Sakset/Fra hofta

Forrige

Kapittel 2

Om tanke- og ytringsfrihet

Den tiden er forhåpentligvis forbi hvor det er nødvendig å forsvare «pressefriheten» som et av vernene mot korrupt eller tyrannisk styre. Vi kan anta det ikke lenger er nødvendig å argumentere mot at en lovgivende eller utøvende makt, hvis interesser ikke sammenfaller med folkets, forteller folk hva de skal mene, eller bestemmer hva slags ideer eller argumenter de skal få lov til å høre. Denne siden av saken er dessuten blitt behandlet så ofte og så grundig av tidligere forfattere, at den ikke trenger å gjentas her. Selv om presselovene i England er like servile i dag som på Tudorenes tid, er det liten fare for at de faktisk blir brukt mot politisk diskusjon, annet enn ved midlertidig panikk, idet frykten for oppstand får statsråder og dommere til å gå fra konseptene. Og i konstitusjonelle stater blir det ikke forstått hvis staten, hva enten den er fullt ansvarlig overfor folket eller ei, til stadighet prøver å kontrollere meningsytringer, med mindre den gjør seg ufordragelig overfor offentligheten. La oss derfor anta at regjeringen er helt i ett med folket, og at det aldri vil falle den inn å utøve noen tvang, med mindre det skjer i overensstemmelse med det regjeringen oppfatter som folkets stemme. Men jeg nekter folket retten til å utøve slik tvang, hva enten det gjør det selv eller med regjeringens hjelp. Maktbruken er i seg selv illegitim. Den beste av regjeringer har ingen større rett til det enn den verste. Det er like skadelig, eller enda mer skadelig, når en slik makt utøves i samsvar med opinionen, enn i opposisjon til den. Hvis hele menneskeheten unntatt én person var av en bestemt oppfatning, og bare én person var av den motsatte oppfatning, ville ikke menneskeheten ha noen større rett til å bringe denne ene til taushet, enn vedkommende ville ha til å gjøre det samme mot resten av menneskeheten. Hvis en mening var en personlig eiendel som ikke hadde noen verdi for andre enn dens innehaver, hvis det å forhindres i å utøve den bare gjorde privat skade, ville det være forskjell på om skaden ble påført mange personer eller bare noen få. Men det særskilte onde som ligger i å hindre noen i å gi uttrykk for en oppfatning, er at den frarøves menneskeheten både i nåtid og fremtid, og de som er uenige i oppfatningen frarøves mer enn dem som er enige. Hvis oppfatningen er riktig, er de berøvet muligheten til å erstatte en usannhet med en sannhet. Hvis den er gal, går de glipp av en nesten like stor fordel: en klarere og mer vital forståelse av sannheten, som oppstår idet den støter mot usannheten.

Disse to mulighetene må drøftes hver for seg, for de svarer til to adskilte deler av resonnementet. Vi kan aldri være sikre på at den oppfatningen vi bestreber oss på å kvele, er usann. Og selv om vi var sikre, ville det å kvele den likevel være et onde.

For det første: Oppfatningen som makten forsøker å undertrykke, kan kanskje være sann. De som ønsker å undertrykke den, benekter selvfølgelig at den er sann, men disse er ikke ufeilbarlige. De har ingen myndighet til å avgjøre spørsmålet på vegne av hele menneskeheten, for slik å utelukke alle andre mennesker fra å ta stilling til saken. Det å nekte å diskutere en oppfatning fordi man er sikre på at den er usann, er det samme som å anta at deres egen sikkerhet er absolutt sikkerhet. All undertrykkelse av diskusjon er en tilranelse av ufeilbarlighet. Fordømmelsen kan godt begrunnes på denne vanlige måten, som ikke er noe dårligere fordi den er vanlig.

