Kommentar

Leviathan, illustrasjon til Thomas Hobbes

Halvor Foslis bok «Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid» (2019) burde ha vært bredt anmeldt og drøftet i den borgerlige offentlighet. Fra enkelte er det kommet signaler om at det burde ha skjedd. Det er positivt. Man blir mer betenkt når motiveringen kommer for dagen: Hva «populisten» Fosli står for, ville da ha blitt tydelig. Folk ville ha innsett at boken er ideologisk og politisk «farlig». Dette tenkesettet er ikke nytt. «Trollene må frem i lyset, for da sprekker de», heter det. «Troll» er slike som avviker fra liberalistisk og sosialdemokratisk ortodoksi. Hva som er «lyset», er ikke helt klart. Tenkesettet er typisk for det nye demokratiet som en tid har vært under utvikling ikke minst i USA. Vi ser konturene av det også her hos oss. 

Den borgerlige offentlighet, karakteristisk for det vi kan kalle «republikken», er et kommunikasjonsrom for meningsutveksling, debatt og påvirkning av den folkelige/borgerlige opinion. Debatten skal være fri og åpen. Flere enn eliten bør kunne delta. Her gjelder alminnelig ytringsfrihet. Det kreves saklighet, slik at det fornuftige ikke tildekkes eller forvrenges. Andres meninger bør ikke diskvalifiseres på forhånd fordi man har fordommer mot personer og grupper.

På 1700-tallet ble den moderne republikken for alvor etablert – i USA og i Frankrike. Samtidig var det i Europa (rester av) Det tysk-romerske keiserrike med sentrum i Østerrike. Det var katolsk og styrt av en eneveldig monark som selvsagt var katolikk. Men monarken ville også være tolerant. Dette var tiden for det opplyste eneveldet. Den eneveldige monarken i Østerrike hadde da også innført «toleransepatenter» som gav trosfrihet for protestantene i det katolske riket. Fra pavestolen kom det protester. Men viktigere i denne sammenheng er reaksjonen fra republikken, dvs. fra Den store franske revolusjon. 

Revolusjonens ideologer godtok ikke en overordnet statlig autoritet med ubetinget (eneveldig) myndighet til å administrere samfunnet – også det religiøse livet – «ovenfra». Revolusjonen skjelnet mellom toleranse og frihet. Friheten var grunnleggende. Man krevde frihet for fornuften, individet og for folket. I det lå respekt for alle borgeres frie rett til å påvirke den politiske meningsdannelsen i folket, som så skulle bestemme den statlige lovgivning til styre av samfunnet. Slik fikk statsstyret sin legitimitet «nedenfra», dvs. ved folket, og da mente man også ved fornuften. Legitimiteten hvilte ikke på makt og tvang overfor individene, men deres frihet til å tenke selv og tale fritt i det offentlige. Selv religionsfrihet hadde revolusjonen gått inn for. 

Et styre av samfunnet basert på borgernes opinion skal tjene et høyere formål: «Republikken» har en utopisk dimensjon, gjerne uttrykt ved evolusjonistiske argumenter: Det gis en fortid og en fremtid som bindes sammen i dag. Men sammenbindingen må skje på rett måte. Fortiden med sine mørke fordommer skal vi legge bak oss, slik at vi kan bevege oss mot den gode og lyse fremtiden. Derfor må fortidens kunnskap og verdier prøves på om de leder mot det utopiske fremtidsmålet. 

Hva er det utopiske målet? Man ser frem mot et samfunn av frie/autonome individer som har mulighet til å søke og helst realisere «lykken» slik de selv oppfatter den. Denne utopien bestemmer også kriteriene for gyldige/ugyldige og til sist lovlige/ulovlige ytringer i den borgerlige offentlighet. Om noen føler at deres oppfatning av egen «lykke» blir rammet av andres ytringer, kan disse bli straffet, fordi de krenker andres «lykke». Fosli påpeker at den «grenseløse» innvandringspolitikken vil ramme en god utvikling av vårt samfunn. Fosli bruker sosiale og kulturelle fakta i sin fremstilling, men han har også en oppfatning av hvor vi som mennesker hører hjemme. Vi tilhører menneskeheten og er slik på det «globale stedet». Men vi tilhører også et folk, en nasjon, som har sitt territorielle sted. Og dette territorium har igjen mange lokale steder der mennesker bor og hører hjemme. Når han på denne måte går dypere og er mer konkret enn globalismen, vil Fosli ha vansker med å få lisens som gir adgang til den borgerlige offentlighet. 

