Sakset/Fra hofta

Kapittel 1

Innledning

Denne bokens tema er ikke den såkalte frie viljen, uheldigvis stilt opp som motsetning til det som feilaktig kalles filosofisk nødvendighet, men borgerlig og sosial frihet: egenskapene ved og grensene for den makten samfunnet legitimt kan utøve over enkeltmennesker. Et spørsmål som sjelden stilles og nesten aldri drøftes generelt, men som sterkt påvirker den aktuelle debatten ved sin latente tilstedeværelse, og snart kan antas å bli betraktet som det mest avgjørende fremtidsspørsmålet. Det er så langt fra å være nytt at det i en viss forstand har splittet menneskeheten nesten helt siden de fjerneste tider, men i den utviklingsfasen de mest siviliserte delene av menneskeheten nå er kommet, dukker det opp igjen under nye betingelser, hvilket krever en ny og mer prinsipiell behandling.

Striden mellom makt og frihet er det mest iøynefallende trekket ved de tidligste delene av historien vi er kjent med, særlig i Hellas, Roma og England. Men i gamle dager stod denne striden mellom personer, eller klasser av personer, og staten. Frihet betydde et vern mot de politiske herskernes tyranni. Herskerne ble (unntatt noen folkevalgte regjeringer i Hellas) uten videre oppfattet som fiendtlige til folkene de styrte. Det kunne være en eneveldig person, eller en herskende stamme eller kaste, som var kommet til makten ved arv eller erobring. Vedkommende hersket uansett ikke etter ønske fra undersåttene, som ikke utfordret maktens overhøyhet, og kanskje ikke engang ønsket å bestride den, uansett hvilke foranstaltninger som måtte ha vært truffet mot dens tyranniske utøvelse. Makten ble ansett som nødvendig, men også svært farlig: som et våpen de ville prøve å bruke mot sine undersåtter, minst like mye som mot ytre fiender. For å hindre at svakere medlemmer av samfunnet ble utallige gribbers rov, trengte man ett rovdyr som var sterkere enn de andre, med den oppgave å holde disse nede. Men siden gribbenes konge ikke var noe mindre tilbøyelig til å gå på rov i flokken enn noen av de mindre plageåndene, ble det absolutt nødvendig å innta en konstant forsvarsholdning mot nebbet og klørne hans. Patriotenes mål ble derfor å sette grenser for den makten som herskerne burde få lov til å utøve over samfunnet, og denne begrensningen var det de mente med frihet. Dette ble forsøkt oppnådd på to måter. Først ved å oppnå anerkjennelse av visse privilegier, kalt politiske friheter eller rettigheter, det ble ansett som et brudd på herskernes forpliktelser å krenke, hvilket i så fall gjorde at spesifikk motstand eller generelt opprør ble ansett som rettmessig. Et annet middel, som helst kom senere, var etableringen av en konstitusjonell maktfordeling, der samtykke fra samfunnet, eller fra et slags organ som var ment å representere dets interesser, ble gjort til en nødvendig betingelse for endel av den utøvende maktens viktigste handlinger. I de fleste europeiske land ble makten mer eller mindre tvunget til å innordne seg den første av disse formene for begrensning. Så var ikke tilfelle med den andre formen, og det å oppnå noe slikt, eller oppnå det mer fullstendig der hvor det i noen grad fantes allerede, ble det viktigste målet for frihetselskende mennesker overalt. Og så lenge menneskeheten var tilfreds med å bekjempe den ene fienden etter den andre, og bli styrt av en overherre på den betingelse at man hadde mer eller mindre effektive garantier mot hans tyranni, strakk ikke deres ambisjoner seg lenger enn til dette punktet.

