Schibsteds Siv Juvik Tveitnes og Einar Hålien kan kunsten å få begrensinger i ytringsfriheten til å fremstå som forsvar av den. De har skjønt at det bare er å si ‘ja takk, begge deler’, og så regne med at ingen funderer over svaret!

Konsern-redaktørene Siv Juvik Tveitnes og Einar Hålien fra Schibsted skriver i Aftenposten om hvordan et stort mediehus som Schibsted forholder seg til motsetningen mellom ytringsfrihet og skadelige ytringer. De har rett i at det er mørke tider og at det ikke ser spesielt lyst ut for ytringsfriheten. De har også helt rett i at EUs adferdskodeks om desinformasjon innebærer en uheldig innskrenkning av ytringsfriheten, blant annet fordi den, som det fremgår av den danske oversettelsen, definerer desinformasjon som alt som:

(a) «er fabrikeret, fremlagt og udbredt med henblik på økonomisk gevinst eller for bevidst at føre offentligheden bag lyset»

 og

 (b) «kan være til skade for offentligheden» forstået som «trusler mod den demokratiske politiske proces og den politiske beslutningsproces samt offentlige goder såsom beskyttelsen af EU-borgernes sundhed, miljøet og sikkerheden»

Ytringsfrihet eller ikke, det er spørsmålet

Reelt meningsmangfold vil ende opp som en utopi med det utgangspunktet EU-kommisjonen legger opp til, noe også de to redaktørene ser problemet med. For hva kan være til skade? Og hvem skal ha definisjonsmakten? Samtidig ønsker de seg klarere ansvarsforhold for egen bransje. Det handler om å beskytte demokratiet, får vi vite:

(…) I Schibsted har vi lenge arbeidet for at de sosiale nettverkene bør få et tydeligere medvirkeransvar for formidling av ulovlig innhold, under visse forutsetninger, og argumentert for dette i EU-systemet.

For å beskytte demokratiet og de demokratiske institusjonene, må noe gjøres for å hindre systematisk manipulering av millioner av mennesker, ikke minst inn mot valg. Rasisme, oppfordring til vold og trakassering av enkeltmennesker og sårbare grupper må også begrenses digitalt, slik det gjøres i den analoge verden.

Det er vanskelig å forstå dette annerledes enn at det Schibsted nå har bedt EU om, er en regulering som i realiteten pålegger de private medieaktørene å fjerne ulovlige ytringer på nett. Ikke så rart, da, kanskje, at de samtidig påstår at verken Twitter eller Facebook bedriver sensur når de fjerner eller merker innhold, og at «politisk redigering» er noe man bare må regne med i fremtiden.

Forutsetningen de legger inn, er at overnasjonale (eller nasjonale) organer på forhånd klargjør for dem hva som skal være ulovlig og som de dermed er pålagt å fjerne. Ettersom de er ledere i et stort mediekonsern, tenker de økonomi, og de ønsker selvsagt ikke at staben bruker tiden på vanskelige og tvilsomme grensedragninger, slik EUs frivillige adferdsregulering legger opp til. Ytringsrenovasjonen må være effektiv.

Samtidig innbiller Schibsted-redaktørene seg at dette kan skje uten omkostninger for ytringsfriheten:

Samtidig så må dette gjøres på en måte som ikke rammer ytringsfriheten. Den forsvarlige veien går gjennom lovgivning. I Norge og Sverige har vi allerede bestemmelser i straffeloven som handler om beskyttelse av demokratiet.

Det går selvsagt ikke. Schibsted må følge Bjørn Stærks eksempel. De må rett og slett velge mellom sensur og ytringsfrihet. Når de, som Stærk, ender opp med å be om det første, er det god grunn til å være skeptisk til formålet: å «beskytte demokratiet».

