang Schaeuble is seen on a street in Athens, Greece, July 3, 2015. An opinion poll on Greece's bailout referendum published on Friday pointed to a slight lead for the Yes vote, on 44.8 percent, against 43.4 percent for the No vote that the leftwing government backs.REUTERS/Alkis Konstantinidis

Foto: Det ligger mye symbolikk i valgplakaten i rennestenen i Athen søndag etter folkeavstemningen. Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble gjorde nytten som Frankenstein for nei-siden. Den vant et klart flertall, bare for å bli overkjørt av Brussel en uke senere. Syriza-regjeringen snudde 180 grader. Usunt for demokratiet,

Grekerne skulle aldri ha falt for fristelsen til å bevilge seg høyere levestandard med lånte penger og de skulle aldri solgt sin nasjonale frihet for å opprettholde pengestrømmen fra kreditorene. Det som skjedde er en skam, og jeg fryser på ryggen av det. At de ikke klarer å stille opp realistiske alternativer ved valg og folkeavstemninger, kan man kun bli slått med mismod av. Samtidig finner jeg EUs dobbeltspill der de later som om de er demokratiets voktere, mens de i virkeligheten kun tillater den type folkelige beslutninger som samsvarer med Brussels egen europeiske visjon, dypt skammelig og uærlig; neimen om jeg vet hva som er mest pinlig. Man får illustrert både at demokratiet er verst og at det overnasjonale meritokratiet (Brussel-eliten) er det samme, altså et slags «dødt løp» hva styringsmessig uredelighet og inkompetanse angår.

Samtidig kan man ikke kaste alt på båten; livet må gå videre. Blant andre Churchill skal ha sagt at «demokratiet er den verste styreform som fins, bortsett fra alle de andre,» og det er mulig han hadde rett. Men det hadde nå vært kjekt å kunne føre en i alle fall delvis positiv argumentasjon for styreformen samtidig som man var ærlig og historisk etterrettelig i synet på hvordan den faktisk fungerer. «Resten er enda verre»-argumentasjonen blir litt sår og er definitivt ikke egnet til å fenge folkemassene.

hellas.varoufakis.lagare

Foto: Hvem representerer de egentlig? Pengefondets Christine Lagarde i samtale med Ianis Varoufakis, den gang han ennå var gresk finansminister. Lagarde, franske elitist, er kjølig lyttende, distansert. Varoufakis forsøkte å få til noe, få Brussel og den internasjonale eliten til å lytte, forstå. Til syvende og sist måtte han kaste in håndkleet.

Vi lever i urolige tider nå med trykk utenfra samtidig som problemene hoper seg opp på hjemmebane. Våre europeiske politikere burde evnet å få folket med seg mot felles, realistiske mål, men makter det ikke. Om de overhodet tenker på annet enn sin egen mulighet for makt og innflytelse, så er det på de tillærte, offisielle visjonene de alle har del i og som systematisk unndras realitetsprøving. Disse politikerne er uten rotfeste i eget land og egen kultur. De innser ikke at drømmer må finne gjenklang i det egne folket, samt at de alltid må korrigeres av praksis. Utopismen de målbærer er farlig, både i seg selv og fordi den hisser til aggressive motreaksjoner.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629