Etterhvert som menneskeheten gjorde fremskritt skjedde det imidlertid at man sluttet å tenke på det som en naturlov at herskerne måtte være en uavhengig makt, med interesser i motstrid med deres egne. Det syntes det ville være mye bedre om statens forskjellige øvrighetspersoner var forpaktere eller delegater de kunne si opp etter eget forgodtbefinnende. Det virket som om de bare på den måten kunne være helt sikre på at regjeringsmakten aldri ville bli misbrukt til deres ulempe. Dette nye kravet om valgte og midlertidige ledere ble i varierende grad presset frem av partier med folkelig opplutning, der hvor slike fantes, og anstrengelsene for kravets innfrielse oversteg i betydelig grad den tidligere innsatsen for å begrense herskernes makt. Etterhvert som kampen for å la den styrende makten med jevne mellomrom utgå fra de styrte personenes valg, begynte noen å mene at det var blitt lagt for mye vekt på selve maktbegrensningen. Det var et middel mot herskere hvis interesser hele tiden stod i motsetning til folkets (det kan i alle fall virke sånn). Det man nå ønsket seg, var at herskerne skulle identifisere seg med folket, og at deres interesse og vilje også skulle være nasjonens interesse og vilje. Nasjonen trengte ikke beskyttelse mot sin egen vilje. Det fantes ingen frykt for at den skulle tyrannisere seg selv. Dersom herskerne stod reelt ansvarlige overfor nasjonen, og de straks kunne fjernes av den, kunne nasjonen tillate seg å betro dem en makt som den selv kunne bestemme hvordan skulle brukes. Makten deres var intet annet enn nasjonens egen, konsentrert og i en form som egnet seg for utøvelse. Denne tankegangen, eller kanskje snarere følelsen, var vanlig hos den siste generasjonen av den europeiske liberalismen, og tilsynelatende dominerer den fortsatt på kontinentet. De som aksepterer en hvilken som helst begrensning av det en regjering kan gjøre, bortsett fra når det gjelder slike regjeringer som de mener ikke burde finnes, fremstår som lysende unntak blant de politiske tenkerne på kontinentet. En lignende stemning kunne nå ha vært utbredt i vårt eget land, hvis de omstendigheter som i en tid banet veien for den, hadde fortsatt ufortrødent.

Men både politiske og filosofiske teoriers suksess, eller menneskers for den del, blottstiller feil og skrøpeligheter som kunne ha vært forhindret fra observasjon ved fiasko. Forestillingen om at folket ikke trenger å begrense sin makt over seg selv virket kanskje selvinnlysende den gangen folkestyret bare var noe man drømte om, eller leste at hadde eksistert i en eller annen fjern fortid. Den forestillingen ble heller ikke nødvendigvis rokket av slike midlertidige avvik som hendelsene under den franske revolusjon, som i verste fall var overgrep begått av noen få personer som tok seg til rette, og i alle fall ikke folkevalgte institusjoners normale verk, men plutselige og krampaktige utbrudd mot monarkisk og aristokratisk despoti. Med tiden kom imidlertid en demokratisk republikk til å okkupere store deler av jordens overflate. Den gjorde seg gjeldende som et av de mektigste medlemmene av nasjonenes fellesskap. Valgte og ansvarlige regjeringer ble gjenstand for den type observasjon og kritikk som ligger på lur i påvente av viktige saker. Man fornemmet nå at ord som «selvstyre» og «folkets makt over seg selv», ikke uttrykte tingenes virkelige tilstand. «Folkene» som utøver makt, er ikke alltid de samme menneskene som er gjenstand for utøvelsen, og det «selvstyret» man snakker om, er ikke at hvert enkelt menneske styrer seg selv, men at alle andre styrer en selv. Folkeviljen betyr dessuten i praksis viljen hos den mest aktive eller tallrike delen av folket: flertallet, eller de som lykkes i å bli anerkjent som flertallet. Folket kan dermed ønske å undertrykke en del av sine egne, og det er like stort behov for forholdsregler mot dette som ethvert annet maktmisbruk. Begrensningen av regjeringens makt over enkeltpersoner mister derfor ikke noe av sin betydning selv om maktens innehavere regelmessig må stå til regnskap overfor samfunnet, det vil si dets sterkeste part. Denne måten å se det på, som understøttes like mye av tenkeres intelligens som av visse tilbøyeligheter hos viktige klasser i det europeiske samfunnet hvis reelle eller antatte interesser demokratiet er i strid med, har ikke hatt noen problemer med å bli akseptert, og i politiske funderinger regnes «flertallets tyranni» nå i alminnelighet med blant de onder samfunnet må være på vakt mot.

