Bjørgulv Braanen (foto: Vidar Ruud / NTB scanpix) og Halvor Fosli (stillbilde: DocTV).

Klassekampen har lørdag offentliggjort en anmeldelse av Halvor Foslis bok «Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid» signert Bjørgulv Braanen.

Gitt det ideologiske tankegodset som har preget avisens tidligere redaktør, ser han uunngåelig med forskrekkelse på den nasjonale gjenoppvåkningen som skjer over hele Vesten, og jobben han forsøker å gjøre, er derfor å sette Foslis verk i et dårligst mulig lys med sikte på å kvele fenomenet.

Braanens teknikk i så måte er den samme som venstresiden normalt bruker: Unngå å snakke om den andre partens hovedanliggender, heng deg opp i noen detaljer som kan brukes mot vedkommende, og tegn etter beste evne et portrett av en fæling. Det som skiller Braanen fra andre, er kanskje først og fremst større raffinement, men det blir ikke mindre intellektuelt hjelpeløst for det.

Også Braanen er personlig, men enda mer patroniserende: Den nye boken til Fosli «skuffer» ham. De som ønsker å være respektable kulturpersonligheter, må ikke holde på sånn som han gjør:

Ikke på grunn av de konkrete beskrivelsene av innvandringsproblemer, men fordi hans ideologiske prosjekt – en innsnevring av det norske nasjonalitetsbegrepet som utestenger mange innvandrere og deres etterkommere – er uholdbart og farlig.

Når ble egentlig avdankede marxister noen slags autoriteter på hva slags ideologiske prosjekter som er farlige? Disse har snarere anrettet skaden folk som Fosli forsøker å bøte på. Men så er jo heller ikke ydmykhet venstresidens beste øvelse. Der i gården har man satt seg selv på Guds plass.

Braanen mener at Fosli har «innsnevret» nasjonalitetsbegrepet. Det er naturligvis en løgn. Det er snarere noen andre som har utvidet begrepet slik at det er blitt tømt for meningsinnhold, mens Fosli bruker det slik de fleste brukte det som en selvfølge før begrepstømmingen fant sted. Forfatteren har nemlig fastslått at de som med rette kan kalles nordmenn, i hovedsak, men med flere unntak, består av folk som har et innslag av norske aner og selv identifiserer seg med landet. Og slik er det, naturligvis. En nordmann blir da heller ikke kineser etter tjue år i Kina.

For Braanen forholder det seg ikke slik:

Det er helt riktig at Norge er en mindre homogen nasjon i dag enn før, men det kan ikke begrunne en innsnevring av det norske nasjonalitetsbegrepet. Det bør heller føre til en reaktivering av det nasjonalstatlige prosjektet, der vi alle er like, om ikke overfor Gud, så overfor hverandre og staten.

Skal man le eller gråte av en slik virkelighetsflukt? Vi kan ikke alle bli like for hverandre eller staten på andre måter enn den rent juridiske eller allmennmenneskelige – enten et i ordets rette forstand snevert fellesskap, eller et som er så vidt at det ikke har noen nasjonal dybde. Noen av oss trenger for eksempel ikke tolk i omgang med staten, i den grad vi overhodet har noen annen befatning med staten enn å finansiere den. Noen av oss driver heller ikke sosial kontroll over egen gruppe. Noen av oss er ikke medlemmer av klaner som forlanger at vi viser dem større lojalitet enn til staten. Hvilken planet er det Braanen lever på?

Det er fascinerende hvordan han og andre unngår de viktigste temaene forfatteren reiser: Høy innvandring av grupper med lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk er en statsfinansiell katastrofe. Når nordmenn forlater områdene inntatt av de samme personene, som ikke føler seg norske, normalt ikke stifter familie med norske, og er mer tilbøyelige til kriminalitet enn norske, får vi en sosial katastrofe i tillegg. Et synkende antall nordmenn og voksende grupper i parallelle samfunn peker ganske riktig i retning av nasjonalt sammenbrudd.

Dette vil ikke Braanen ta innover seg. Det er ikke han som rammes av disse problemene. Han går i stedet til frontalangrep på Fosli ved å anklage ham for å fremme «etnonasjonalisme». Det spiller ingen rolle at forfatteren selv i boken avviser at etnonasjonalisme er noen farbar vei for Norge, men i stedet peker på det Eric Kaufmann kaller «etno-tradisjonalisme». For Braanen er det i stedet «etnonasjonalismen i sin reineste form» når Fosli sier at nordmenn har rett til å bestemme over eget territorium.

For å skyte ned stråmannen han har bygget, ruller Braanen frem tungt skyts: Han trekker en linje fra Fosli til antisemittismen:

Hans versjon av etnonasjonalismen står i motsetning til den demokratiske og republikanske tradisjonen som har vært dominerende i Norge siden 1814. Jødeparagrafen, som ble opphevet i 1851, var et unntak fra dette, men den ble da også aktivt bekjempet av forløperen for den nasjonale og demokratiske venstrebevegelsen med Henrik Wergeland i spissen.

Neste skritt er å trekke en linje fra jødene i går til muslimene i dag, for sikkerhets skyld ved hjelp av et sitat som ikke er fra boken:

Fosli utvider også assimileringskravet til et påbud om at folk må frasi seg sin religion, – i hvert fall å praktisere den. Da Abid Raja (V) ble kulturminister, skrev Fosli på sosiale medier at «vi som samfunn bør være klar på at troende, praktiserende muslimer ikke kan sitte i regjering».

Dette er å skru klokka svært mange år tilbake – til før Jesuittparagrafen ble fjernet. Religionsfriheten er i dag innskrevet i Grunnloven.

