Kommentar

Noen tror at historie er kjedelig; de tar feil, jeg orker ikke si det mer diplomatisk. Dessuten er historie lærerikt, til dels skammelig lærerikt om man bare ikke ”forherder sitt hjerte,” men er villig til å ta innover seg fullt ut innsikten om at verden ikke begynte med den egne fødselen. Skal man fatte hvorfor nåtiden er som den er, må man kjenne fortiden. Samtidig gjelder at bare den som kjenner og forstår det som engang var og det som er, kun han eller hun kan håpe å forme fremtiden etter eget ønske og på en klok måte.

Ordet ”arketype” forbindes først og fremst med den analytiske psykologiens far, sveitseren Carl Gustav Jung. Det betegner en forestilling eller ting eller hva man nå skal kalle det som bærer i seg essensen av alle utgaver av slaget, altså det felles og allmenne ved alle konkrete eksempler (”particularia”), nærmest som en platonsk idé eller ”Ding an sich” for å låne begreper fra andre filosofer. Samtidig karakteriseres en arketype av å være artspesifikk, et bilde av virkeligheten som betinges av vårt grunnleggende vesen og biologi, et menneskelig fellesmønster vi ikke kan tenke utenfor. På personområdet, der vi altså befinner oss med de to herrene i tittelen, dreier det seg om mennesker som har legemliggjort egenskaper eller adferd man ellers finner bare delvis og ufullstendig hos oss alminnelige dødelige. Eksempelvis vil noen si at Jesus eller Mor Teresa er selve symbolet på, kanskje inkarnasjonen av, godhet eller det arketypisk gode mennesket, mens Hitler og Stalin ditto representerer arketyper for menneskelig ondskap og ufølsomhet. Det er i alle fall i denne betydningen jeg velger å bruke ordet når jeg nå skal fortelle historien om to av antikkens grekere som har kommet til å symbolisere dels lederansvar, uegennytte og mot (Leonidas), dels falskhet, opportunisme og egoisme (Alkibiades). At paralleller kan trekkes over i nåtiden fra det som skjedde med Leonidas og Alkibiades et halvt tusen år før vår tidsregning, regner jeg med blir klart etter hvert selv om jeg avstår fra å navngi tidsnære personer eller peke på enkeltbegivenheter.

Perserkrigene var den dominerende konflikt under første del av hellenernes gyldne 5te århundre før Kristus. Ut fra navnet og i nåtidsperspektiv skulle man kanskje tro at det dreiet seg om krig to nasjonalstater imellom, Persia mot Hellas, men dette ville være en overforenkling som unnlater å poengtere viktige saksforhold. Dareios’ og etter ham Xerxes’ Persia var ingenlunde en nasjonalstat, det var derimot et enormt verdensrike, et imperium som strakte seg fra Egypt og oppover til Svartehavet og også langt østover til India. Persia var én stat, men mange nasjoner; riket omfattet to tredjedeler av den verden man da kjente. Hellas derimot bestod av mange stater, i betydningen bystater (=poliser), men sammen utgjorde disse én nasjon. Fra persernes side var det uforståelig og uakseptabelt at noen små greske bystater på kysten av Lilleasia skulle tillates å ”rock the boat,” altså sette seg opp mot den nye verdensordenen og unnlate å innordne seg som alle de andre folkene i det enorme, multinasjonale riket hadde gjort det. Så ble det da også krig for å straffe de ulydige og sette et eksempel som ettertiden ville merke seg. Imperiets store hærer tok seg over Hellesponten og inn i Europa for å knuse grekerne og trygge den urolige vestgrensen.

I 490 stod det første store slaget, ved Maraton. De greske hoplittene (fotsoldatene) klarte å holde stand mot en tallmessig overlegen fiende, men seieren var bare midlertidig. Etter 10 år, høsten 480, kom det neste massive angrepet. Denne gang møttes de to sidene først i et stort landslag ved Thermopylene som grekerne tapte, men senere samme år lyktes det admiral Themistokles og hans skip å ødelegge den persiske flåten under et sjøslag i stredet ved Salamis like utenfor Pireus nær Athen. Perserne valgte da å trekke hjemover igjen, tilbake inn i Asia.

Thermopylene (”De varme portene”) ligger ved kysten nord for Athen og var smale passasjer mellom fjellene og havet som en stor hær på vei sydover fra nordøst måtte gjennom. Grekerne visste at her var deres beste sjanse for å stanse de langt mer tallrike persiske invasjonsstyrkene; kom fienden forbi, ville Athen etter all sannsynlighet være umulig å forsvare.

sparta_athena_chalkioiokos_leonidas_mus_sparta_jvv5

Torso av hoplit, funnet i Sparta som man tror var et minnesmerke over Leonidas.

