Jeg har støtt på et besynderlig fenomen: journalister som sier de ikke forstår det jeg skriver, selv om andre gjør det. Kan det ha noe med posisjonen å gjøre? Journalister skal per definisjon befinne seg i begivenhetenes sentrum. Men kan det være som i orkanen: at i sentrum er det stille?

Det kan synes som om journalister ikke oppfatter det klima, og de premisser de selv legger for dekningen, både når det gjelder den store og lille fortellingen. (Terje Tvedt har en slik runde gående med Tomm Kristiansen og Åsne Sejerstad. Han kaller det filtre.)

To oppfatninger er på kollisjonskurs i Europa: En snillistisk, rettighetsbasert, lovdannende oppfatning av samfunnet, og en konfrontasjons/konfliktpreget.

EU ble dannet ved de små skritt: gjennom lover, skritt for skritt, skapte man det felles marked, og utvidet det senere med den økonomiske og monetære union. Den politiske er i støpeskjeen. Modellen er den samme: man «legislate» seg til det gode samfunn. Man er helt på linje med FN og internasjonale konvensjoner, les: folkeretten. Herav Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK.

Et grunnleggende prinsipp er likhetstanken. Den går tilbake til den franske revolusjon, men er idag utvidet langt utover politiske rettigheter. For å sikre likhet innfører man forbud mot diskriminering: man har rett og slett ikke lov til å behandle en person eller folkegruppe annerledes enn andre. Det være seg i arbeidsliv, på boligmarkedet, eller i innvandringspolitikken.

Pim Fortuyn forsto at det gode var blitt det bestes fiende: EMK og antidiskrimineringsforbudene er blitt en hemsko. Myndighetene er bastet og bundet. De har selv gjort det umulig å forskjellsbehandle folk/grupper og si: sorry, deg kan vi ikke ha, du representerer en trussel mot vår samfunnsform.

Den rådende ideologi sier at ett menneske er mer verdt enn gruppen. Hvis mediene kan vise at et statlig tiltak går ut over enkeltmennesker, så fordømmes hele politikken. Men ingen spør hva konsekvensene av det blir. Finnes det en politikk som redder alle, gjør alt godt? I politisk teori kalles dette stedet Utopia, men forsøk på å realisere det har ikke vært vellykket. Det sosialdemokratiske eksperiment har også nådd et vendepunkt, hvor gode intensjoner gir negative resultater. Dette er en erkjennelse som jeg tror er ganske utbredt i vide kretser, men man nøler og er rådvill. I mens vokser problemene.

Det er så mange hindringer for å endre kurs. Legale, parlamentariske, politiske, filosofiske. Erkjennelsen har ikke kommet langt nok. Men kan den komme for sent? Hva skjer da? Da kan vi få ukontrollerbare reaksjoner. Jeg vil tro det er en frykt man kjenner i Nederland akkurat nå.

Humanisme går aldri av mote, men den må være realitetsorientert. Dagens gratis-humanisme er blitt en karikatur som tjener destruktive krefter.

Det er derfor ikke egnet til å forbause at man får bevegelser som sier: nok er nok. Vi må først ta vare på vår egen kultur, vårt innfødte folk. At de som står frem med slike synspunkter ofte tilhører ytre høyre fløy sier mer om et tomrom i sentrum og til venstre.

Jeg tror tanker om verdien av europeisk og nasjonal identitet og behov for å beskytte den mot illiberale tradisjoner og ideologi, deles av langt flere enn det mediene reflekterer.

For tre uker siden var Brita og jeg på et seminar om Hannah Arendt. Det frisket opp noe kunnskap. Arendt mente staten hadde til oppgave å sørge for rettssikkerhet for alle borgere innenfor sine grenser. Men hun skilte på stat og nasjon. Nasjon er historien til befolkningen som har bebodd et spesielt geografisk område. Å dele felles historie er ikke noe man kan vedta gjennom likestillingslover.

Hele Europa har de siste tiår opplevd tilveksten av folkegrupper som ikke gjør sitt nye hjemland til sitt. De lever mentalt i sitt gamle land. Når kulturen de kommer fra er illiberal må det bli problemer. Når det attpåtil foregår en radikalisering innen ungdomsgrupper av islam, som kan minne om totalitære ideologier fra 20. århundre, er det duket for et høyst urovekkende scenarier.

Pim Fortuyn våget å beskrive denne virkeligheten og foreslå tiltak: for det er han systematisk blitt kalt høyreekstrem, omstridt, kontroversiell, innvandrdingsfiendtlig osv. i norske medier. Dette er ryggmarksreflekser hos norske journalister. De identifiserer seg med underdog i en merkelig aggressiv-masochistisk identifikasjon, og underdog er innvandreren, asylsøkeren, den fremmede, in casu muslimene, som identifiseres med Den andre, en størrelse fra filosofien som låner religiøse trekk. At journalister forstår og bruker disse sammenhengene viser den systematiske bruk av ordet «stigmatisering» om nesten ethvert tiltak fra myndighetene.

Jeg finner denne aggressive masochist-identifiseringen for motbydelig, rent ut sagt. Den later som den er humanitær. Jeg synes den roper på noen å slå ihjel. Den har funnet noen syndebukker: Israel og USA. Det pågår en kontinuerlig utvikling av dette syndromet: den aggressive identifisering på den ene side, og hatet mot den sterke undertrykker på den andre. I en artikkel fra Le Monde gjengitt i Dag og Tid dukket ordet «kristensionist» opp. Det gir ubehagelige assosiasjoner. Den samme følelsen som da en kjent ML’er en gang hadde omtalt undertegnede som «sionist». Jeg kan forsikre at i en jødes ører høres dette langt mer truende ut. Nå har man altså laget kombinasjonen «kristensionist», og vi ser hvordan dette begrepet er myntet ut med tanke på utstøting og brennmerking.

Les Raoul Hilberg: utdefinering av jødene var det første og helt uomgjengelige skritt for å knekke dem.

Når lar ikke USA eller Israel for den saks skyld knekke så lett. Men begrepet intimiderer, og vil hindre mange i å uttrykke sin mening åpent.

Kampen om begrepene er viktig. Jeg tror det er politisk uklokt å kalle kritikk mot eller endog karikaturer av muslimer for rasisme. Det handler om kultur og religion, og de er heldigvis foranderlige.