Våre europeiske politikere burde evnet å få folket med seg mot felles, realistiske mål, men makter det ikke. Om de overhodet tenker på annet enn sin egen mulighet for makt og innflytelse, så er det på de tillærte, offisielle visjonene de alle har del i og som systematisk unndras realitetsprøving. Disse politikerne er uten rotfeste i eget land og egen kultur. De innser ikke at drømmer må finne gjenklang i det egne folket, samt at de alltid må korrigeres av praksis. Utopismen de målbærer er farlig, både i seg selv og fordi den hisser til aggressive motreaksjoner.