 

Den drygt 50 år gamle kongen av Sparta, Leonidas, ledet hellenernes forsvar ved Thermopylene. Han var fullt klar over at han neppe ville komme levende tilbake fra felttoget; da konen Gorgo før avmarsj spurte ham hva hun skulle gjøre om han falt, var svaret: ”Gift deg på nytt med en god mann og få gode barn.” Fordi det persiske angrepet kom under en for spartanerne viktig religiøs høytid da man absolutt ikke skulle føre krig, fikk ikke Leonidas med seg flere enn 300 utvalgte krigere. Disse skulle utgjøre stammen i en gresk hær på noen få tusen mann som mot seg hadde anslagsvis hundre ganger flere persiske soldater.

Et aspekt ved perserkrigenes geografi er verdt å merke seg som bakteppe for de 300 spartanernes inntreden i kampen: Athen og flere andre viktige greske bystater lå mellom invasjonshæren og Sparta langt der nede i syd på Peloponnes; dette var selvsagt alle parter meget vel klar over. Likevel valgte Leonidas å ta med seg sine elitesoldater (alle 300 var allerede far til minst én sønn; om de falt, hvilket man regnet med, så ville arven etter dem fortsette) på et ytterst farlig, trolig håpløst, oppdrag.

Slaget varte i tre dager. Spartanerne holdt stand og persernes tap var massive. Alle kan lese om slaget mange steder på internettet og ellers og flere filmer beskriver begivenheten, hvorav ”300” bare er den foreløpig siste. Selv har jeg før på dette nettstedet hedret de kjempende hellenerne ved blant annet å fremheve dette diktet av Kavafis. Jeg tillater meg også enda en gang å lenke til en flott sangversjon av samme på YouTube der også de akompagnerende bildene er strålende.

Noen bevarte sitater viser mentaliteten hos spartanernes konge og hans menn. En sendemann fra Xerxes lovet Leonidas at han skulle få bli konge over hele Hellas om han bare gav opp motstanden. Svaret var syrlig: ”Hvis dere hadde hatt begrep om de virkelig gode tingene i livet, ville dere ikke ha begjært dét som tilhører andre. For meg er det bedre å dø ærefullt for Hellas enn å skulle herske over mitt eget folk.” Kommentaren til en av spartanerne da han erfarte at pilregnet fra perserne var så tett at det skygget for solen, var lakonisk som seg hør og bør (Sparta ligger i landskapet Lakonia): ”Godt, da slipper vi å bli plaget av skarpt sollys når vi slåss.” Våre vikingforfedre ville vært stolte av å si noe tilsvarende.

Otus or Ephialtes

Forræderen Efialtes – også han greker, men ikke soldat – hjalp til sist perserne til å finne en annen vei i det ulendte landskapet, rundt hellenernes stilling. Hans navn er for evig utskjemt og brukes i moderne gresk både i betydningen ”forræder” og mer allment om ”mareritt” eller ”håpløst rot” (jeg har hørt den nåværende politiske situasjonen i Hellas beskrevet som ”efialtes” mer enn én gang). Da perserne med Efialtes’ hjelp kom seg rundt på baksiden av hellenernes stillinger ved De varme portene, ble det håpløse i kampen uomtvistelig, og et nytt tilbud om å overgi våpnene kom fra Xerxes. Svaret var det aller mest kjente spartanersitatet, det trassige: ”Molon lave!” (Kom og ta dem!) som til denne dag finnes som inskripsjon på stridsmateriell til inspirasjon for greske soldater.

I denne håpløse situasjonen sendte Leonidas alle ikke-spartanere vekk (men noen hundre thesbianere ble likevel igjen for å kjempe den felles greske sak) før det avsluttende slaget. Alle de hellenske stridsmennene falt.

Et minnesmerke i det sterkt forandrede landskapet ved det som engang var Thermopylene, markerer hvor Leonidas og hans menn kjempet. Den har en påskrift av den samtidige poeten Simonides (jeg gjengir det jeg synes er den fineste oversettelsen): ”Go tell the Spartans, passerby, that here, obedient to her laws, we lie.” Bedre ettermæle får man ikke. Det er noe arketypisk (nemlig!) gammelgresk over et slikt mot og en slik lojalitet overfor fedrelandet også når alt ikke bare synes, men ER håpløst. Slike minner for ettertiden kan med rimelighet kalles spartanernes skulpturer. Det er ikke sikkert at de vil være mindre udødelige eller innflytelsesrike enn de som hogges ut av marmor eller annen stein.

Etter perserkrigene fulgte den greske storhetstiden midt på 400-tallet med Perikles som klok leder i Athen. Hele tiden fantes imidlertid konkurranse og endog fiendskap hellenerne imellom, den innbyrdes splittelsen mellom de ulike bystatene var alltid merkbar, og i 431 brøt Peloponneskrigen ut mellom Sparta og Athen og deres respektive forbundsfeller. Under mange år ble kortere og lengre perioder med aktiv strid avbrutt av andre perioder preget av halvfred og forhandlinger, og hele tiden foregikk svært mye bak de politiske kulissene. Krigen sluttet i 404 med Athens nederlag.