Dessverre for menneskehetens sunne fornuft, er dens udiskutable feilbarlighet langt fra å øve innflytelse på det praktiske skjønn. I teorien kan den det. Men selv om alle vet godt at de er feilbarlige, er det de færreste som tror det er nødvendig å ta noen forholdsregler mot sin egen feilbarlighet, eller som innrømmer at en antagelse de føler seg veldig sikre på, kan være et av eksemplene på feilaktige oppfatninger som de erkjenner å være mottagelige for. Eneveldige fyrster, og andre som er vant til ubetinget lydighet, føler seg normalt helt sikre på at deres egne meninger er korrekte, nesten uansett hva det er tale om. Heldigere personer, som av og til får høre innvendinger mot sine synspunkter, og som ikke er helt uvante med å bli irettesatt når de tar feil, har bare den samme grenseløse tiltroen til synspunktene de deler med alle i sine omgivelser, eller med dem de normalt føyer seg etter. For i den grad en person mangler tiltro til sin egen dømmekraft, slår han seg normalt til ro i blind tillit til «omverdenens» generelle ufeilbarlighet. Og for hver enkelt person betyr omverdenen den delen av den som han kommer i kontakt med: partiet, menigheten, kirken eller samfunnsklassen hans. Den som mener at omverdenen betyr noe så omfattende som hans eget land eller egen tid, kan til sammenligning nesten kalles liberal eller vidsynt. Hans tro på denne kollektive autoriteten rokkes ikke i det hele tatt av bevisstheten om at man i andre tider, land, menigheter, kirker, klasser og partier har tenkt, og til dels fortsetter å tenke, det stikk motsatte. Til sin egen verden overlater han ansvaret for å ha rett i strid med andre menneskers annerledestenkende verdener, og det plager ham aldri at det bare er en tilfeldighet som har avgjort hvilke av disse tallrike verdener som er gjenstand for hans tillit, eller at de samme årsakene som gjør ham til kirkegjenger i London, ville ha gjort ham til buddhist eller konfusianser i Peking. Likevel er det i seg selv like opplagt som ethvert resonnement kan gjøre det, at tidsepoker ikke er noe mer ufeilbarlige enn individer, siden alle mennesker til enhver tid har hatt mange meninger som senere tider har ikke bare har ansett som usanne, men også absurde. Og det er like sikkert at mange oppfatninger som i øyeblikket er alminnelige, vil bli forkastet i fremtiden, som det er at mange oppfatninger som en gang var alminnelige, forkastes av nåtiden.

Den sannsynlige innvendingen mot dette resonnementet, ville trolig ta form omtrent som følger. Offentlige myndigheter gjør ikke noe større krav på ufeilbarlighet ved å forby spredning av usannheter, enn ved å gjøre noe som helst annet de har ansvar for i henhold til sin dømmekraft. Menneskene er gitt en dømmekraft for å bruke den. Skal de bli fortalt at de ikke burde bruke den i det hele tatt fordi den kan brukes feilaktig? Å forby det de mener er skadelig, er ikke å gjøre krav på feilfrihet, men gjøre den plikten som påhviler dem til å handle etter sin samvittighetsfulle overbevisning, selv om den er feilbarlig. Hvis vi aldri skulle handle i samsvar med våre oppfatninger fordi disse kan være gale, ville vi forsømme alle våre interesser og unnlate å gjøre alle våre plikter. En innvending som gjelder all atferd, kan ikke være en gyldig innvending bare mot én spesiell form for adferd.

Det er myndighetenes og den enkeltes plikt å danne seg den beste oppfatningen de kan, å gjøre det nøye, og aldri tvinge den på andre, med mindre de er temmelig sikre på å ha rett. Men når de er sikre (lyder resonnementet), er det ikke samvittighetsfullt, men feigt å avstå fra å handle i samsvar med sine oppfatninger, og tillate at det de oppriktig tror er farlige oppfatninger for menneskeheten, hva enten det er i dette livet eller et annet, blir spredd uhemmet, bare fordi andre mennesker i mindre opplyste tider har forfulgt meninger som nå antas å være sanne. La oss passe oss, kan det bli sagt, for ikke å gjøre den samme feilen, men stater og nasjoner har gjort urett i andre saker som ikke anses å være uegnet for utøvelse av myndighet: de har ilagt harde skatter og startet urettferdige kriger. Burde vi slutte å ilegge skatter av den grunn, eller aldri gå til krig, uansett provokasjon? Mennesker og stater må handle etter beste evne. Det finnes ikke noe slikt som absolutt sikkerhet, men det finnes visshet nok til menneskelig bruk. Vi bør og må forutsette at vår oppfatning er sann for å la den veilede vår atferd, og det forutsettes ikke noe mer når vi forbyr dårlige mennesker å forderve samfunnet gjennom spredning av oppfatninger vi anser som usanne og skadelige.

Jeg svarer at det forutsettes veldig mye mer. Det er stor forskjell på det å anta at en oppfatning er sann fordi den aldri er blitt tilbakevist, og det å forutsette at den er sann i den hensikt å forby dens gjendrivelse. Full frihet til å motsi og gjendrive oppfatninger er nettopp den tilstanden som rettferdiggjør antagelsen om deres sannhet for praktiske formål, og ikke under noen andre betingelser kan en fornuftig person være trygg på å ha rett.

