Sakset/Fra hofta

Forrige

Selv om meningsåket kanskje er tyngre i England enn i de fleste andre europeiske land, er lovens åk lettere, takket være spesielle omstendigheter ved vår politiske historie, og det finnes en sterk mistenksomhet mot den lovgivende og den utøvende maktens direkte innblanding i private affærer. Det skyldes ikke først og fremst det rettmessige hensynet til individets uavhengighet, men snarere at man fortsatt har for vane å betrakte regjeringen som en representant for interesser som er i strid med allmennhetens. Flertallet oppfatter fortsatt ikke regjeringens makt som sin egen, eller dens meninger som sine egne. Den dagen de gjør det, vil individets frihet trolig bli vel så mye utsatt for statlige inngrep som det allerede er fra opinionen. Men det kan fortsatt fremkalles en betydelig mengde sinnsbevegelse mot ethvert forsøk på å bruke loven til å kontrollere enkeltmennesker i saker hvor de hittil ikke har vært vant til lovens kontroll, uten nevneverdig hensyn til hvorvidt saken er innenfor den legitime sfæren av juridisk kontroll eller ei, og det i en slik grad at denne sinnsbevegelsen, som i det store og hele er svært sunn, kanskje vel så ofte er malplassert som vel begrunnet av de enkelte omstendigheter.

Det finnes faktisk intet anerkjent prinsipp i vanlig bruk som avgjør hvorvidt statlig innblanding er berettiget eller ei. Folk avgjør i samsvar med sine personlige preferanser. Det er noen som, hver gang de ser at et godt tiltak behøves eller et onde må bekjempes, gjerne maner staten til å ta seg av saken, mens andre heller vil holde ut samfunnsonder nesten av et hvilket som helst omfang, heller enn å gjøre enda en dimensjon ved menneskets gjøren og laden til gjenstand for statlig kontroll. Og i alle saker inntar folk det ene eller det andre standpunktet i henhold til sine følelsers generelle orientering, eller i samsvar med graden av interesse de føler for de tingene det foreslås at regjeringen bør ta seg av, eller avhengig av troen de har på at regjeringen ville handle på den måten de selv foretrekker. Det er svært sjeldent at standpunktet inntas på grunn av en oppfatning de konsekvent holder seg til om hva slags oppgaver som egner seg til å løses av staten. Og for meg virker det som om en konsekvens av denne mangelen på regler og prinsipper, er at den ene siden trår feil like ofte som den andre. Statens inngripen påkalles med urette omtrent like ofte som den fordømmes med urette.

Hensikten med denne boken er å hevde ett svært enkelt prinsipp, som alltid er egnet til å styre samfunnets handlemåte overfor den enkelte hva angår tvang og kontroll, hva enten midlene som brukes er fysisk makt i form av rettslige sanksjoner, eller opinionens moralske makt. Dette prinsippet er at den eneste hensikten som gir menneskeheten rett til individuell eller kollektiv inngripen i et av sine medlemmers handlefrihet, er egenbeskyttelsen. At makt i et sivilisert samfunn bare kan utøves rettmessig mot noe medlem i strid med dets vilje, så lenge formålet er å forhindre skade på andre. Hans eget beste, fysisk eller moralsk, er ikke en god nok grunn. Han kan ikke rettmessig tvinges til å gjøre noe eller la være fordi det er best for ham, fordi det ville gjøre ham lykkeligere, eller fordi det etter noen andres oppfatning ville være klokt eller rett. Dette er gode grunner for å gjøre innvendinger til ham, argumentere med ham, overtale ham eller bønnfalle ham, men ikke til å tvinge ham eller gjøre ondt mot ham i fall han ikke føyer seg. For å rettferdiggjøre noe slikt, må den oppførselen det tas sikte på å få ham fra, antas å skade noen andre. Den eneste oppførselen man er ansvarlig for overfor samfunnet, er den som har med andre å gjøre. I det som bare gjelder ham selv, er hans uavhengighet total. Det enkelte menneske er herre over seg selv, sin kropp og sin sjel.

