Kommentar

Da perestrojkaen og glasnost åpnet opp for reelle forandringer i Sovjet-systemet, spurte Dagbladets utenriksredaktør Karl Emil Hagelund: Man kan lage lapskaus av biff, men går det an å lage biff av lapskaus? Med andre ord: Er det visse prosesser som er irreversible?

Vi tror at ingenting er ugjenkallelig. At alt kan gjøres godt igjen. Forbryteren kan bli samfunnsmenneske. Synderen kan få tilgivelse. Alle kan angre, og bli gode. Er det slik? Nei, i kristendommen er det noe som heter fortapelse. Dagens Kirke har innført angrefrist på ubestemt tid. Men av vår nære historie vet vi at krigsforbryterne mister sin menneskelighet. Det er kanskje ikke så rart. Etter å ha fornedret og knust andre, blir man selv fornedret og mister ens menneskelighet.

Hannah Arendt støttet dødsdommen over Adolf Eichmann: Det var ingen andre mennesker som ville dele verden med ham. Han hadde forspilt sin rett til å være blant medmennesker.

Det er interessant ord: å forspille sin rett. Ingenting er selvsagt. Fellesskapet krever at man overholder visse regler.

Filosofen Isaiah Berlin sa det slik: Vi må ha regler som hindrer at ulven spiser opp lammet. Det systemet som opphever denne hemningen, er kriminelt, og hostis, fiende av menneskene. Det og håndlangerne (Vollstrecker) blir lyst fredløse.

I et slikt system ligger en grad av finalitet. Man får ikke ubegrenset med sjanser. There’s not an ulimited supply. Av noe. Hverken av tid eller ressurser. Jeg er overbevist om at denne følelsen av luksusen, av at det ikke er grenser for noenting, er det som gjør at vi ikke tar miljøkrisen alvorlig. Vi setter ingen grenser for oss selv.

Det er noe ungdommen merker og blir ødelagt av. Dette har med tap av autoritet å gjøre. Autoritet betyr grenser. I det grenseløse samfunn blir alle grenseløse: noen blir trygdemisbrukere og arbeider svart. Andre driver insidehandel på børsen. Noen blir venn med kongehuset. Alle føler at de har rett til alt: til stadig mer.

Bak alle problemer som er oppe, ligger dette komplekset og lurer: det grenseløse, som ut fra gammel mytologi og filosofi er hybris, overmot, et forsøk på å sette seg ut over de grenser gudene har satt. Dette er helt tydelig og klart fremstilt i gresk mytologi: forskjellen på mennesker og guder er at gudene har mye mer arete. Det er satt grenser for menneskene de ikke kan overskride. Stadig blir mennesker straffet som forsøker å sette seg opp mot gudene.

Noen vil oppfatte at dette er en utgave av den kristne syndsbevisstheten, men den klassiske filosofien har et helt annet tyngdepunkt.

For grekerne var det ypperste Kosmos, (smykke), vårt hjem. Himmelen og jorden er langt mer verdt enn menneskeliv. Hannah Arendt overtok denne forestillingen og kalte verden en «artefact»: alle foregående generasjoner har skapt denne verden av materielle og immaterielle ting og symboler som vi kaller hjem. Sivilisasjonen er et umistelig smykke. Vår kultur overfokuserer på individet, i en grad som truer fellesskapet og jorden. Det er slik at også de gode rettighetene er blitt en fiende av, og kan brukes til å trosse lov og rett og grensene for bærekraftig utvikling. Det er både snakk om en overhumanitet, og et innslag av grensesløshet. At menneskerettigheter kan true miljø og lov og rett er en ubehagelig erkjennelse.

Temaet demografi, alderssammesetning og hvem som skal brødfø og pleie de gamle, viser til grenser som ikke kan ignoreres. Likevel er det noen som tror at velferden kan reddes og fortsette som før.

Til de som sier at sosialdemokratiet er forrige århundres største oppfinnelse, må man si at tiden er i ferd med å renne ut: oljelandet Norge tror det kan trosse de demografiske og økonomiske lovene. Det kan vi ikke. Men vi er rike nok til å lulle oss inn i eventyret lenger enn andre.

Dette skulle egentlig vært en anmeldelse av Mark Steyns bok. Utgangspunktet er at Europa er avkristnet, USA ikke. Deri ser Steyn en stor, avgjørende forskjell. Europeerne er bare utrustet med en «gumanisme» som gjør at de legger seg flate for en ny aggressiv islam. Europa har mistet troen på seg selv. Det er mye i det, selv om motstanden finnes på grasrota, hvilket Steyn også erkjenner.

Men hvis et samfunn kun kan overleve ved å ha noe å tro på: hvordan oppfinner man en slik tro? Den kan ikke vedtas. Det flerkulturelle paradis er en vedtatt utopi, men fungerer ikke. Idealer kan ikke vedtas. Verdier kan man samles om, og håndheve i praksis, hvis det finnes politisk vilje. Men Norge og Europa vet ikke lenger hvem de er.

Det koker ned til et spørsmål om: hvordan finne tilbake til Gud? eller gudene. Et system forankret i noe som er større enn oss.

Arendt sier det tar flere hundre år for en kultur å dø, jfr. Romerriket. Befinner vi oss i en slik fase? til tross for teknologisk og økonomisk overlegenhet? Noen finner slike paralleller slående. Men la oss si de inspirerer, ikke konkluderer.

Folk trenger noe å tro på. De trenger en identitet. Derfor antar diskusjonen om en liten barnesang dimensjoner langt ut over hva saken tilsier. Noe er i bevegelse og krever å bli satt ord på.

Det vanskelige er at vi har sagt ja til Fristelsen: det grenseløse. Den har gått oss i blodet. Det er uhyre vanskelig å «ta seg inn» og «slanke» seg. Men det er det vi må gjøre, hvis vi vil beholde kontrollen over våre liv. Ellers vil andre sette grensene for oss.