I likhet med andre tyrannier fryktet man i begynnelsen flertallstyranniet mest fordi det virket gjennom offentlige myndigheters handlinger. Men reflekterende personer innså at når samfunnet selv er tyrannen — samfunnet kollektivt, over de enkelte individer som utgjør det — er ikke undertrykkelsesmidlene begrenset til de handlinger det kan gjøre ved hjelp av sine politiske funksjonærer. Samfunnet kan gi sine egne befalinger, og gjør det også i praksis. Hvis det gir urettferdige befalinger istedenfor rettferdige sådanne, eller det gir befalinger overhodet om ting som det ikke burde blande seg opp i, praktiserer det et sosialt tyranni som er mer formidabelt enn mange former for politisk undertrykkelse, for selv om det vanligvis ikke håndheves med de strengeste straffer, gir det færre fluktmuligheter, da det trenger mye dypere inn i livets detaljer, og slavebinder selve sjelen. Det er derfor ikke nok å beskytte seg mot dommerens tyranni. Det behøves også beskyttelse mot de rådende oppfatningers og følelsers tyranni, mot samfunnets tendens til å påtvinge, på andre måte enn ved rettslige straffer, sine egne ideer og praksiser i form av adferdsregler for enhver som er uenig i dem, samt til å legge bånd på utviklingen av, og om mulig hindre dannelsen av, en individualitet som ikke er i harmoni med dets egne sedvaner, og tvinge alle personlighetstyper til å rette seg etter dets egen modell. Det finnes en grense for den kollektive oppfatningens legitime innblanding i individers uavhengighet, og det å finne den grensen, og verne den mot inngrep, er like uunnværlig for menneskehetens vel som beskyttelse mot politisk despoti.

Men selv om dette utsagnet neppe bestrides generelt, er det praktiske spørsmålet om hvor grensen skal plasseres — hvordan man finner en passende balanse mellom individets uavhengighet og sosial kontroll — et tema som nesten i sin helhet avventer behandling. Alt som gjør livet verdt å leve for alle, avhenger av de bånd som legges på en ved andre menneskers handlinger. Noen adferdsregler må derfor påtvinges, i første omgang ved lov, og etter skjønn når det gjelder mange ting som ikke er egnet til lovregulering. Hvilke regler man bør ha er det viktigste spørsmålet i menneskelige anliggender. Men hvis vi ser bort fra noen av de mest åpenbare tilfellene, er det et av de problemene som det er blitt gjort minst for å løse. Det finnes ingen epoker, og knapt noen land heller, som har truffet de samme beslutningene, og en stats eller tidsepokes beslutninger påkaller forundring i en annen. Likevel har ikke folk i noen land eller epoker sett noen større problemer med dem, enn om det hadde vært et tema menneskeheten alltid hadde vært enig om. Reglene som gjelder dem imellom, virker selvinnlysende og rettferdiggjør seg selv. Denne alt annet enn universelle illusjonen er et av eksemplene på sedvanens magiske innflytelse, som ikke bare er ens «andre natur», slik ordspråket sier, men hele tiden forveksles med den første. Sedvanens evne til å forhindre mistro mot adferdsreglene som menneskene pålegger hverandre, er enda sterkere, fordi det i alminnelighet ikke anses som nødvendig å begrunne den, hverken overfor seg selv eller andre personer. Av noen som tar mål av seg til å være filosofer, er folk blitt oppmuntret og vent til å tro at følelsene de har om slike ting er bedre enn fornuftsgrunner, som dermed blir unødvendige. Det praktiske prinsippet som leder dem i retning av sine oppfatninger om reglene for menneskelig atferd, er følelsen hos hver enkelt person av at alle bør forventes å handle slik denne og hans sympatisører ønsker at de skal handle. Ingen erkjenner overfor seg selv at egne standarder for bedømmelse samsvarer med egen smak, men en mening om et spørsmål om adferd som ikke støttes av fornuftsgrunner, kan bare anses som en personlig preferanse. Og hvis grunnene, når de gis, bare appellerer til lignende preferanser hos andre mennesker, er det fortsatt bare tale om mange personer smak mot den enes. Men for en vanlig mann er ikke hans egne preferanser, støttet på denne måten, bare en fullstendig tilfredsstillende begrunnelse. De er også den eneste han i alminnelighet har for noen av sine forestillinger om moral, smak eller anstendighet, med mindre de er uttrykkelig skrevet ned i hans religiøse trosbekjennelser — og selv disse tolkes først og fremst gjennom preferansene. Personlige meninger om hva som er ros- eller klanderverdig, influeres følgelig av et mangfold av årsaker. Disse påvirker ønsket om hvordan andre bør oppføre seg, og er like tallrike som grunnene som bestemmer ønskene om alt annet. Noen ganger er det fornuften, andre ganger er det fordommer eller overtro. Ofte er det sosiale følelser, ikke sjelden antisosiale sådanne: deres misunnelse og sjalusi, deres arroganse eller forakt. Men som oftest er det deres egen frykt eller ønsker — deres legitime eller illegitime egeninteresse. Der hvor det finnes en dominerende klasse, utgår en stor del av landets offentlige moral fra denne klassens interesser og følelse av overlegenhet. Moralreglene mellom spartanere og heloter, mellom plantasjeeiere og negre, mellom fyrster og undersåtter, mellom adel og leiekarer eller mellom menn og kvinner, har stort sett oppstått som følge av klasseinteresser og -følelser. Og følelsene som er oppstått på denne måten, virker i sin tur på de moralske følelsene hos den dominerende klassens medlemmer, individuelt og seg imellom. På den annen side, der hvor en tidligere dominerende klasse har mistet sin dominans, eller der hvor dominansen er upopulær, bærer de rådende moralske følelsene ofte preg av en glødende aversjon mot overlegenhet. Et annet viktig prinsipp som har vært bestemmende for adferdsreglene — for hva man bør og ikke bør gjøre, både i lovs og folkemeningens form — er menneskehetens servilitet mot de antatte preferansene eller aversjonene hos sine timelige herrer, eller sine guder. Selv om denne serviliteten i all vesentlighet er egosentrisk, er den ikke hyklersk. Den gir opphav til helt ekte følelser av avsky; den fikk mennesker til å brenne trollmenn og kjettere. Foruten alle disse uedle motivene, har samfunnets allmenne og åpenbare interesse selvfølgelig spilt en rolle, og ingen liten sådan, i bestemmelsen av de moralske følelsene, men i mindre grad av fornuftsgrunner enn som en konsekvens av de sympatier og antipatier som utgikk fra dem. Og sympatier og antipatier som lite eller intet hadde å gjøre med samfunnets interesser, har også gjort seg ganske sterkt gjeldende i etableringen av moralregler.

