Kommentar

Bildet: Fra Glyptoteket i København

Under første del av mitt liv var det sosialismen – særlig i dens mest konsekvente og aggressive form, kommunismen – som utgjorde en stendig nærværende trussel mot menneskenes frihet. Sovjetunionen truet med sin militære styrke mens sosialistisk meningstvang i det daglige, lille livet, ikke minst ved de høyere læresteder der jeg etter hvert tilbrakte mange år, la sin klamme hånd over alt som ikke samsvarte med tidens politisk korrekte holdninger. For trass i all Mao-tilbedelsen var det ikke akkurat noen «la de hundre blomster blomstre»-holdning som preget studenterlivet på norske universiteter under tidlig 1970-tall, det vet alle som hadde sitt virke der dengang. «Feilaktige meninger» ble forsøkt undertrykt på alle de måter som stod til disposisjon.

I senere år er det global liberalisme (jeg vet at man kan reise innvendinger mot terminologien, men jeg sikter altså til den type Jagland-Støre-Solberg godfjotteri som preger den politiske overklassens meninger så vel som gjerninger både i Norge og internasjonalt; du skjønner helt sikkert hva det er snakk om) som har dominert ideologisk og politisk, men i det siste med en religiøs vri som man inntil for få år siden skulle ha forsverget kunne bli aktuell. Tendensen slik jeg leser den – og det er tross alt jeg som skriver dette, så i alle fall hva dette angår teller min mening mer enn andres – innen samfunnets wannabe-elite er til å se gode sider ved islam mens «gammeldags» kristendom ikke spares for kontinuerlig latterliggjøring; hva gjelder det siste, er altså alt som før. Denne religiøse forskjellsbehandlingen er mest tydelig hos tidligere internasjonale sosialister/kommunister, er inntrykket, gjerne slike som har «omvendt seg» til det statsbærende sosialdemokratiske grunnsynet som gjennomsyrer alt i vårt land, og som derved er blitt innlemmet i statens og det sivile samfunns kremsjikt. Hva kan det skyldes at tidligere marxist-leninister preges av slik varme overfor islam, om nå altså mitt inntrykk har noe for seg, kan det kanskje være så at begge halvreligionene – både kommunismen og islam er dels politiske ideologier, dels religioner etter min og mange andres mening – har strukturelle likheter som appellerer til samme type mennesker?

Det kan i dette perspektivet være klokt å gå et godt stykke tilbake i tid, til Arthur Koestlers «Mørke midt på dagen» som i romanform skildret forfatterens avstandstagen fra kommunismen under det siste tiåret før andre verdenskrig, perioden som blant mye annen galskap også var preget av de Stalin-drevne Moskva-prosessene mot Lenins ennå gjenlevende kolleger fra revolusjonstiden i Russland. Aktuelt i vår gitte sammenheng var det følgende: Hovedpersonen, en troende bolsjevik som var tiltalt for anti-kommunistisk og sovjetfiendtlig virksomhet, lot seg av «kameratene» overbevise eller overtale til å si seg skyldig i det han urettmessig var anklaget for fordi en slik tilståelse ville være til Partiets beste. Det var noe grunnleggende selvødeleggende ved underkastelsen, men mannens egen skjebne var verdimessig underordnet den store samfunnsomveltningen som pågikk, og som trumfet alt annet. At man ikke kan lage omelett uten å knuse egg, er viden kjent i revolusjonære kretser, og det lille mennesket med sin egenforståelse av hva det hadde gjort og ikke gjort, om hva som var sant og ikke sant, måtte underordne seg den Store Historiske Sannheten slik at samfunnsomeletten kunne bli bra. Koestler sa det på følgende måte ved en annen anledning: «Nothing is more sad than the death of an illusion,» og kommunismen var en illusjon fra øverste hylle. For noen av de politisk troende var det viktigere å unngå sorgen over et slikt tap enn å berge liv og ære.

Denne dype viljen til å underkaste seg noe som er større enn en selv, det være seg historiens uimotståelige elv slik de sosialistiske teoretikerne forklarte den eller mesterplanen som den allmektige guden, Allah, har lagt for alt liv på jorden, fremstår som et karaktermessig fellestrekk hos dem som selvvalgt tror på Marx respektive Muhammed. Det altomfattende totalitære ved de to tankesystemene, deres heldekkende universalitet, tiltaler en bestemt type mennesker, særlig dem som setter stor pris på «ordning och reda» i tilværelsen, og som følgelig helst ser at livstilfeldighetenes store, skitne elv temmes både teoretisk og praktisk slik at livets eksistensielle usikkerhet holdes i sjakk.