Det er vel knapt nødvendig å nevne at dette prinsippet bare er ment å gjelde mennesker med modne sinnsevner. Vi snakker ikke om barn, eller ungdommer under det loven kan fastsette som moden alder for menn eller kvinner. De som fortsatt er i en situasjon som krever at de blir tatt hånd om av andre, må beskyttes mot sine egne handlinger, såvel som mot skader fra omverdenen. Av samme grunn kan vi la være å ta i betraktning underutviklede samfunn hvor hele befolkningen kan anses som umoden. De første vanskelighetene som kommer i veien for spontan utvikling, er så store at det sjelden finnes noe middel for å overvinne dem, og en hersker som er full av forbedringens ånd, har hjemmel til bruk av de utveier som når frem til målet, som kanskje er uoppnåelig ellers. Despoti er en legitim styreform når man har å gjøre med barbarer, så lenge formålet er å forbedre dem, og midlene kan rettferdiggjøres med at de faktisk oppnår den hensikten. Friheten som prinsipp kommer ikke til anvendelse på det stadium hvor menneskene ennå ikke er blitt i stand til å utvikle seg gjennom fri og jevnbyrdig diskusjon. Inntil da har de intet annet valg enn blind lydighet til en Akbar eller Karl den store, hvis de er så heldige å finne en. Men så snart menneskeheten har oppnådd evnen til egenutvikling gjennom overbevisning eller overtalelse (et stadium som forlengst er nådd i alle nasjoner som vi her trenger å bry oss om), kan ikke tvang, hverken i direkte form eller gjennom fysisk eller pekuniær straff for ulydighet, lenger godtas som et middel til menneskers eget beste, og kun rettferdiggjøres av hensyn til andres sikkerhet.

Det er på sin plass å si at jeg gir avkall på enhver støtte for mitt argument som kan utledes fra ideen om det abstrakt rette som noe uavhengig av nytteverdien. Jeg betrakter nytteverdien som det høyeste prinsipp i alle etiske spørsmål, men det må være nytte i bredeste forstand, tuftet på menneskets permanente interesser som utviklingsvesen. Jeg hevder at disse interessene bare tillater at den individuelle tiltakslyst gjøres til gjenstand for ekstern kontroll, når den enkeltes handlinger vedrører andre menneskers interesser. Hvis noen gjør skade på andre, er det en sak med påtagelige bevis hvor vedkommende kan straffes etter loven, eller med allmenn misbilligelse der hvor straff ikke uten videre kan anvendes. Det er også mange positive handlinger til fordel for andre man med rette kan tvinges til å utføre, for eksempel å avgi vitneforklaring fremfor en domstol, å bære sin rettmessige byrde i det felles forsvar eller i et hvilket som helst annet felles arbeid som er nødvendig for det samfunnet hvis beskyttelse han nyter godt av, samt å utføre visse handlinger av individuell velgjørenhet, for eksempel å redde et medmenneskes liv, eller gå imellom for å beskytte forsvarsløse personer mot mishandling: ting man med rette kan holdes ansvarlig for overfor samfunnet for ikke å ha gjort, når det åpenbart er en manns plikt til å gjøre det. En person kan skade andre ikke bare gjennom handling, men også ved ikke å handle, og i begge tilfeller er det rett at han står til regnskap for skaden han har påført dem. I sistnevnte tilfelle kreves det riktignok en langt mer forsiktig utøvelse av tvang enn i førstnevnte. Det å gjøre noen ansvarlig for å skade andre, er regelen; det å gjøre noen ansvarlig for ikke å hindre skade, er til sammenligning unntaket. Likevel finnes det mange tilfeller som er klare og alvorlige nok til å rettferdiggjøre dette unntaket. I alt som angår den enkeltes relasjoner til omverdenen, er han juridisk sett ansvarlig overfor enhver hvis interesser er berørt, og om nødvendig overfor samfunnet som beskytter dem. Det finnes ofte gode grunner for ikke å holde ham til ansvar, men disse grunnene må fremtre av det som er formålstjenlig i saken: enten fordi det er en sak hvor han stort sett kan forventes å handle bedre overlatt til sin eget skjønn, enn når han kontrolleres på noen av de måtene samfunnet har i sin makt å gjøre, eller fordi forsøket på å utøve kontroll ville gi opphav til skade som er større enn den som kontrollen ville forhindre. Når slike grunner utelukker håndheving av ansvar, bør vedkommendes samvittighet ta plass i det tomme dommersetet, beskytte de interessene hos andre som ikke har noen ytre beskyttelse, og bedømme seg selv enda strengere, da sakens omstendigheter gjør at han ikke kan stilles til ansvar ved sine medmenneskers dom.