I praksis er det således preferansene og aversjonene i samfunnet, eller hos mektige deler av det, som i praksis har fastsatt reglene som i alminnelighet må overholdes, under trussel om lovens eller folkemeningens straff. Og vanligvis har menneskene som har vært forut for sin tid i tanker og følelser, i hovedsak ikke kunnet rokke ved tingenes tilstand, om enn de kan ha skapt strid om noen detaljer. De har heller syslet med å spørre seg om hva samfunnet burde like eller misliker, enn om dets preferanser eller aversjoner burde pålegges det enkelte menneske ved lov. De foretrakk å bestrebe seg på å endre menneskehetens følelser på bestemte punkter hvor de selv var kjetterske, heller enn å gjøre felles sak med kjettere i sin alminnelighet for å forsvare friheten. Det eneste tilfellet hvor man i alminnelighet har inntatt høyere grunn og med fasthet har holdt den, er på den religiøse overbevisningens område, et på mange måter instruktivt tilfelle, idet det gir et slående eksempel på feilbarligheten av det som kalles moralfølelsen. For det teologiske hatet hos en oppriktig fanatiker mot annerledes tenkende, er et av de klareste eksempler på moralfølelse. De som først kastet av seg åket pålagt av kirken som kalte seg den universelle, var i det store og hele like uvillige som nevnte kirke til å bære over med avvik i religiøse spørsmål. Men da kampens hete var over, uten at noen av partene hadde vunnet en fullstendig seier, og hver kirke eller menighet måtte nøye seg med å begrense sine forventninger til å beholde terrenget den allerede hadde erobret, ble minoritetene, som innså at de ikke hadde noen sjanse til å komme i majoritet, nødt til å be dem de ikke kunne konvertere om lov til å ha en annen mening. Derfor er det nesten utelukkende på dette området at individets rettigheter overfor samfunnet er blitt hevdet på bredt prinsipielt grunnlag, og samfunnets krav om å utøve myndighet over annerledes tenkende åpent bestridt. De store forfatterne som verden skylder den religionsfriheten den besitter, har stort sett hevdet samvittighetsfriheten som en uangripelig rettighet, og helt og holdent avvist at individet står ansvarlig overfor andre på grunn av sin religiøse tro. Intoleransen faller likevel så naturlig for menneskeheten uansett hva det dreier seg om, at religionsfriheten knapt er blitt virkelighet noen steder, bortsett fra der hvor den religiøse likegyldigheten, som misliker at freden forstyrres av teologiske krangler, har gjort seg gjeldende. I de fleste religiøse personers sinn, selv i de mest tolerante landene, innrømmes toleranses plikt med stilltiende forbehold. Den ene vil bære over med dissens i kirkesaker, men ikke i dogmespørsmål; den andre kan tolerere alle, unntatt katolikker og unitarer; en tredje alle som tror på en åpenbaringsreligion. Noen strekker sitt storsinn litt lenger, men stopper ved troen på en Gud og et liv etter døden. Overalt hvor flertallets følelser stadig er ekte og intense, viser det seg å ha avstått lite av kravet til lydighet.

Neste