Når vi betrakter historien om de allmenne oppfatninger eller den allmenne menneskelige adferd, hva kommer det av at de ikke er verre enn de er? Helt sikkert ikke den menneskelige forståelsens iboende kraft. For i enhver sak som ikke er selvinnlysende, er nittini av hundre personer helt ute av stand til å vurdere den. Og den ene av de hundre som er bedre rustet, trenger ikke være i stand til det heller, for de fleste fremragende menn i alle foregående generasjoner hadde mange oppfatninger som man nå vet er feilaktige, og gjorde eller samtykket til mange ting som ingen vil rettferdiggjøre i dag. Så hvordan kan det ha seg at menneskenes oppfatninger og handlinger i det overveiende er rasjonelle? Hvis det virkelig finnes en slik overvekt — som det må gjøre, med mindre de menneskelige anliggender er og alltid har vært i en nær desperat tilstand — skyldes det en egenskap ved menneskesinnet som er kilden til alt respektabelt ved menneskene som intellektuelle og moralske vesener, nemlig at feilene deres kan rettes. Mennesket er i stand til å rette opp sine feil gjennom diskusjon og erfaring. Ikke ved erfaring alene. Diskusjon må finne sted for å vise hvordan erfaringene skal tolkes. Gale oppfatninger og praksiser viker gradvis for fakta og argumenter, men for at fakta og argumenter skal få noen virkning på sinnet, må de legges frem. Svært få fakta forteller sin egen historie uten kommentarer som gir dem mening. Siden den menneskelige dømmekraftens styrke og verdi avhenger av denne ene egenskapen, at den kan korrigere feil, kan man kun feste sin lit til den når midlene til korreksjon hele tiden er for hånden. Hvis en person er av en dømmekraft som virkelig fortjener tillit, hvordan er den oppnådd? Ved å holde sinnet åpent for kritikk av egne meninger og handlinger. Fordi han har hatt for vane å lytte til alt som kan sies imot ham, for å dra fordel av det som var riktig, og forklare seg selv, stundom også andre, hvorfor han fra tid til annen tok feil. Fordi han har innsett at det eneste man kan gjøre for å sette seg inn i en sak, er å høre hva personer med alle slags meninger sier om den, og studere alle måtene den kan ses på med forskjellige tenkemåter. Ingen klok mann har noengang oppnådd sin klokskap på noen annen måte enn denne. Det er heller ikke i det menneskelige intellektets natur å bli klok på noen annen måte. Den uavbrutte vanen med å korrigere og komplettere sine egne oppfatninger ved å sammenligne dem med andres, er langt fra å forårsake tvil og nølen med å bruke dem i praksis, men derimot det eneste solide grunnlaget for med rette å kunne stole på dem. For den som er kjent med alt som, i alle fall åpenbart, kan sies mot ham, som har prøvd sitt synspunkt mot alle som bestrider det, i visshet om at han har lett etter innsigelser og protester snarere enn å unngå dem, og som ikke har stengt ute noe lys som kan kastes over saken fra noen vinkel — han har rett til å mene at hans egen dømmekraft er bedre enn dømmekraften til enhver som ikke har gått gjennom en lignende prosess.

Det er ikke for mye forlangt at det som de klokeste menneskene, med størst grunn til å stole på sin egen dømmekraft, finner er nødvendig for å rettferdiggjøre sin egen tillit til den, er noe den samlingen av få kloke og mange tåpelige mennesker kalt offentligheten burde underkaste seg. Selv den mest intolerante blant kirker, den romersk-katolske, lytter tålmodig til en «djevelens advokat» før kanonisering av en helgen. Det ser ut til at selv ikke de helligste menn kan gis posthume æresbevisninger før alt djevelen kunne finne på å si mot ham, er kjent og tatt stilling til. Selv ikke Newtons filosofi kunne menneskeheten være til de grader sikre på er sann, hvis det ikke var lov å stille spørsmålstegn ved den. De teoriene vi har størst garantier for, har ingen annen sikkerhet enn en stående invitasjon til hele verden om å bevise at de er ubegrunnet. Hvis ingen tar utfordringen, eller utfordringen tas og forsøket mislykkes, er vi fortsatt et godt stykke fra å være sikre, men vi har gjort så godt den eksisterende menneskelige fornuft gir oss mulighet til. Vi har ikke forsømt noe som kunne ha gitt sannheten en sjanse å nå oss. Hvis det forblir mulig å ta opp kampen, kan vi håpe at menneskesinnet vil bli i stand til å finne en bedre sannhet hvis den finnes, og i mellomtiden kan vi stole på at vi har gjort det vi kan for å nærme oss sannheten. Dette er graden av sikkerhet som kan oppnås av feilbarlige vesener, og det er ingen annen måte å oppnå den på.

Neste