Men det finnes et handlingsrom hvor samfunnet, som adskilt fra den enkelte, bare har indirekte interesser, om noen, herunder den delen av et menneskes gjøren og laden som kun vedrører ham selv, eller andre som — uten at de er villfarne — deltar etter eget frivillig samtykke. Når jeg sier kun ham selv, mener jeg direkte og i første omgang. For alt som vedrører en selv, kan vedrøre andre gjennom en selv, og innsigelsen som kan understøttes av denne betingelsen, vil bli drøftet siden. Dette er altså det rette området for menneskets frihet. Det består for det første av bevissthetens indre doméne, hvilket i videste forstand krever samvittighetsfrihet, frihet i tanker og følelser, absolutt frihet i synspunkter og oppfatninger av alle slag, de være seg av praktisk, spekulativ, vitenskapelig, moralsk eller teologisk art. Friheten til å uttrykke og offentliggjøre meninger kan synes å falle inn under et annet prinsipp, siden den tilhører delen av et menneskes adferd som berører andre mennesker, men siden den er av nesten like stor betydning som tankens frihet, og i stor grad understøttes av de samme grunnene, er disse praktisk talt uadskillelige. Prinsippet krever for det andre frihet i smak og sysler, til å innrette våre livsplaner slik det passer vår egen natur, til å gjøre det vi liker, med de konsekvenser som måtte følge, uten å hindres av våre medmennesker så lenge vi ikke skader dem, selv om de skulle mene at vår atferd er tåpelig, pervers eller urett. Av denne individuelle friheten følger for det tredje individers frihet til sammenslutning, innenfor de samme rammer: friheten til å møtes for ethvert formål som ikke involverer det å skade andre, under den forutsetning at personene som møtes er ved moden alder, og hverken er tvunget eller bedratt.

Et samfunn hvor disse friheter i det store og hele ikke respekteres, er ikke fritt, uansett hva slags styreform det har, intet samfunn er helt fritt med mindre disse frihetene gjelder absolutt og betingelsesløst. Den eneste friheten verdt betegnelsen, er friheten til å søke vårt eget beste på vår egen måte, så lenge vi ikke forsøker å frata andre deres frihet til det samme, eller forhindrer deres anstrengelser for å oppnå det. Enhver er sin egen helbreds beskytter, hva enten det dreier seg om den kroppslige, den mentale eller den åndelige. Menneskene har større utbytte av å la hverandre leve slik de selv finner for godt, enn av å tvinge hver enkelt til å leve på en måte som virker bra for de andre.