Det hjelper godt i sammenhengen at islam, den totale underkastelsens religion som også selve navnet bærer bud om, er så full av pliktetiske «du skal og skal ikke»-krav til den troende. Her er det ikke følelsesmessige tvetydigheter, samvittighetsspørsmål, finurlige trosforhold og annet vanskelig som avgjør på hverken individ- eller samfunnsnivå, men oppførsel i henhold til ordrer og bestemmelser; et slikt system kan ikke annet enn fremstå som tiltrekkende for en tidligere politisk troende, nå abstinent og sårbar meningssøker oppdradd i marxistisk-leninistiske grunnsirkler med den spesielle retorikk og logikk som der hersket. Hver gang jeg ser gamle m-l-ere gjenoppstå i norsk offentlighet som islam-sympatisører eller muslimer , urtehagelegen Trond Ali Linstad  er vel den mest kjente, så slår det meg hvor ivrig de hele livet igjennom må ha søkt etter den frigjørende eller maktstjelende, stryk det som ikke passer, «completeness» som nettopp denne religionen tilbyr alle som bøyer seg.

Men er det ikke så at underkastelse er et element i all religion, i alle fall av det monoteistiske slaget der en allmektig gud styrer fra toppen av eksistens-pyramiden? Spørsmålets iboende innvending har en del for seg, det kan ikke benektes, men her er det viktig å være oppmerksom på hvilken status den frie og egne viljen så vel som menneskenes tvil har i religionsutøvelsen. Om vi holder oss til vår egen protestantiske variant av kristendommen for ikke å flyte helt ut, så er det til syvende og sist det enkelte menneskes samvittighet – opplyst av individets ærlige forsøk på å oppnå kontakt med Gud etter beste evne – som avgjør hvilket forhold han eller hun har til Det Hellige. Naturligvis ligger i dette noen grad av underkastelse, men vi befinner oss lysår unna islams absolutte krav. I forlengelsen av samme ulikhet er det rimelig å se de to religionenes holdning til apostasi, frafallenhet. Innen islam er dette straffbart med døden, en straff som til denne dag i mange tilfeller effektueres, mens ingen tilsvarende straffereaksjon følger eventuelle utmeldelser av den kristne kirken.

Gjør denne absolutte lydighet under Allah, livet ut og gjerne inn i døden, muslimer til overlegne stridsmenn for sin religion og ideologi, ikke bare stilt overfor kristne motstandere, men kanskje enda mer i kamp mot de aller mest uforståelige og foraktelige for muslimer, de moderne gudløse, ateistene? For å besvare spørsmålet velger jeg å gripe tilbake til lærdommer fra en strid mellom absolutt lydige undersåtter og frie menn som fant sted tusen år før islam ble skapt, altså også lenge før kristendommen så dagens lys: krigene mellom det multietniske keiserdømmet Persia og de greske statene på 400-tallet før vår tidsregning.

Det var svært mye «perserne» (bare et mindretall var nettopp dét, altså persere, for keiserens enorme militærvesen bestod av folk fra mange nasjoner; Persia var en multinasjonal stormakt) og grekerne ikke forstod ved hverandres oppførsel, men én ting var særlig uforståelig og foraktelig sett fra de sistnevntes synsvinkel: persernes absolutt underkastelse eller prostrasjon, symbolisert ved at de knelte foran keiseren med hodet ned mot bakken. Selv var grekerne frie borgere som rett nok innordnet seg sin polis særlig juridisk og militært, men de nøt en personlig frihet både hva tenkning og annet angikk som lå hinsides det andre folk i samtiden kunne forestille seg. Likevel: Grekerne vant mens de langt mer tallrike perserne tapte.

Kanskje synes noen at det er å trekke assosiasjonsstrikken for langt, men jeg mener at den gresk-persiske historien ovenfor har informasjonsverdi også for nåtidsvurderingen av hvilken rolle total underkastelse spiller for stridsmenns offervilje og evne til å opptre effektivt i konfliktsituasjoner. Det er åpenbart at IS-fanatikere, som japanske kamikaze-piloter og mange andre både før og etter, er mer enn villige til å ofre livet for Saken, men dette garanterer ikke på noen måte overlegen stridsmessig funksjonalitet. Krig kan være dødelig for dem som må kjempe, men aktiv dødstrang gjør ikke soldatene bedre. Alt annet like er det alltid bedre å la de andre dø for sitt land eller sin sak enn selv å stryke med. Egen død er en innkalkulert risiko ved det yrket man har eller de plikter man må utføre, men er intet mål i seg selv.

Den psykologiske konstitusjon som gjør absolutt underkastelse og lydighet til noe attraktivt, er grunnleggende fremmed for vestlige idealer og kultur. Visst må man samordne egen aktivitet med andres for effektivitetens skyld, ikke minst som stridsmenn der det å følge ordre inngår, men våre idealer innbefatter selvstendighet i både vurderinger og beslutningsprosesser. For dem som ikke er vant med dette grunnsynet, fortoner det seg fremmed og kanskje endatil både umulig og forkastelig, men for oss er det nært knyttet opp til selve menneskeverdet.

Vår vestlige historie har vist at selvstendighet ikke bare er forenlig med rådsnarhet og funksjonalitet, men en forutsetning for begge. Sammenhengen vil holde stikk overfor muslimske angrep slik den også tidligere har vist sin holdbarhet i strider der europeere stod mot fremmed trussel.