Enevoldsstaten var mer enn den suverene monark. Den hadde sitt byråkrati/embetsverk, sitt kabinett og sitt hemmelige/«geheime» råd og sin kongeutnevnte adel med mange privilegier, dessuten en konstitusjonell religion styrt av monarken. Og selvsagt var det sensur og kontroll av meninger. Bare akseptable ytringer kunne få lisens til å gjøres offentlig gjeldende. Den gang var myndigheten som gav lisens enklere å identifisere. I vår tid har statsmakten (den styrende, lovgivende og dømmende) utviklet en syntese med samfunnet – med dominante økonomiske krefter, makteliten i akademia, den moderniserte statskirken og ikke minst mediene. Lisens til å delta i den borgerlige offentligheten tildeles av denne Leviatan av en (utvidet) statsmakt. Fosli og Document forlag har imidlertid greid å gå utenom «lisenstvangen». I dag er boken om masseinnvandringen kommet i nytt opplag. 

Liberalismen, som de siste 40–50 år er blitt drevet inn i postmodernisme, identitetsdyrking og kjønnsnihilisme, er nå i ferd med å bite seg selv i halen. Dens frihets- og likhetshetsideal omformes og destrueres. Dagens USA høster nå fruktene av sin seige diskriminering av de svarte. For å bruke en bibelsk uttrykksmåte: Man sådde i kjødet og høster nå fordervelse av kjødet (Gal 6,7f.). Noen svarte amerikanere vil realisere frihets- og likhetsidealet ved skape svarte «nasjonalstater», andre vil ved revolusjonære midler overta hvites posisjoner. Her er et scenario som skaper uhygge i venstresidens lune stuer. Hva med Norge som nasjon, spør man, om slik utvikling slår inn også her hos oss? I Klassekampen 18.08. gir Bjørgulv Braanen sitt svar. «Norge blir ikke den nasjonen vi drømmer om, hvis ikke alle er frie, med de samme retter, plikter og muligheter. Det er i tråd med den breie progressive tradisjonen i Norge», mener Braanen, men han overser at det er «den breie progressive tradisjonen» som har utviklet det autoritære «keiserdømme» i vårt land som har makten over den borgerlige offentlighet. At ikke alle har «samme retter og muligheter» til fritt å påvirke vårt samfunn, blir stadig demonstrert i de dominante mediene. Medieelitens privilegier er likevel ikke det viktigste, men den menneske- og samfunnsoppfatning som ligger bak. 

Den moderne liberalistiske tradisjonen har oversett at mennesket er et biososialt vesen. Det menneskelige transcenderer individet. I det menneskelige ligger relasjoner til andre: mann–hustru, foreldre–barn, og det videre fellesskap som mennesket befinner seg i ved familie, slekt, nærsamfunn med grupper og ulike assosiasjoner, kirker og trossamfunn. Det er i denne virkeligheten nasjonen har sitt utgangspunkt og sin forankring, Herfra får også nasjonalstaten sin begrunnelse. Det gir viktige politiske føringer. For det første har statens makt sin forutsetning i en menneskelig virkelighet som er forut for staten: Det er en realitet som betinger en politikk i pakt med det man har kalt subsidiaritets- eller nærhetsprinsippet. Prinsippet er enkelt: Politiske beslutninger skal tas på et så lavt nivå som mulig i samfunnet, i det lokale og regionale. Det betyr at den overordnede politiske makten må ha som mål å hjelpe, støtte, promotere og utvikle de lavere seksjoner av samfunnet. I dette ligger en advarsel mot sentralisering og byråkratisering og arrogant maktbruk fra sentrale og overordnede myndigheter. 

Nærhetsprinsippet er særlig viktig i det moderne samfunn med relevans for mange felt, men særlig i innvandringspolitikken. Internasjonale politiske maktsentra som står over nasjonalstaten, slike som EU, og på det globale plan FN, styrer til sist hvordan det sosiokulturelle mønster skal utformes hos oss med virkning for skolepolitikken, sosialpolitikken og mange flere politikkområder. I innvandringspolitikken følges ikke nærhetsprinsippet. Her gjelder det globalistiske prinsipp. Men skal det få gjennomslag nasjonalt og lokalt, må man ha et ideologisk menneskesyn som på den ene siden fokuserer på det lykkesøkende individet frigjort fra sosiobiologiske bånd, og på den annen gjør individet til en verdensborger uten rett til ha sitt eget sted, men med rett til ha frihet og oppnå lykke sammen med alle andre overalt i verden. Denne altruistiske utopi lar seg ikke gjennomføre, men den representerer en visjon som promoteres best ved «keiserdømmet». Meninger «nedenfra» bør vi enten blokkere eller overse, fordi disse både reelt og funksjonelt saboterer «keiserdømmet», men levendegjør den «republikanske» arven. 

Kjøp Halvor Foslis bok her!