Alcibiades_Musei_Capitolini_MC1160

En av de mest fascinerende lederskikkelsene under denne borgerkrigstiden var atheneren Alkibiades, en rik ung mann (han var født i 450) av fiin gammel familie. Den fremadstormende og ambisiøse unge herren var åpenbart begavet og fikk den beste utdannelsen tiden kunne gi, blant annet hadde han Sokrates som lærer.

Alkibiades brøytet seg vei gjennom de betydelige politiske intrigene som preget Athen under første del av borgerkrigen takket være sin intelligens, sine store talegaver og ditto ambisjoner. Hans innsats videre under krigen var ytterst broket – og da bruker jeg det mildeste ordet jeg kan finne – men hele tiden preget av at kampen for Alkibiades hadde forrang foran alt annet.

Første gang Alkibiades steg opp til det absoluttet toppsjiktet i athensk politikk var da han fikk stukket kjepper i hjulene for et fredsforsøk fra Spartas side omtrent midtveis i krigen; utspillet hadde blitt formidlet gjennom noen av Alkibiades’ konkurrenter i politikken, ikke gjennom ham. Deretter ble han ”strategoi” (general) og hadde i denne rollen både suksess og det motsatte, som sjefer gjerne har. Hans opptreden i maktens sentrum skaffet ham uansett farlige fiender blant de sine. Det endte med at han flyktet fra Athen og da ikke til noe nøytralt og lite sted, men til selve hovedfienden, Sparta, der han også steg fort i gradene, intelligent og talefør som han var. Igjen ble han en leder, nå altså i krig mot sine egne, mot athenerne. Men heller ikke her unngikk den intrigante Alkibiades motsetninger og strid om sin person, og igjen valgte han å flykte, men nå til … perserne! Enda en gang tilbød han makthaverne sine tjenester, nemlig som rådgiver i spørsmål angående hvordan Persia best skulle gå frem i den evige striden mot den ukuelige naboen i vest, og han levde godt på betalingen. Men historien var ikke over ennå: Han fikk nye fiender, valgte (eller måtte) enda en gang å flykte, og reiste tilbake til Athen igjen.

Datidens Athen må ha vært preget av betydelig evne til tilgivelse eller kanskje heller behov og aksept for menn med Alkibiades’ kompetanse og vennenettverk innen byens ledende kretser, for igjen klarte han å slå seg opp og inn i ledersjiktet. Det er ikke over før det er over, heter det, men til sist var det omsider akkurat dét: Alkibiades ble innhentet av brå død samme år som Athen led sitt endelige nederlag, under omstendigheter som er like innfløkte som hans tidligere krigsadferd hadde vært.

Jeg blir aldri ferdig med antikkens greske historie, det er som om den i fortettet form illustrerer alle ytterpunktene både hva menneskelige karaktertrekk og adferd angår. I dette perspektivet er det jeg ser de to ovenfor omtalte lederne; for meg representerer de etiske motpoler som er tidløst gjenkjennbare. Leonidas stod for det han stod for, alltid og uansett. Hans lojalitet var til noe større enn ham selv, og den var urokkelig. Alkibiades var både intelligent og flink og på alle måter en fører og forfører av dimensjoner, både på det personlige og det politiske plan, men primærlojaliteten var rettet innover, mot ham selv. Med et av mine favorittuttrykk: Han var ikke hel ved. Prinsipper hadde han som han evnet å tale både varmt og overbevisende om, men han var alltid rede til å skifte dem ut med andre som var mer fordelaktige. Opportunismen i Alkibiades-syndromet er rett nok bedre enn det renheklede forræderiet som bærer Efialtes’ navn, men det er ikke slikt man tar av seg hatten for og beundrer.

Selvsagt ser vi de samme typene – eller arketypene for å gripe tilbake til tittelordene – i våre egne små liv i samtiden, både innen det nære arbeidslivet og i offentligheten. Hver og en kan tenke gjennom sin bekjentskapskrets og vil garantert finne eksempler på både leonidiske og alkibiadiske karaktertrekk, og kjennskap til samme hos de store nærmere toppen av samfunnspyramiden har vi alle. Noen holder fast når det stormer og troskap koster, andre slipper.

Noen stoler vi på, andre ikke; det finnes heller ingen grunn til å gjøre det. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid bli. Vi får prøve å være store nok til i alle fall å gjenkjenne de beskrevne adferdsmønstrene når vi observerer dem. Og helst også si fra på en tydelig måte om det vi ser.