Selv om denne læren er alt annet enn ny, og for noen personer kan virke selvinnlysende, er det ingen lære som står i mer direkte motsetning til den hovedtendensen i dominerende opinion og praksis. Samfunnet har (i lys av sine preferanser) brukt like mye krefter i forsøket på å tvinge folk til å rette seg etter dets forestillinger om personlig dyd, som sosial fortreffelighet. De gamle samveldelandene mente seg, med støtte hos de gamle filosofene, berettiget til å regulere all slags privat adferd med offentlig myndighet, fordi staten hadde sterk interesse av den kroppslige og mentale disiplinen hos hver og en av sine borgere. Denne tankegangen kan ha vært akseptabel i små republikker omgitt av mektige fiender, som hele tiden stod i fare for å bli styrtet ved utlendingers angrep eller indre oppstand, og hvor selv kort tids avslapning og individuell frihet så lett kunne ha blitt fatalt at de ikke hadde råd til å vente på frihetens gagnlige virkninger. I den moderne verden har de politiske samfunnenes størrelse, og fremfor alt skillet mellom åndelig og verdslig myndighet (som gav ansvaret for veiledning av samvittigheten til andre enn dem som tar seg av verdslige anliggender), forhindret så stor innblanding av loven i privatlivets detaljer, men den moralske undertrykkelsens drivkrefter har arbeidet mer iherdig mot avvik fra den rådende oppfatning i personlige saker, enn selv i sosiale spørsmål. Religionen, det sterkeste av alle elementer som har medvirket til dannelsen av moralfølelsen, har nesten alltid vært styrt enten av ambisjoner om et hierarki som etterstreber kontroll over alle sider ved den menneskelige atferd, eller av den puritanske ånd. Og noen av de moderne reformatorene som er gått kraftigst i opposisjon mot fortidens religioner, har ikke stått tilbake for noen kirker eller sekter i sin hevdelse av retten til åndelig dominans, for eksempel M. Comte, hvis samfunnssystem, slik det er utlagt i hans Traité de Politique Positive, tar sikte på å opprette et sosialt despoti over enkeltmennesket (mer med moralske enn med juridiske virkemidler, riktignok), og med det overgår alt som er overveid av politiske idealer selv hos de strikteste tuktmesterne blant de gamle filosofene.

Om man ser bort fra grunnsetningene som kjennetegner enkelte tenkere, er det i verden som helhet en økende tilbøyelighet til unødig å utvide samfunnets makt over den enkelte ved opinionens kraft, og selv ved lovgivningen også. Og siden endringene som skjer i verden, har en tendens til å styrke samfunnets makt på bekostning av enkeltmenneskets, er dette overgrepet ikke blant de onder som pleier å forsvinne av seg selv, men som tvertimot vokser seg mer og mer formidable. Menneskenes tilbøyelighet, hva enten de er herskere eller medborgere, til å pålegge andre sine egne meninger og forkjærligheter, støttes så energisk av noen av de beste og verste følelsene forbundet med den menneskelige natur, at den knapt tøyles av annet enn manglende makt. Og siden makten øker snarere enn å avta, må vi under de foreliggende omstendigheter anta at dens utøvelse vil øke også, med mindre en kraftig barrière av moralsk overbevisning kan reises mot uvesenet.

Det vil være hensiktsmessig for diskusjonens skyld hvis vi snarere enn å ta for oss hovedprinsippet straks, i første omgang begrenser oss til en av dets grener, siden det til en viss grad, om ikke helt, anerkjennes av den rådende oppfatning. Denne grenen er tankefriheten, som det er umulig å skille fra den beslektede friheten til å tale og skrive om det man tenker. Selv om disse frihetene ikke i ubetydelig grad er en del av den politiske morallæren i alle land som bekjenner seg til religiøs toleranse og frie institusjoner, er de praktiske og filosofiske grunnene de hviler på kanskje ikke så godt kjent blant allmennheten. De er heller ikke så grundig verdsatt, selv blant mange opinionsledere, som man kunne ha forventet. Så snart man har en korrekt forståelse av disse grunnene, får de en mye bredere anvendelse enn bare én del av temaet, og en grundig betraktning av denne delen vil vise seg å være den beste introduksjonen til resten. Måtte derfor de som ikke vil oppdage noe nytt i det jeg er i ferd med å si, unnskylde meg for at jeg drister meg til å drøfte et tema som har vært så mye diskutert i tre hundre år nå.

Neste