Den prinsipielle betraktningen ser bort fra at muslimer har større religionsfrihet i Norge enn i nesten alle andre land på planeten, samt at religionsfriheten (eller for den del ytringsfriheten) for andre er blitt mindre med økende muslimsk befolkning i Norge. Den ser også bort fra at et flertall i Norge mener at islam står i fundamental motstrid mot norske verdier.

Braanen går heller ikke av veien for falske anklager:

Det er også verdt å merke seg at Fosli bruker begreper som «settlere» om innvandrere i Norge. Det er en ordbruk hentet fra miljøer som sverger til Eurabia-teorien om at europeiske land systematisk blir islamisert gjennom planlagt immigrasjon fra muslimske land.

Idet Fosli lanserer uttrykket settlere, er han nøye med å presisere hva han mener:

De mest bekymrede eller sinte av de innfødte mener det har skjedd en omvendt kolonisering: deler av Norge tas over av moderne settlere, og, som andre settlere før dem, i land som Sør-Afrika, USA og Australia, tar de med seg sin kultur, sin religion, sine skikker, sine navnekonvensjoner og planter dette i ny jord, langt unna egne hjemland.

Referansen til «Eurabia-teorien», som ikke interesserer Fosli, er Braanens egen. Den dypt uredelige hensikten er selvfølgelig å antyde at Fosli opererer i et tankeunivers som streifer 22. juli-terroristens. Han trenger ikke brøle det ut. Mafiabossen kan snakke i kode. Det finnes alltids noen gale hunder på venstresiden som forstår hva han mener, for deretter å glefse mot forfatteren.

Braanen benytter seg også av sitatfusk:

Halvor Fosli skriver at han vil tilbake til en normaltilstand, til Norge en gang på 1960- eller 1970-tallet – før den store innvandringen. Men det finnes ingen vei tilbake; det finnes bare en vei fram.

La oss se hva Fosli skriver når han benytter ordet normaltilstand:

Jeg er litt ubekvem med disse ulike, nye begrepene – høyrepopulisme, nasjonalkonservatisme – på noe jeg mener er en sunn, ordinær nasjonal politikk. Det tror jeg gjelder mange som ønsker et sterkere vern om nasjonalstaten Norge i masseinnvandringens tid. Vi vil tilbake til en normaltilstand.

Et problem er at partiet Høyre har tatt et slags monopol på konservatismen her i landet, men uten å føre en konservativ retorikk eller politikk.

Forfatteren etterlyser altså en normal politikk. Han etterlyser ikke fortidens Norge. Det er riktig at Fosli nevner 60- og 70-tallet, men ikke på den måten Braanen later som – tvert imot. I boken skriver Fosli:

Landet skal utvikles videre i en verden med reduserte avstander; jeg drømmer meg slettes ikke tilbake til 1960-tallet, men jeg ønsker at 2060-tallets Norge skal være et gjenkjennelig, trygt og velstående land, preget av kontinuitet med vår felles fortid.

Braanen anbefaler at vi fokuserer på det positive. Det finnes liberale muslimer! Det finnes barn av innvandrere som lykkes! Og er vi inkluderende nok, havner vi alle på samme lag:

Vi er alle norske statsborgere: vi er i samme båt og sammen skal vi skape en bedre framtid. Å aktivt definere grupper ut av fellesskapet, ja ut av nasjonalstaten, er den sikreste oppskriften på havari.

Men selv finner han det åpenbart nødvendig å definere Fosli og alle som tenker i de samme baner om hva Norge er, ut av anstendighetsfellesskapet. Hva tror Braanen dét er en oppskrift på?

Gamle marxister har falt for en utopi før, og Braanen gjør det igjen idet han gir Fosli korreks for en tolkning av Edvard Hoem som han selv synes han har bedre dreis på:

Alle hører hjemme her, men fordi mange kommer fra andre land, er det desto viktigere at alle har kunnskap om den norske nasjonalstatens historiske forutsetninger. Slik rystes vi sammen og skaper en felles historie om hvem vi er, og hvor vi skal.

I en tid hvor det bare er et lite opplyst mindretall selv blant nordmenn – selv blant lærere – som forstår nasjonalstatens historiske forutsetninger, skal altså en slik innsikt gjøres til allemannseie, og det i et land hvor åtte prosent av 15-åringene ikke kan norsk.

Virkeligheten er ikke av interesse for Braanen. I virkeligheten betakker nordmenn seg for å «rystes sammen» med folk som ikke liker dem eller vil dem vel. Det er derfor Groruddalen ser ut som den gjør. Det snakker ikke Braanen om, han sier derimot at Fosli «undervurderer robustheten i det norske samfunnet». Etter at fødselstallene gikk ned for tiende år på rad.

Braanen runder like godt av med å gi Fosli skylden på forhånd for alt han advarer mot, stadig med den innbilske tonen hvor han tror han vet noe om veien til integrering:

Den største faren er ikke en svekkelse og underminering av norske verdier og nasjonalstaten, men at det oppstår en frykt i majoritetsbefolkningen for folk med innvandrerbakgrunn, som gjør at problemer og hendelser blir møtt av panikkartede, konfronterende og ekskluderende tiltak av den typen Fosli foreslår. Det vil svekke det nasjonalstatlige samholdet og gjøre veien til integrering lengre. Halvor Foslis oppskrift for å løse problemene vil gjøre at alt det han frykter blir mer sannsynlig.

Hvis du misliker konsekvensene av innvandringen og ønsker å iverksette tiltak for at de ikke skal bli enda verre, er du altså panisk og farlig. Så det er best for deg å holde kjeft. Bak Braanens finslepne språk og kultiverte ytre banker et totalitært hjerte. Ideene kan skifte, men holdningen til annerledes tenkende forblir den samme.

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.