Ikke glem at det liberale demokratiet snart utgjør mer av en bestemt progressiv ideologi enn av prinsippet om folkets selvbestemmelsesrett. Følgelig retter de nye forbudene seg også inn mot ivaretakelsen av ideologien fremfor styreformen. Alle vet at det i praksis er de konservative stemmene som er upopulære blant elitene, og som blir forsøkt luket bort i dag.

Derfor undrer de to redaktørene seg heller ikke over paradokset at lysten til å regulere friheten er blitt så stor i et individualistisk og tilsynelatende frihetselskende samfunn som vårt eget. I stedet virker det som om de har en forventning om at de skal bli trodd på at de virkelig er ytringsfrihetens forsvarere. Hersketeknikken er velkjent fra andre progressive liberale miljøer. Det er «de andre» som ikke evner å tenke prinsipielt og helhetlig. Det er de andre som er preget av følelser, politikk og sinne.

Opinionen som moralist

De unnlater å nevne at det liberale demokratiet har fostret en autoritet i tillegg til staten, som dessuten både er mektigere, vanskeligere å få øye på, og som gjerne tar seg friheten til å operere med andre grenser for lovlig/ulovlig enn de staten har lagt opp til. Det gjør heller ikke saken noe bedre at de to redaktørene som skriver kronikken tilfeldigvis jobber for en aktør som holder den samme autoriteten i hevd, og som selv er aktiv deltaker i den pågående kulturkampen.

Alexis de Tocqueville erfarte under sin studie av det amerikanske demokratiet at også sterkt individualistisk orienterte samfunn har behov for et lim som binder individene sammen og skaper tilhørighet og fellesskapsfølelse. Tocqueville mente at det skjer i og med utviklingen av en overordnet felles moral. I motsetning til andre styreformer, er det opinionen som representerer den felles fornuft i det liberale demokratiet, erfarte han, og som holder den offentlige moralen i hevd. Den utøver til gjengjeld en enorm makt over folket, sammenliknet med alle andre faktorer, og fritar dessuten det enkelte individ fra å danne sine egne meninger på selvstendig grunnlag. Mange foretrekker å abonnere på et ferdigtygd sett av meninger. I et samfunn som etterstreber god økonomi i samtlige av livets aspekter, er det utvilsomt en praktisk ordning.

Siden Tocqueville fikk publisert sine undersøkelser i 1840, har denne mekanismen bare forsterket seg. Mediene har økt sin innflytelse, blant annet på bekostning av folkets politiske representanter. De kommer diltende etter når pressen kjører sak. Det innebærer neppe noen stor overdrivelse å si at det i dag er den fjerde statsmakt, de toneangivende mediene, som fører ordet på opinionens vegne. Samtidig vedlikeholder de den offentlige moral. Bortsett fra enkelte spredte alternative røster finnes det heller ingen reell utfordrer til denne.

Det er for eksempel ikke tilfeldig at det ikke finnes en eneste representant for nye, alternative medier i Ytringsfrihetskommisjonen. Det til tross for at de leses som aldri før.

Gammelmediene på sin side definerer ikke lenger sitt samfunnsoppdrag til å opplyse samfunnsmedlemmene, men snarere til å oppdra og irettesette dem. Også her fungerer Donald Trump som eksempel. Mediehusene under Schibsteds paraply har vært ekstremt ensidige i dekningen av den politiske maktkampen som utspiller seg i USA, og da helt klart i Trumps og hans sympatisørers disfavør. De har – i likhet med CNN, New York Times og Washington Post – kjørt en anti-Trump-kampanje så å si non stop siden forrige presidentvalg. Ikke uten grunn. Fordi Trump er blitt selve symbolet på den kulturkampen som utspiller seg også i europeiske samfunn, har også mediene mye å tape. Det handler om opinionen og makten over sinnene.

Når Schibsted-redaktørene ønsker å beskytte oss mot systematisk manipulering, kunne de med fordel ha startet med seg selv og sine egne aviser. Det hadde antakelig også vært mer redelig av dem om de unnlot å skyve ytringsfriheten foran seg i ønsket om en strengere lovgivning mot ytringer de misliker.