Kommentar

”Tro er … en størrelse som vanskelig lar seg diskutere i et rasjonelt og hverdagslig språk,” konkluderer Ingunn Økland i Aftenposten.  Hun har nemlig kommet frem til at: ”Man kan kalle det alt sammen for tro — eller overtro.”

Spørsmålet er hva det vanskelige består i, og om det er uoverkommelig. Hvis det er likegyldig om vi kaller det tro eller overtro kan vi vel også kalle det vantro og mistro? Og utro? Hva skal hindre oss i å bruke de ordene vi selv har lyst til? Er det noe som kan instruere oss i hvordan vi skal bruke ordene? Eller er det bare tilfeldig at vi noen ganger setter dem sammen til setninger som er meningsbærende?

Én synsvinkel vil si at det ikke er tilfeldig og at det ikke er opp til oss selv å bruke de ordene vi selv måtte ønske hvis en bestemt mening skal fremføres ved hjelp av dem. Det er hva man kan kalle den rasjonelle og hverdagsspråklige synsvinkelen, som etter Øklands mening skal være retningsbærende. Altså må hun vær enig i at vi ikke selv, men fornuften og språket, bestemmer bruken av ordene.

Likevel mener hun at man kan kalle tro hva man vil. For det er jo ikke noe å tro på, ser hun ut til å mene. De troende tror ikke, for tro er ikke nødvendig, kanskje. Mennesket kan føre bevis for alle spørsmål, inklusive spørsmål om rett og galt, meningen med å eksistere, og så videre, uten assistanse fra noe å tro på. Sett fra denne synsvinkelen er tro en slags mistro eller feiltro. Det de troende tror er Gud vet ateister at er noe annet. Kort sagt: Viten står mot tro. Så et par ord om vitenskap må også med.

Problemet for de som vil bruke ”hard vitenskap” på det eksistensielle er at det eksistensielle ikke veies eller måles. Vi kan ikke beskrive det med samme begreper som vi bruker om materielle ting. Så vi beskriver det med noen andre ord i stedet, og dette fungerer like fint som når en komponist skriver med noter og en forfatter skriver med bokstaver. Det er ingen motsetning mellom de to. Det er ulike måter å uttrykke seg på, men man sier selvfølgelig ikke helt det samme heller.

Tro, viten og overtro kan etterprøves i sin gyldighet, hvis bare de forstås på sine egne premisser. Er det sant at mennesket er skapt i Guds bilde? Den setningen kan etterprøves rasjonelt. Bare ikke med begreper fra en annen spesialisert vitenskap, så som kjemi, eller matematikk, eller fysikk. Det er ikke noen vanskelig setning som sådan. Hvis Gud har skapt universet ved hjelp av noen lover, kan mennesket få innsikt i disse lovene fordi det er skapt i Guds bilde. Den tanken er vitenskapens opprinnelse i vår verdensdel. Men det viktigste budskapet er mer allment. Det er at mennesket er underordnet Gud. Sikker viten, og alt annet fullkomment, stabilt og uforgjengelig tilkommer ikke mennesket. Det ideelle og perfekte er ikke innenfor menneskets rekkevidde. Det forblir i det hinsidige som noe vi kan rette vår bevissthet mot. Filo, ’venn av’, sofia, ’visdom’, eller ’sannhet’. Filo-sofien er vitenskapens opprinnelse. Vitenskapen begynner med denne rollefordelingen. Vitenskapen kan ikke ville bli til det den vil beskrive.

Altså hviler vitenskapen på den grunnleggende erkjennelsen at mennesket ikke vet. Mennesket erkjenner sin uvitenhet; det er forutsetningen for spørsmålet. Den vitenskapelige holdningen er derfor at mennesket ikke vet, snarere enn at det vet.

Dette er også religionens synsvinkel, men den uttrykker det på en annen måte. Vitenskapen er vissheten om at mennesket er uvitende om det materielle. Religionen er vissheten om at mennesket er uvitende om det eksistensielle. Ved hjelp av vitenskap og religion retter mennesket seg mot det som er sant og forsøker å overkomme sin uvitenhet så godt det kan, vel vitende (!) at det aldri kan lykkes helt, fordi en fullkommen bevissthet bare tilkommer Gud.

Vi vet at vi ikke vet, og at ”det vitende” er utenfor oss. Vi kan erkjenne virkeligheten, ikke bestemme den. Det som er sant er sant uavhengig av oss. Derfor kan enhver, troende eller ikke-troende, skille mellom tro og overtro.

Og med det er vi tilbake der vi kom fra. Overtro er troen på at materielle gjenstander representerer immaterielle krefter som er som oss selv. Slik at de immaterielle kreftene kan påvirkes eller bestikkes, for eksempel ved hjelp av gaver eller ritualer. Det gjelder for visse religiøse praksiser, for eksempel den aztekiske offerkulten, så vel som for en del moderne, vitenskapelige kortslutninger. Når man reduserer menneskelig bevissthet til materielle størrelser som blodomløp, temperatur, organer eller kjemiske substanser, bedriver man også en form for overtro ved hjelp av symboler hentet fra vitenskap.

Hva er tro, så? I denne sammenheng skiller den seg fra overtroen ved å rette seg mot noe som er utenfor verden. Noe som ikke er verden, slik vi sanser den, men som likevel konstituerer og tar del i den verden vi sanser. Vi sanser jo ikke noen gang noe som er meningsløst. Alle sansninger er meningsfulle. Det vi sanser er mening. Men hva vil det si? Hva slags mening?

Mening er en immateriell egenskap ved det sansede. Liksom det faktum at vi er til ikke kan forklares ved hjelp av legemet. Vi lever både i et materielt nå og en immateriell fremtid og fortid. Det ene kan ikke reduseres til det andre. De forskjellige fenomenene vi betegner er ulike sider av noe som finner sted på samme tid i alt vi erfarer.

Tro artikulerer kort sagt et eksistensielt mysterium, vår egen væren og, ikke minst, ikke-væren; bevisstheten om døden. Døden er livets ultimative mysterium. Noe som både er fraværende (for legemet) og nærværende (for bevisstheten) på samme tid.

Naturvitenskap, på sin side, artikulerer en intellektuell erfaring av en konkret, fysisk gjenstand.

Det eneste vi får demonstrert når vi blander alle disse tingene sammen er at vi ikke makter språket.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også